Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

2. Alminnelige merknader til de enkelte lovforslagene

Departementet vil gå inn for en ny § 1-5 i loven, som foruten å presisere kommunenes bistandsplikt også henviser til den aktuelle bestemmelsen i sosialtjenesteloven. Slik bestemmelsen er formulert understrekes det at kommunen har en bistandsplikt, og at det i utgangspunktet er skyldneren selv som skal forsøke å komme frem til en ordning med sine fordringshavere. Departementet finner at plassering av bestemmelsen i gjeldsordningsloven på en bedre måte vil dekke behovet for bredere tilgjengelighet og øke oppmerksomheten omkring økonomisk rådgivning for de som arbeider med gjeldsproblemer utenfor kommunesektoren. Bestemmelsen er ikke ment å endre gjeldende rett. Det vil også fortsatt være opp til den enkelte kommune om rådgivningstjenesten skal organiseres gjennom sosialtjenesten eller på annen måte.

Høringsinstansene ble bedt om å vurdere om det er behov for å lovfeste en bestemmelse om at gjeldsordning ikke utelukker økonomisk sosialhjelp, ev. om det vil være nødvendig og/eller tilstrekkelig å informere om forholdet i rundskriv eller liknende.

Departementet ser det som viktig at det ikke råder usikkerhet omkring hvorvidt en person som har fått gjeldsordning kan gis økonomisk sosialhjelp, men er enig med de høringsinstanser som fremholder at en bestemmelse om dette i utgangspunktet passer best i sosialtjenesteloven. Som påpekt av flere instanser kan en slik regel også hensiktsmessig formidles i form av rundskriv, instruks eller liknende. Departementet har på dette grunnlag kommet til at det ikke bør fremmes forslag om en slik lovbestemmelse i gjeldsordningsloven. Departementet vil i samarbeid med Sosialdepartementet vurdere hvordan informasjon om dette mest hensiktsmessig kan formidles.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven ny § 1-5.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det fremgår av proposisjonen at en rekke brukere av loven og andre høringsinstanser er positive til å innta en bestemmelse i lovgivningen som gjør det klart at gjeldsordning ikke utelukker økonomisk sosialhjelp. Flertallet viser til at Sosialdepartementet fraråder at det inntas en bestemmelse i sosialtjenesteloven om forholdet mellom gjeldsordning og økonomisk sosialhjelp, slik barne- og familieministeren antydet som en mulighet i brev til finanskomiteen 16. oktober 2002, jf. brev 28. oktober 2002.

Flertallet slutter seg til beskrivelsen i punkt 4.1.2.1 i proposisjonen og mener at det bør inntas en bestemmelse i gjeldsordningsloven som klargjør overfor brukerne av loven at gjeldsordning i seg selv ikke medfører tap av rettigheter etter sosialtjenesteloven. En slik bestemmelse bidrar til å unngå misforståelser på dette punkt. Flertallet fremmer følgende forslag:

"I lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) gjøres slik endring:

Ny § 1-6 skal lyde:

§ 1-6 Forholdet til sosialtjenesteloven

Gjeldsordning etter loven her er ikke i seg selv til hinder for at stønad kan gis etter sosialtjenesteloven kapittel 5."

Spørsmålet om skyldneren økonomisk sett er kvalifisert for gjeldsordning, og dermed tolkingen av uttrykket "varig ute av stand", er en sentral og avgjørende problemstilling i gjeldsordningsloven. Ulik praktisering og forskjellsbehandling på dette punkt er særlig uheldig både for skyldnere og kreditorer. Det har vist seg i praksis at tolkningsproblemer oppstår både ved avgjørelsen av hvor langt inn i fremtiden vurderingen skal gjøres, og ved vurderingen av hvor store betalingsbelastninger skyldneren må avfinne seg med, før gjeldsordning er aktuelt.

Departementet har vurdert om uttrykket "varig" kan være flertydig eller misvisende i forhold til den vurdering som skal foretas, og derfor bør erstattes med et annet uttrykk som bedre beskriver vurderingstemaet og som kan bidra til mer likhet i praktiseringen. Man har her vurdert alternative uttrykk som "alvorlige gjeldsproblemer" og "langvarig betalingsudyktighet". Departementet har imidlertid kommet til at uttrykket "varig" bør beholdes.

Av hensyn til den usikkerhet som har vært på området anser departementet det likevel som hensiktsmessig å gi noen nærmere retningslinjer for det skjønn som må foretas. Departementet har således kommet til at gjeldende bestemmelse bør presiseres noe. En ser det imidlertid ikke som formålstjenlig å fastsette en nærmere tidsramme for hva som skal betraktes som "varig", og heller ikke en spesifikk nedre grense når det gjelder gjeldens størrelse.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven § 1-3.

Komiteen viser videre til at det økonomiske vilkåret alltid må sees i sammenheng med formålet med gjeldsordningsinstituttet, nemlig at personer med alvorlige gjeldsproblemer skal få en mulighet til å få kontroll over sin økonomi og at det skal legges til rette for at skyldnere med slike problemer kan oppnå gjeldsordning, jf. § 1-1.

Det såkalte støtendekriteriet er ment som en sikkerhetsventil for de tilfeller hvor gjeldsforhandling eller gjeldsordning ikke bør komme i stand på grunn av kritikkverdige forhold knyttet til søkerens situasjon eller det forslag til gjeldsordning som fremmes.

