Det foreslås i proposisjonen en rekke prinsipielle endringer i reglene om erstatning etter straffeforfølgning.

Etter gjeldende rett må en siktet som frifinnes eller får sin sak henlagt, sannsynliggjøre at han ikke har foretatt den handlingen som var grunnlag for siktelsen for å ha krav på erstatning. Departementet foreslår å oppheve dette vilkåret slik at en siktet i utgangspunktet har rettskrav på erstatning for tap forfølgningen har påført ham etter frifinnelse/henleggelse. Tap som følge av menneskerettsstridig frihetsberøvelse skal gi rettskrav på erstatning også når siktede domfelles.

En siktet som alt har utholdt frihetsstraff når han frifinnes, har i dag rettskrav på erstatning. Den som frikjennes etter annen type straff må basere sitt erstatningskrav på den skjønnsmessige rimelighetsregelen i straffeprosessloven § 445. Departementet går inn for at en siktet som får sin sak henlagt eller som frifinnes, i utgangspunktet skal ha rett til full erstatning for økonomisk tap som skyldes ethvert etterforsk­ningsskritt. Også en siktet som har utholdt frihetsstraff, men som etter gjenopptakelse får en mildere reaksjon, får etter forslaget et rettskrav på erstatning. Regelen i § 445 videreføres for øvrig, med den formelle forskjell at siktede skal ha krav på erstatning i de tilfeller lovens vilkår er oppfylt.

Rett til erstatning skal som i dag kunne settes ned eller falle bort på grunn av siktedes medvirkning. Departementet foreslår imidlertid at bortfall/nedsettelse ikke skal avhenge av om siktede kan bebreides for forfølgningen, men i større grad bero på en vurdering av hvem som bør bære risikoen for denne.

Etter gjeldende rett kan retten når "særlige grunner taler for det" tilkjenne siktede oppreisning for skade av ikke-økonomisk art. Det skal relativt mye til for at siktede blir tilkjent oppreisning, og departementet mener terskelen bør senkes noe. En siktet som frifinnes eller får sin sak henlagt etter å ha vært frihetsberøvet, får etter forslaget et rettskrav på oppreisning. I tilfeller hvor siktede frifinnes etter fullbyrdet straff, skal utmåling fortsatt skje etter en konkret rimelighetsvurdering, mens utmålingen standardiseres når siktede har vært pågrepet eller varetektsfengslet og frifinnes etter ordinær rettergang eller henleggelse.

Krav om erstatning etter straffeforfølgning settes i dag frem for domstolene. Departementet foreslår at kravene skal avgjøres administrativt i første omgang, og at denne avgjørelsen skal kunne bringes inn for domstolen. Det foreslås også endringer i saksbehandlingsreglene, bl.a. skal dommerne som har deltatt i straffesaken ikke lenger delta ved avgjørelsen av erstatningskravet.

Siktede skal ha rett til å få dekket de nødvendige advokatutgifter til administrativ behandling. Ved domstolsbehandling skal erstatningssøkeren få dekket sine utgifter dersom resultatet ved domstolsbehandlingen er bedre enn det som følger av den administrative avgjørelsen - med mindre det dreier seg om bedre resultat på uvesentlige punkter.