3. Vilkårene for erstatning for økonomisk tap når forfølgningen innstilles eller siktede frifinnes
- 3.1 Kravet om at siktede må sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen
- 3.2 Hvilke straffeprosessuelle inngrep bør gi rettskrav på erstatning?
- 3.3 Skal grunnlaget for henleggelsen eller frifinnelsen ha betydning for kravet om erstatning?
- 3.4 Departementets forslag vurdert i forhold til uskyldspresumsjonen i EMK 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2
- 3.5 Erstatning for urettmessig frihetsberøvelse
Etter gjeldende straffeprosesslov § 444 har siktede krav på erstatning når straffeforfølgningen innstilles, eller han frifinnes under ordinær rettergang hvis "det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handlingen som var grunnlag for siktelsen". Bevisbyrden påhviler den siktede. Det vil si at han må bevise med mer enn 50 pst. sannsynlighet at han ikke har begått handlingen han var siktet for. Høyesterett har lagt til grunn at denne bestemmelsen ikke i seg selv er i strid med uskyldspresumsjonen i EMK eller SP, men har uttalt at hvis "det i begrunnelsen for å nekte erstatning reises tvil om frifinnelsen for straff er riktig, eller begrunnelsen inneholder formodning om strafferettslig skyld, vil forholdet til EMK 6(2) bli problematisk".
Straffelovrådet foreslår å oppheve vilkåret om at siktede må sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen han var siktet for. Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg, støtter dette forslaget.
Også departementet er enig med Straffelovrådet, og følger opp forslaget i utkastet til § 444 i straffeprosessloven. Taper siktede erstatningssaken fordi han ikke greier å oppfylle det strenge beviskravet, kan det skape et inntrykk av at han til tross for den frifinnende dommen egentlig er skyldig. Dette er en utilsiktet og urimelig konsekvens av gjeldende rett.
Komiteen ser det som svært viktig at grunnvilkåret for å kunne motta erstatning nå fjernes. Kravet om å sannsynliggjøre sin uskyld innebar for mange en umulighet. Ved fravær av bevis er det like vanskelig å bevise uskyld som skyld. Dette kravet sammenholdt med et mulig negativt resultat oppleves av mange som en krenkelse av uskyldspresumpsjonen; en blir av strafferettspleien oppfattet som skyldig. Komiteen støtter derfor forslaget om å fjerne dette vilkåret i det nye regelsettet.
Forslagets § 444 gir etter komiteens mening et riktig bilde av de grunnvilkår som alternativt bør være oppfylt for å motta erstatning ved siden av den generelle hjemmel som forslagets § 445 gir.
Straffelovrådet foreslår at siktede som har vært varetektsfengslet, skal ha rettskrav på erstatning når saken ender med henleggelse eller frifinnelse. Rådet begrunner dette bl.a. med at tap som følge av straffeforfølgning i praksis særlig vil oppstå der siktede har vært varetektsfengslet. Personer som har vært utsatt for andre straffeprosessuelle inngrep skal bare kunne tilkjennes erstatning når det finnes rimelig. Dette gjelder - i motsetning til i dag - selv om de kan sannsynliggjøre at de ikke har begått den handlingen de var siktet for. (I gjenopptakelsestilfellene foreslås likevel en videre rett til erstatning, se nedenfor.)
Også riksadvokaten går inn for at siktede må ha vært frihetsberøvet for å ha rettskrav på erstatning. Av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er det bare Forsvarergruppen av 1977 som mener at andre enn de som har vært frihetsberøvet, bør ha ubetinget rett til erstatning etter frifinnelse/henleggelse.
Departementet går inn for at bare siktede skal ha rettskrav på erstatning. En mistenkt vil imidlertid kunne tilkjennes erstatning på skjønnsmessig grunnlag. Det neste spørsmålet er om rettskrav på erstatning bør forbeholdes varetektsfengslede, eventuelt også gis pågrepne, slik ordningen er i dansk og delvis i svensk rett. Uavhengig av typen straffeprosessuelt inngrep, mener departementet at det bør legges vekt på at kostnadene har påløpt som følge av samfunnets interesse i å oppklare lovbrudd. De bør derfor i utgangspunktet bæres av fellesskapet.
Komiteen mener det kan være straffeprosessuelle inngrep som kan gi grunnlag for erstatning også utover varetekt, og er som departementet av den oppfatning at siktede skal ha rettskrav på erstatning også i disse tilfeller.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er kjent med at også personer som har hatt status som mistenkt kan få erstatning. Det rettslige grunnlag for dette er straffeprosessloven § 448 og/eller skadeserstatningsloven § 2-1. Flertallet vil presisere at hensikten med endringene i regelverket vedrørende erstatning etter straffeforfølging, ikke innebærer et ønske om endring i tolkning eller praksis hva gjelder straffeprosessloven § 448 og skadeserstatningsloven § 2-1. Flertallet er kjent med at etterforskning og status som siktet i en straffesak kan være svært inngripende for den enkelte. Ved vurderingen av om en siktet skal få erstatning er det naturlig å vektlegge sakens art, offentlighet rundt siktelsen og tiden som gikk før siktede ble sjekket ut av saken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at også personer som har hatt statusen mistenkt kan oppnå erstatning, men da på skjønnsmessig grunnlag etter straffeprosesslovens system alternativt etter skadeserstatningslovens § 2-1. Disse medlemmer finner grunn til å påpeke at man ved disse tilfellene må anvende skjønnet slik at ikke den formelle statusen alene blir utslagsgivende, men den totale faktiske situasjon den erstatningssøkende har vært i. Det er grunn til å gi denne vurderingen en romslig ramme i favør av den mistenkte. Etterforskning kan ha vært svært inngripende overfor enkeltpersoner til tross for at statusen kun har vært mistenkt og ikke siktet. Sakens art, offentlig oppmerksomhet og tidsforløp er noen av elementene som bør tillegges vekt ved en slik vurdering.