Departementet foreslår at det bør legges en noe lempeligere vurdering av støtendekriteriet til grunn ved åpning av gjeldsforhandling enn ved stadfestelse av tvungen gjeldsordning. Departementet foreslår videre å presisere støtendekriteriet ved å ta inn i loven en liste over de omstendigheter som normalt skal tas i betraktning ved den skjønnsmessige vurdering.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven ny § 1-4 første ledd og andre ledd bokstavene a til d.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg til forslaget til § 1-4 annet ledd bokstav e.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknad nedenfor, der disse medlemmer prinsipalt går imot forslaget til bokstav e. Disse medlemmer viser imidlertid til at flertallet går inn for forslaget.

Komiteen vil understreke at når det i § 1-4 annet ledd bokstav e blir brukt begrepet "betydelig andel" i stedet for en fast prosentandel, betyr det at namsmannen og domstolene skal ha mulighet til å åpne gjeldsforhandlinger, selv om skatte- og avgiftsgjelden overstiger 60 pst.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Barne- og familiedepartementets merknader på side 96 i proposisjonen går ut på blant annet at man må vise "særlig varsomhet" når det er snakk om å fravike 60 pst.-regelen. Når man nå uttrykkelig går inn for å oppheve 60 pst.-regelen mener flertallet at det ikke er riktig at man i forarbeidene går langt i å videreføre denne, ved å legge føringer på hvordan det nye kriteriet "betydelig andel" skal forstås. Flertallet understreker at opphevelsen av regelen innebærer at det ikke lenger skal tas utgangspunkt i denne, og at det på friere grunnlag skal vurderes hvorvidt skatte-/avgiftsgjeld utgjør en betydelig andel av skyldnerens samlede gjeld samt klanderverdigheten knyttet til denne delen av gjelden. Dette må igjen ses i sammenheng med skatte-/avgiftsgjeldens absolutte og relative størrelse.

Regjeringen har i merknadene til den enkelte paragraf i lovforslaget beskrevet hva som er en skatte- og avgiftsgjeld skyldneren kan klandres for (proposisjonen side 96). Komiteen er i hovedsak enig i Regjeringens vurderinger. Komiteen vil blant annet peke på at det er svært kritikkverdig dersom skyldneren bevisst har unndratt seg skatter/avgifter eller har forsøkt på dette. Komiteen er imidlertid ikke enig i at det i alle situasjoner er klanderverdig å ikke ha levert selvangivelse. Skyldner kan i noen tilfeller ha vært i en så vanskelig livssituasjon at han/hun ikke har fått levert selvangivelsen. Komiteen mener at skyldner i slike tilfelle bør få mulighet til å åpne gjeldsforhandlinger. Dersom skyldneren i et bevisst forsøk på å unndra skatt ikke har levert selvangivelse, mener komiteen at skyldner kan klandres for dette.

Komiteen mener at i vurderingen av om det er støtende å åpne gjeldsforhandling grunnet skatte- og avgiftsgjeld, er det nødvendig å se størrelsen på gjelden, både absolutt og relativt, i sammenheng med hvor klanderverdig skyldneren har opptrådt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknad under punkt 2.16 nedenfor om at skatte- og avgiftsgjeld skal likestilles med annen gjeld når det gjelder hvilke krav som skal dekkes under gjeldsordningen. Disse medlemmer mener at konsekvensen av dette må være at man heller ikke særbehandler skatte- og avgiftsgjeld i forhold til annen gjeld når det gjelder spørsmålet om gjeldsforhandlinger skal åpnes. Disse medlemmer viser til at gjeldsforhandling kan nektes åpnet etter den generelle regelen i § 1-4 annet ledd første punktum.

Disse medlemmer viser videre til at bestemmelsen i § 1 4 annet ledd bokstav e medfører at gjeldsforhandling i visse tilfeller kan nektes åpnet som følge av forhold knyttet til skyldnerens skatte- og avgiftsgjeld. Disse medlemmer viser til at et av formålene med forslaget om endringer i gjeldsordningsloven har vært at det skal bli lettere for skyldnere å komme fram til en ordning med offentlige kreditorer.

Disse medlemmer viser til at store skjønnsfastsatte skattekrav i mange tilfeller har vært en medvirkende årsak til at næringsdrivende har havnet i økonomiske problemer. Disse medlemmer vil understreke at en slik situasjon ikke trenger å skyldes forhold som er så klanderverdige at de gir grunnlag for å nekte gjeldsordning. Både helseproblemer og manglende kompetanse kan begrense enkeltes evne til selv å rydde opp i et økonomisk uføre, og manglende ressurser til å innhente profesjonell hjelp til regnskapene kan være en annen medvirkende årsak til at skatte- og avgiftsgjelden blir høy.

Disse medlemmer mener at størrelsen på skatte- og avgiftsgjelden ikke skal være avgjørende for en skyldners mulighet til å få gjeldsordning. Disse medlemmer vil påpeke at gjeldsordning uansett vil kunne nektes om det knytter seg klare klanderverdige forhold til skyldnerens gjeld.

Disse medlemmer går derfor imot forslaget til gjeldsordningsloven § 1-4 annet ledd bokstav e.

Det foreslås at det i ekstraordinære tilfeller kan gis gjeldsordning mer enn én gang.

