4. Erstatning for økonomisk tap etter fullbyrdet straff
Hvor siktede allerede har utholdt frihetsstraff, men blir frifunnet etter anke eller gjenopptakelse av saken, har han etter gjeldende rett et ubetinget krav på erstatning. I disse tilfellene er det med andre ord ikke noe krav om at siktede sannsynliggjør at han ikke har begått handlingen.
Straffelovrådet foreslår å utvide den ubetingede retten til erstatning i gjenopptakelsestilfellene til også å gjelde hvor domfelte har utholdt annen straff enn frihetsberøvelse. Forslaget begrunnes med et ønske om å sikre at lovgivningen samsvarer med EMK.
Riksadvokaten er kritisk til dette, og mener at en slik utvidelse vil kunne føre til uheldig forskjellsbehandling av like tilfeller. Han foreslår at domfelte som blir frifunnet etter å ha utholdt annen straff enn frihetsberøvelse, skal tilkjennes erstatning etter rimelighetsregelen. Ingen av de øvrige høringsinstansene har kommet med innvendinger til Straffelovrådets forslag.
Departementet er enig med Straffelovrådet i at siktedes rett til erstatning for skade som følge av fullbyrdet straff, bør utvides til også å gjelde ved annen utholdt straff enn frihetsberøvelse. Begrunnelsen for dette er blant annet hensynet til statens menneskerettighetsforpliktelser. Rimelighetsregelen i § 445 antas riktignok å gi rom for å tilkjenne erstatning i den grad dette er påkrevd av hensyn til våre internasjonale forpliktelser. Hensynet til et klart og oversiktlig regelverk tilsier imidlertid at retten til erstatning for annen fullbyrdet straff enn frihetsberøvelse bør komme direkte til uttrykk i loven.
Hvis siktede ikke frifinnes, men idømmes en mildere reaksjon, eller dømmes etter et mildere straffebud, vil erstatning etter dagens regler bare kunne tilkjennes på grunnlag av rimelighetsregelen i straffeprosessloven § 445.
Departementet foreslår at man utvider domfeltes rettskrav på erstatning etter gjenopptakelse til også å gjelde hvor han idømmes en mildere reaksjon enn den fullbyrdede. Dermed kommer man mer på linje med de danske og svenske reglene. Hvis straffen reduseres etter anke, bør erstatningskravet fortsatt vurderes etter rimelighetsregelen. I gjenopptakelsestilfellene har rettssystemet sviktet. Det begrunner det noe sterkere erstatningsrettslige vernet etter straffeforfølgning i disse sakene.
Komiteen støtter lovforslagets hjemmel om at siktedes rettskrav på erstatning bør utvides til også å gjelde annen utholdt straff enn frihetsberøvelse. Dette rettskravet gjelder også i de tilfeller hvor en dømmes til en mildere reaksjon ved gjenopptagelse.