Straffelovrådet foreslår å gjøre unntak fra hovedregelen om rettskrav på erstatning dersom frifinnelsen eller henleggelsen skyldes utilregnelighet, men mener at erstatning for økonomisk tap ellers skal være uavhengig av grunnlaget for henleggelsen/frifinnelsen. Rådet begrunner dette med at siktede i utilregnelighetstilfeller faktisk har foretatt en ellers straffbar handling. Utilregnelige skal kunne få tilkjent erstatning for økonomisk tap når dette fremstår som rimelig.
Med unntak av riksadvokaten og Forsvarergruppen av 1977 har høringsinstansene ikke merknader til dette forslaget. Riksadvokaten mener at forslaget går for langt, og foreslår at siktede bare skal ha rettskrav på erstatning hvor frifinnelsen eller henleggelsen skyldes at de alminnelige vilkår for straffbarhet ikke er oppfylt. For øvrig bør erstatning baseres på en skjønnsmessig vurdering. Han anfører bl.a. at det ellers i en rekke situasjoner vil være aktuelt å la erstatningen falle bort fordi erstatning vil virke støtende. Forsvarergruppen av 1977 mener på sin side at enhver som er kommet under straffeforfølgning som hovedregel bør ha krav på å få sitt tap erstattet dersom saken ender med frifinnelse eller blir henlagt.
Departementet er kommet til at de ulike hensynene bak reglene best blir sikret ved at retten til erstatning gjøres uavhengig av grunnlaget for henleggelsen eller frifinnelsen. I stedet foreslår departementet at de underliggende faktiske omstendighetene skal kunne føre til at erstatningskravet faller bort etter reglene om bortfall og nedsetting på grunn av siktedes eget forhold, jf. lovutkastet § 446.
Komiteen er enig med departementet i at hensynet bl.a. til uskyldspresumpsjonen tilsier at rettskravet til erstatning gjøres uavhengig av grunnlaget for frifinnelsen eller henleggelsen. Den mulighet for avkortning eller bortfall av erstatning etter lovforslagets § 446 ivaretar de tilfeller hvor det ville virke urimelig eller støtende å innrømme erstatning.
Rekkevidden av uskyldspresumsjonen når det gjelder erstatning etter straffeforfølgning er presisert i en rekke avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Departementet forstår EMDs praksis slik at dersom det i en erstatningssak gis signaler om at det til tross for en frifinnelse foreligger tvil om siktedes uskyld, eller tvil om at frifinnelsen av ham i straffesaken er riktig, vil dette være i strid med uskyldspresumsjonen. Om det derimot legges til grunn at siktede har begått handlingen han var siktet for, er ikke dette det samme som å konstatere skyld. Avgjørelsesmyndigheten skal forsøke å unngå vurderinger av om siktede har begått den straffbare handlingen, og heller søke å begrunne nedsetting eller bortfall av erstatning med forhold ved siktedes opptreden som ikke er direkte knyttet til selve det straffbare forholdet.
Det er mulig at det vil være forenlig med EMK å avskjære erstatning der forfølgning innstilles uten endelig frifinnende dom, med den begrunnelse at det fortsatt foreligger mistanke om skyld. Hensynet bak uskyldspresumsjonen tilsier likevel at det heller ikke i disse tilfellene skal gis uttalelser i avgjørelsen av en erstatningssak som er egnet til å skape inntrykk av at det fortsatt er mistanke om at siktede er skyldig.
Dagens regler om erstatning regulerer ikke særskilt de tilfellene der fengslingen av siktede har vært ulovlig eller urettmessig. Også her må siktede sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen han var siktet for.
Etter EMK og SP er det derimot avgjørende om frihetsberøvelsen var rettmessig. Frihetsberøvelse i strid med EMK artikkel 5 skal gi rett til erstatning. Tilsvarende regler er gitt i SP artikkel 9. Det samme antas å gjelde der frihetsberøvelse har skjedd i strid med norsk intern rett.
Straffelovrådet foreslår ikke noen uttrykkelig bestemmelse om at varetektsfengsling i strid med EMK artikkel 5 eller SP artikkel 9 skal gi rettskrav på erstatning, og ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette.
Departementet mener at det bør gå klart frem av straffeprosessloven at menneskerettsstridige frihetsberøvelser gir rettskrav på erstatning - uavhengig av om saken ender med at forfølgningen innstilles, frifinnelse, eller domfellelse. Det foreslås derfor en uttrykkelig regel om dette i straffeprosessloven § 444.
Etter komiteens mening er også menneskerettsstridig frihetsberøvelse tilstrekkelig ivaretatt i lovforlaget § 444 bokstav c.