Komiteen viser til at gjeldende regler ikke gir adgang til å oppnå gjeldsordning mer enn én gang. Komiteen er enig i at dette bør være den klare hovedregel, men er også enig med Regjeringen i at regelen bør mykes opp noe.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener imidlertid at Regjeringens forslag til § 1-4 tredje ledd gir en for streng avgrensing. Flertallet viser til uttalelser fra høringsinstansene og mener at adgangen ikke bør avgrenses til spesielt oppregnede tilfeller, men heller utformes som en generell, men snever unntaksregel. Flertallet viser til at det kan forekomme andre situasjoner enn de som er uttrykkelig nevnt i lovforslaget, der det kan være urimelig å nekte gjeldsordning for annen gang. Flertallet slutter seg til uttalelsene fra høringsuttalelsene om at adgangen bør være åpen bare i særegne tilfeller, og at dette vanskelig kan være tilfelle der skyldneren selv kan lastes for den situasjonen som har oppstått. En skyldner som har fått opphevet gjeldsordningen uten at han kan lastes for det, må likevel ha en mulighet til ny gjeldsordning. Flertallet peker f.eks. på faren for nye gjeldskriser hvis det skulle bli større arbeidsledighet og synkende boligpriser. Mange tidligere gjeldsoffer som er ferdige med sin gjeldsordning kan ha skaffet seg bolig med høy belåning, da de måtte begynne på bar bakke. Disse vil bli svært sårbare for en ledighetskrise. En gjeldsordning vil i noen tilfeller kunne være den beste løsning for kreditorer, skyldneren og samfunnet. Flertallet vil derfor be om at departementet følger med på denne utviklingen, og eventuelt kommer tilbake til Stortinget med forslag om ytterligere oppmyking av regelen om at gjeldsordning bare kan gis én gang.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det bør være en klar hovedregel at gjeldsordning bare kan oppnås én gang. Det kan likevel helt unntaksvis være tilfeller der det ikke vil være urimelig å tillate gjeldsordning for annen gang. En gjeldsordning kan for eksempel ha gått tapt på grunn av krav som har blitt stående utenfor ordningen, uten at skyldneren kan lastes i særlig grad for dette, eller en annen skyldners opptreden kan ha medført mislighold av ordningen uten at den annen part er å bebreide. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå inn for at det kan gis gjeldsordning mer enn én gang i ekstraordinære tilfeller.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"I lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og privat gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) gjøres slik endring:

§ 1-4 tredje ledd skal lyde:

Det kan ikke åpnes gjeldsforhandling dersom skyldneren tidligere har oppnådd gjeldsordning etter loven her. Gjeldsforhandling kan likevel åpnes dersom særegne forhold tilsier det."

Departementet foreslår at namsmannen skal kunne ha adgang til å åpne gjeldsforhandlinger i opplagte saker. Slik avgjørelse skal kunne påklages.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven § 3-1 første ledd andre punktum og fjerde ledd første punktum og § 3-4 tredje ledd. Komiteen viser også til forslag om endring av foreldelsesloven § 18 nr. 2 første punktum, jf. punkt 2.28 nedenfor.

Departementet foreslo i høringsnotatet utvidet adgang til felles gjeldsordning for ektefeller mv. Forslaget er ikke videreført i proposisjonen.

Komiteen tar dette til etterretning.

Departementet foreslo i høringsnotatet en presisering i gjeldsordningsloven for å understreke at dersom det settes vilkår for åpning av gjeldsforhandling, må dette gjøres ved egen kjennelse, slik at selve åpningskjennelsen eventuelt avsies først når vilkåret er oppfylt. Forslaget er ikke videreført i proposisjonen.

Komiteen tar dette til etterretning.

Etter gjeldende rett er åpning av gjeldsforhandling ikke til hinder for konkursåpning. Departementet foreslo i høringsnotatet å innføre en regel som hindrer konkursåpning hos skyldneren så lenge gjeldsforhandlingene pågår. I proposisjonen drøftes også behov for omstøtelsesregler i gjeldsordningsloven.

Departementet foreslår i proposisjonen ikke endringer i adgangen til konkursåpning. Det foreslås at dekningsloven § 5-8 (om rettsvirkningen av utleggspant) skal gjelde for saker etter gjeldsordningsloven.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven ny § 3-6.

Komiteen viser til at Regjeringen mener at konkursbehandling er en meget hardhendt behandling av privatpersoner. Samtidig mener Regjeringen at det ikke vil være mange konkurser under gjeldsforhandlinger. Regjeringen har derfor under tvil kommet til at det fortsatt bør være adgang til konkurs under gjeldsforhandlinger, med hovedbegrunnelse at dette åpner for omstøtelse av visse disposisjoner som er til skade for kreditorfellesskapet. Komiteen har vurdert å foreslå et forbud mot å åpne konkurs under gjeldsforhandlingene, og innføre utvidet adgang til omstøtelse i perioden. Komiteen viser til Barne- og familiedepartementets brev av 21. oktober 2002, og har kommet til at en slik endring ikke vil være hensiktsmessig. Komiteen ber likevel Regjeringen følge nøye med i om antallet konkurser under gjeldsforhandlinger øker eller om muligheten for konkurs under gjeldsforhandlinger på andre måter blir et stort problem for skyldner.

Det foreslås en generell forlengelse av gjeldsforhandlingsperioden fra tre til fire måneder. Videre foreslås det at perioden kan forlenges dersom det begjæres tvungen ordning eller etter begjæring fra skyldneren i visse tilfeller. Det foreslås at virkningen av gjeldsforhandling automatisk skal bestå inntil rettskraftig avgjørelse om tvungen gjeldsordning.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven § 3-4 første ledd (innledningen) og § 5-1 tredje ledd, fjerde ledd første, andre og fjerde punktum og femte ledd. Komiteen viser til punkt 4.3 nedenfor når det gjelder § 5-1 fjerde ledd tredje punktum.

Det foreslås at betalingsutsettelsen i gjeldsforhandlingsperioden ikke skal gjelde lønnstrekk etter dekningsloven for straffebøter og visse erstatnings-/oppreisningskrav.

Komiteen slutter seg til forslaget om endring av gjeldsordningsloven § 3-4 femte ledd andre punktum.

Komiteen viser til at betalingsutsettelsen i gjeldsforhandlingsperioden ikke gjelder bøter og erstatnings-/oppreisningskrav, heller ikke når kravene kan nedsettes etter § 4-8 bokstav h. Skyldneren skal altså, som etter gjeldende regler, fortsette med nedbetaling av nevnte krav i gjeldsforhandlingsperioden.

Departementet foreslår at renter som påløper i gjeldsforhandlingsperioden og som grunner seg på en fordring som er sikret innenfor boligens "gjeldsordningsverdi", skal betales under gjeldsforhandlingene.

Komiteen slutter seg til forslaget om endring av gjeldsordningsloven § 3-4 andre ledd andre punktum.

Departementet foreslår å lovfeste følgende prinsipper:

  • Ved tvangssalg etter åpning av gjeldsforhandlinger, skal åpningstidspunktet være avbruddstidspunkt for toårsfristen i panteloven § 1-5 bokstav b, og ikke tidspunktet for tvangssalgsbegjæringen. Dette skal gjelde uansett om det fremmes en tvangssalgsbegjæring også før åpningen.

  • Renter opptjent under gjeldsordningen gis av hensyn til sekundærpanthaveren ikke pantesikkerhet for mer enn to år tilbake ved tvangssalg under gjeldsordningen eller etter opphevelse av gjeldsordningen.

  • Renter innenfor gjeldsordningsverdien opptjent senere enn to år før det åpnes gjeldsforhandling, anses pantesikret dersom det begjæres tvangssalg innen to år etter at gjeldsordningen er fullført.

Komiteen slutter seg til forslaget om endring av panteloven § 1-5 første ledd bokstav b og forslaget til § 1-5 nytt andre ledd.

Det foreslås i proposisjonen at namsmyndighetene i visse tilfeller skal kunne heve saken i gjeldsforhandlingsperioden og at hevingsavgjørelse skal kunne påklages/påkjæres med oppsettende virkning. Ved omgjøring av hevingsavgjørelse skal gjeldsforhandlingsperioden kunne forlenges.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven ny § 3-7 første og andre ledd og tredje ledd andre og tredje punktum. Komiteen viser til punkt 4.3 nedenfor når det gjelder tredje ledd første punktum.

Det foreslås at det lovfestes adgang til å benytte avtaletyper som beskrevet i punkt 4.13 i proposisjonen. Departementet tar sikte på å utarbeide anbefalinger i form av rundskriv.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven § 4-2 nytt tredje ledd og at nåværende tredje ledd blir nytt femte ledd. Komiteen viser til punkt 2.21 nedenfor når det gjelder forslag til nytt fjerde ledd og til punkt 4.3 nedenfor når det gjelder § 2-2 om namsmannens plikt til veiledning og oppfølging.

Det foreslås at det bør være en lovfestet adgang for skyldneren til å avsette midler til å dekke ekstrautgifter som oppstår i forbindelse med samvær med barn der den andre av foreldrene har den daglige omsorgen. Det foreslås videre at husstandsbegrepet i gjeldende lov erstattes med henvisning til de personer skyldneren har rettslig forsørgelsesplikt overfor samt samboere.

Komiteen slutter seg til forslaget om endring av gjeldsordningsloven § 4-3 første og tredje punktum.

Komiteen vil understreke at skyldnerens barn har rett til å delta i fritidsaktiviteter på linje med andre barn. Livsoppholdssatsene for skyldnere med barn må settes slik at dette blir mulig. Komiteen vil videre presisere at eventuelle særbidrag eller sosial stønad til ekstra kostnader til barn for eksempel skoletur eller konfirmasjon skal brukes til disse formålene, og ikke kan inndras til fordel for kreditorene. Komiteen mener videre at det er viktig at skyldnere som har samværsrett med barn får økonomisk mulighet til å følge opp denne retten.

Komiteen mener at det er viktig at skyldnere behandles likt uavhengig av bosted, men at det blir tatt hensyn til at levekostnadene ikke er de samme i alle deler av landet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil peke på at det er nødvendig med veiledende satser til bruk for namsmennene og tingretten.

Flertallet mener at ingen skyldnere bør ha mindre å leve av enn om lag 85 pst. av minstepensjon. Dette bør departementet innarbeide i fremtidige veiledende satser.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det ikke bør knyttes noen grense til minstepensjonen, men at det skal foretas en individuell vurdering i de ulike sakene, slik at beløpet skyldneren har til å leve av er tilpasset lokale forhold. Beløpet kan således være større eller mindre enn 85 pst. av minstepensjonen.

Det foreslås i proposisjonen at beløpsgrensen for bil som kan beholdes under gjeldsordning økes fra 2/3 G til 1 G, at denne grensen kan fravikes i særlige tilfeller (sykdom, uførhet mv.) og at næringsdrivende får utvidet adgang til å beholde dyrere bil. Den aktuelle bestemmelsen er foreslått noe omredigert.

Komiteen slutter seg til forslaget om endring av gjeldsordningsloven § 4-5 første ledd. Komiteen slutter seg videre til forslaget om nytt andre ledd. Komiteen viser til punkt 4.3 nedenfor når det gjelder forslaget om nytt andre punktum i tredje (nåværende andre) ledd i § 4-5.

Gjeldsordningsloven § 4-8 bestemmer hvordan ulike typer krav behandles i forbindelse med gjeldsordning. Skatte- og avgiftskrav skal etter loven behandles i samsvar med forskrift gitt av Kongen. Etter forskriften holdes skatte- og avgiftskrav utenfor gjeldsordningen dersom de utgjør mer enn 60 pst. av skyldnerens totale forpliktelser ("60 pst.-regelen").

Det foreslås i proposisjonen at de materielle reglene flyttes til loven. Videre foreslås det at 60 pst.-regelen ikke videreføres, men at de hensyn og prinsipper som ligger bak regelen videreføres som en del av støtendekriteriet.

Det foreslås også at den særlige fristen for skatte-/avgiftsmyndigheter til å meddele ettergivelse mv., oppheves.

Komiteen vil peke på at det har kommet mange tungtveiende innvendinger mot 60 pst.-regelen, og er derfor enig i at denne oppheves. Komiteen mener videre at de kreditorene som deltar i en gjeldsordning bidrar til å gi enkeltpersoner en mulighet til å komme ut av en håpløs gjeldssituasjon og til å fungere bedre i samfunnet. Komiteen vil peke på at en del av disse skyldnerne sannsynligvis måtte få støtte fra det offentlige hjelpeapparatet dersom de ikke hadde fått en gjeldsordning. Komiteen mener derfor at det er viktig å legge til rette for at private kreditorer ønsker å bidra til en frivillig gjeldsordning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at en prioritering av skatte- og avgiftskrav foran andre krav, kan føles urimelig av enkelte andre kreditorer. Dette gjelder særlig når det nå åpnes for at skyldneren kan få nedsatt bidragsgjeld han/hun har til tidligere ektefelle/samboer, og gjeld som skyldes erstatninger eller oppreisninger. Flertallet mener derfor at kravene til skatte- og avgiftsmyndighetene bør sidestilles med kravene til andre kreditorer.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"I lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) gjøres slik endring:

§ 4-8 bokstav c skal lyde:

(c) Skatte- og avgiftskrav

Skatte- og avgiftskrav som er oppstått etter åpningstidspunktet omfattes ikke av gjeldsordningen, med mindre kravet er en følge av at skyldneren har hatt et for lavt forskuddstrekk i gjeldsordningsperioden, og dette har medført høyere dividende enn dersom trekket hadde vært riktig. Tilsvarende gjelder for skatte- og avgiftskrav som fastsettes ved vedtak etter åpningstidspunktet".

Flertallet mener at det samtidig er nødvendig å oppheve forskrift om behandling av skatte- og avgiftskrav i forhold til gjeldsordninger etter gjeldsordningsloven.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det offentlige som skatte- og avgiftskreditorer i dag står i en særstilling. Det offentliges krav på skatter og avgifter har i utgangspunktet ikke noen form for kredittvurdering. Skatte- og avgiftskreditorene kan heller ikke hindre at det påløper ytterligere gjeld dersom skyldneren får betalingsproblemer. Private kreditorer vil derimot ved betalingsproblemer kunne reagere ved å stoppe løpende kreditter eller nekte kreditt og kreve kontant betaling. Det vil derfor være uheldig at skatte- og avgiftskreditorene skal bære risikoen for betalingssvikt, ved at disse kravene likestilles med kravene til andre kreditorer.

Disse medlemmer viser videre til at det i proposisjonen er foreslått at 60 pst.-regelen fjernes, slik at det i flere tilfeller vil bli åpnet gjeldsforhandlinger som omfatter skatte- og avgiftsgjeld, selv om denne gjelden overstiger 60 pst.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) gjøres følgende endring:

§ 4-8 bokstav c skal lyde:

(c) Skatte- og avgiftskrav

Skatte- og avgiftskrav som etter dekningsloven kapittel 9 ville vært prioritert ved konkurs, dekkes fullt ut før utbetaling skjer til uprioriterte krav. Som fristdag ved gjeldsforhandlinger anvendes åpningstidspunktet, jf. loven her § 3-1.

Skatte- og avgiftskrav som er oppstått etter åpningstidspunktet omfattes ikke av gjeldsordningen, med mindre kravet er en følge av at skyldneren har hatt et for lavt forskuddstrekk i gjeldsordningsperioden, og dette har medført høyere dividende enn dersom trekket hadde vært riktig. Tilsvarende gjelder for skatte- og avgiftskrav som fastsettes ved vedtak etter åpningstidspunktet."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystparitet viser til merknad under punkt 2.3.1 ovenfor om at skatte- og avgiftsgjeld heller ikke skal behandles annerledes enn annen gjeld når det gjelder støtendevurderingen ved spørsmål om åpning av gjeldsforhandlinger.

Komiteen slutter seg til forslaget om opphevelse av gjeldsordningsloven § 3-2 tredje ledd.

Komiteen viser til punkt 2.3.1 når det gjelder forholdet mellom 60 pst.-regelen og støtendekriteriet (§ 1-4 annet ledd bokstav e).

Forpliktelser som har sitt grunnlag i lovbestemt forsørgelsesansvar skal etter gjeldende lov gis full dekning med mindre det er tale om forpliktelser overfor bidragsfogden på grunnlag av utlagt underholdsbidrag for barn. Departementet foreslår at gjeld overfor bidragsberettigede skal kunne reduseres eller ettergis i forbindelse med en tvungen gjeldsordning. "Bidragsfogden" foreslås dessuten erstattet med "det offentlige" i lovteksten.

Komiteen slutter seg til forslaget om endring av gjeldsordningsloven § 4-8 bokstav d.

Straffebøter og enkelte forpliktelser som har sitt grunnlag i skade voldt ved straffbar handling, skal gis full dekning under en gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Det foreslås i proposisjonen at det skal kunne gjøres unntak for dette, slik at kravene dermed ikke nødvendigvis hindrer en tvungen gjeldsordning.

Komiteen viser til at tvungen gjeldsordning etter dagens regler ikke kan komme i stand dersom skyldneren ikke har midler til innenfor gjeldsordningsperioden å nedbetale visse krav som følge av straffbare handlinger. Regjeringen foreslår at § 4-8 bokstav h endres slik at krav som er eldre enn fem år kan nedsettes i forbindelse med gjeldsordning. Støtendekriteriet i § 1-4 skal kunne hindre nedsettelse av de aktuelle kravene som er eldre enn fem år der nedsettelse anses urimelig.

Komiteen er enig i at de aktuelle kravene ikke bør utgjøre en absolutt hindring for gjeldsordning. Komiteen mener imidlertid at det ikke nødvendigvis er naturlig å regulere bøter og erstatnings-/oppreisningskrav på lik måte, og at en ufravikelig femårsregel ikke er hensiktsmessig.

Når det gjelder bøter slutter komiteen seg til forslaget om at disse som hovedregel skal dekkes fullt ut under gjeldsordning, men at bøter av en viss alder skal kunne nedsettes. Komiteen foreslår imidlertid at grensen settes til tre år, i stedet for fem. Komiteen antar at bøtegjeld sjelden vil være av en slik størrelse og ha grunnlag i slike typer forbrytelser at muligheten for gjeldsordning bør være avskåret, sett i forhold til behovet for gjeldsordning. Hvorvidt bøtekrav eldre enn tre år skal kunne nedsettes, skal bero på en helhetsvurdering. I denne vurderingen vil det være av betydning bl.a. hvor stor gjelden er, hvor gammel forbrytelsen er, hvor gammel gjelden er og hva slags forbrytelse(r) det er snakk om. Videre vil de momenter som vanligvis inngår i støtendevurderingen, jf. § 1-4 annet ledd, være relevante. Det bør også i helt særlige tilfeller være mulig å nedsette bøtegjeld som er yngre enn tre år. Her skal anledningen være snevrere.

Komiteen slutter seg ikke til forslaget om at erstatnings-/oppreisningskrav som er nyere enn fem år alltid skal gis dekning under gjeldsordning mens eldre krav skal kunne nedsettes. Komiteen peker på at det vil kunne oppfattes som støtende og i strid med den alminnelige rettsoppfatning om alle slike krav, som har oppstått i forbindelse med straffbare handlinger, skal kunne nedsettes/slettes når de er over en viss alder. Komiteen foreslår derfor en skjønnsmessig regel, der hovedregelen er at erstatnings-/oppreisningskrav knyttet til straffbare handlinger skal dekkes fullt ut, men at nedsettelse i unntakstilfeller skal kunne finne sted. Ved vurderingen av om det foreligger et unntakstilfelle vil særlig hensynet til forbrytelsens art og til fordringshaveren være av betydning, for øvrig vil kriteriene ved støtendevurderingen ha relevans også i den nevnte helhetsvurderingen. Det vil også være mindre grunn til å nedsette et krav etter personskade enn etter en ren tings-/formuesskade. Komiteen vil imidlertid utdype synet på visse forbrytelser.

Komiteen mener for det første at erstatnings-/oppreisningskrav som er fastsatt mindre enn tre år fra søknadstidspunktet for gjeldsforhandling, ikke skal kunne nedsettes. Unntak skal bare gjøres der særlige resosialiseringshensyn tilsier det, og sterke hensyn til den som har kravet, ikke er avgjørende. Slikt unntak skal imidlertid aldri kunne gjøres når det gjelder krav på erstatning/oppreisning etter f.eks. drap, voldsforbrytelser, ran, seksualforbrytelser mv., som er yngre enn tre år.

Komiteen mener for det annet at krav på erstatning/oppreisning til ofre for visse forbrytelser mot person, herunder drap, voldsforbrytelser, ran, seksualforbrytelser mv., bare i helt sjeldne unntakstilfeller bør kunne nedsettes. Komiteen vil påpeke at det vil kunne oppfattes som støtende og i strid med den alminnelige rettsoppfatning dersom gjeld knyttet til erstatning/oppreisning for slike straffbare handlinger settes ned eller ettergis. Komiteen vil videre vise til at slike forbrytelser ofte straffes med flere års fengsel, og at det i soningstiden gjerne ikke er noen reell mulighet til å nedbetale slik gjeld. Det vil etter komiteens oppfatning ikke være riktig om gjerningspersonen rett etter endt soning, da han/hun tidligst har reell mulighet til å nedbetale gjelden til offeret, skal få ettergitt denne. At skyldneren faktisk har sonet fengselsstraff skal imidlertid ikke være avgjørende for hvorvidt erstatning/oppreisning skal kunne nedsettes. Hvorvidt det foreligger et unntakstilfelle må avgjøres etter en helhetsvurdering, der det tas hensyn til bl.a. til forbrytelsens art og forholdet til fordringshaveren. Komiteen understreker at denne unntaksreglen skal forstås snevrere enn de unntakene som kan gjøres når det gjelder bøtegjeld og andre forbrytelser enn de som omtales her.

Komiteen har vurdert å oppstille et skille mellom erstatning/oppreisning etter personskade på den ene side og tingskade, for eksempel etter innbrudd, på den annen. Komiteen har funnet å ikke ville lage et slikt skille, men understreker at krav etter forbrytelse mot en person er særlig beskyttelsesverdig i forbindelse med en gjeldsordning, uansett hva slags skade og tap det er snakk om. Komiteen mener at det kan bli tatt hensyn til forskjellen på slike typer krav som et moment i den helhetsvurderingen som skal foretas.

Komiteen viser videre til at støtendekriteriet, som nevnt av Regjeringen i punkt 4.18.4 i proposisjonen, skal kunne utgjøre en sikkerhetsventil i tilfeller der gjeldsordning bør nektes. Dette gjelder både for bøter og for erstatning/oppreisning.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"I lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) gjøres slik endring:

§ 4-8 bokstav h skal lyde:

Straffebøter som er fastsatt ved dom eller forelegg mindre enn tre år før søknad om gjeldsforhandling fremmes, skal som hovedregel gis full dekning.

Krav på erstatning eller oppreisning for skade voldt ved en straffbar handling skal gis full dekning. Unntak kan gjøres dersom kravet er fastsatt ved dom eller forelegg mer enn tre år før søknad om gjeldsforhandling fremmes, eller dersom særlige resosialiseringshensyn tilsier det og hensyn til den som har kravet ikke er avgjørende. Ved vurderingen av om det foreligger et slikt unntakstilfelle, skal det særlig legges vekt på arten av den straffbare handling."

Gjeldsordningsloven forutsetter at alle skyldnerens forpliktelser skal medtas i ordningen og at alle forpliktelser som ikke er pantesikret må avskrives etter en tvungen gjeldsordning. Dette innebærer at en skyldner som ikke kan dekke de kravene som skal ha full dekning, ikke kan oppnå gjeldsordning. Det er ikke lovens ordning at enkelte typer krav kan holdes utenfor etter gjeldsordningen og gjenstå etter at den er fullført.

Departementet foreslo i høringsnotatet en lovfesting av rett til å holde krav utenfor gjeldsordningen. Forslaget er ikke videreført i proposisjonen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at en skyldner som ikke kan dekke de krav som etter loven skal gis full dekning, etter gjeldende regler ikke kan oppnå gjeldsordning. Flertallet slutter seg til de momentene som etter Barne- og familiedepartementets oppfatning taler for at "delvis" gjeldsordning skal kunne oppnås, jf. punkt 4.19.1 i proposisjonen. Flertallet viser til at man går inn for de forslagene som fremmes vedrørende nedsettelse av bidragsforpliktelser og straffebøter mv. Flertallet viser videre til at både Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Finansdepartementet støtter forslaget som ble sendt på høring. Flertallet mener etter dette at mindre gjeldsposter skal kunne holdes utenfor gjeldsordning. Flertallet fremmer følgende forslag:

"I lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) gjøres følgende endringer:

§ 4-8 første ledd første punktum skal lyde:

Gjeldsordningen skal omfatte alle skyldnerens forpliktelser som ikke er betaling for en fremtidig motytelse som skyldneren har rett til å motta etter §§ 4-3 til 4-5 og skatte- og avgiftskrav som holdes utenfor gjeldsordningen i henhold til bokstav c nedenfor samt forpliktelser som nevnt i tredje ledd.

§ 4-8 annet og tredje ledd skal lyde:

Dersom det ikke er mulig å oppfylle kravene i paragrafen her, og fordringshavere som kan kreve full dekning ikke frivillig går med på en nedsettelse av kravet, kan gjeldsordning ikke oppnås.

Dersom størrelsen på de krav som ikke kan dekkes i løpet av gjeldsordningsperioden tilsier at skyldneren må antas å kunne oppnå kontroll over sin økonomi selv om kravene holdes utenfor, kan gjeldsordning likevel oppnås. Det skal i så fall i skyldnerens budsjett tas hensyn til krav som skal holdes utenfor."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre tar det som står i proposisjonen til etterretning. Disse medlemmer går imot forslaget fra flertallet.

En rekke offentlige fordringshavere har ikke hjemmel for å nedsette eller ettergi sine krav under frivillig gjeldsordning. Departementet har erfart at det i mange tilfeller er nødvendig med tvungen ordning for å få til nedsettelse av offentlige fordringshaveres krav. Dette medfører unødig arbeid og unødige kostnader i de tilfeller der det kunne vært mulig å oppnå frivillig ordning.

Departementet foreslo i høringsnotatet at det etableres en hjemmel i loven som gir offentlige fordringshavere adgang til å godta forslag til frivillig gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Departementet går ikke inn for å videreføre forslaget, men vil i samarbeid med Finansdepartementet følge opp saken med sikte på å innføre en slik hjemmel etter at spørsmålet er nærmere utredet.

Komiteen konstaterer at en rekke offentlige kreditorer ikke har hjemmel til å nedsette eller ettergi sine krav, og at dette i mange tilfeller fører til at det ikke er mulig å få til en frivillig gjeldsordning. Komiteen mener at offentlige myndigheter bør ha mulighet til å spille en konstruktiv og positiv rolle i forhandlinger om en frivillig gjeldsordning.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om innen 1. juni 2003 å komme tilbake med et forslag til lovregler som gir offentlige kreditorer hjemmel til å godta forslag til frivillig gjeldsordning."

I mange saker etter gjeldsordningsloven har skyldneren gjeldsposter som er sikret ved kausjon, eller gjeldsansvar med medansvarlige. Det forekommer også at skyldneren er kausjonist. Loven har ingen regler som direkte berører disse problemstillingene.

Gjeldsordningsloven vil etter forslaget inneholde følgende regler om kausjonister og andre medforpliktede:

  • En bestemmelse som av informasjonshensyn henviser til finansavtaleloven § 71 fjerde ledd om kausjonistens stilling i gjeldsforhandlingsperioden. Begrunnelsen for dette er at bestemmelsen i finansavtaleloven er ny og antas å være lite kjent.

  • En bestemmelse om at et forslag til gjeldsordning skal inneholde en bestemmelse om medforpliktedes stilling. Bakgrunnen for dette er at det i praksis er usikkerhet om hva som ellers ville bli resultatet, og at dette kan tenkes å avholde kreditor fra å gå med på en frivillig ordning i de tilfeller hvor denne ønsker at kausjonsansvaret skal bestå.

  • Regler om at kausjonist og andre medforpliktede gis kreditorstatus når en sak etter gjeldsordningsloven innledes og forslag til frivillig gjeldsordning utsendes. Bakgrunnen her er at departementet er kjent med at kausjonister og andre medforpliktede i noen tilfeller har blitt uteglemt i gjeldsordningssaker.

  • En bestemmelse om en avsetningsordning for tilfeller hvor skyldneren er forpliktet etter et uforfalt kausjonsansvar.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven § 3-4 første ledd bokstav d, e og f, § 4-2 nytt fjerde ledd, endring av § 3-2 andre ledd første punktum, § 4-12 (nåværende § 4-11) første ledd nytt andre punktum og ny § 4-10. Nåværende §§ 4-10 og 4-11 blir hhv. §§ 4-11 og 4-12.

Gjeldsordningsperiodens lengde er et kjernespørsmål i gjeldsordningsloven. Departementet drøfter dette nærmere i punkt 4.22 i proposisjonen og foreslår flere endringer for å bidra til en mer ensartet praksis når det gjelder denne lengden. Forslagene går ut på å:

  • skjerpe femårsregelen,

  • sette et maksimum for periodens lengde (10 år),

  • lovfeste enkelte momenter som normalt skal tas i betraktning når periodens lengde skal fastsettes.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven § 5-2 første ledd tredje til femte punktum og andre og tredje ledd. Nåværende andre ledd blir nytt fjerde ledd.

Komiteen viser til at gjeldsordningsperioden for en stor andel av gjeldsordningene har vært lengre enn fem år, og at praksis har variert mye mellom landsdelene. Komiteen er enig i at en gjeldsordning normalt skal vare i fem år, og støtter Regjeringens forslag til innskjerping av ordlyden i § 5-2.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil peke på at de belastninger som legges på skyldneren starter allerede ved åpning av gjeldsforhandlingene. Når gjeldsforhandlingene tar lang tid, får skyldner derfor i realiteten en lengre "gjeldsordningsperiode" enn skyldnere med saker som avklares raskere, får. Flertallet mener derfor at gjeldsordningsperioden bør bergenes fra åpningen av gjeldsforhandlingene.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"I lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) gjøres slike endringer:

§ 4-2 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Gjeldsordningsperiodens lengde skal regnes fra åpningen av gjeldsforhandlingene.

§ 5-2 første ledd sjette punktum skal lyde:

Gjeldsordningsperiodens lengde skal regnes fra åpningen av gjeldsforhandlingene."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det vil være uheldig hvis gjeldsordningsperioden skal beregnes fra åpningen av gjeldsforhandlingene. Dette kan føre til at det gis incentiver til å trekke forhandlingene unødig ut i tid. Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen er foreslått å skjerpe inn femårsregelen, slik at det stilles strengere krav for å fravike regelen. Dermed skal det mer til enn tidligere for at gjeldsordning skal vare mer enn fem år.

For å klargjøre rettstilstanden foreslås det i proposisjonen å innføre en bestemmelse i loven om namsmannens veiledningsplikt.

Komiteen slutter seg til forslaget om endring av gjeldsordningsloven § 2-4 første punktum.

Dersom de økonomiske forutsetningene for en gjeldsordning forandrer seg, vil det kunne oppstå behov for å endre ordningen. Departementet antar at det i mange tilfeller vil være unødvendig å koble inn namsretten for å kunne oppnå endring, slik ordningen er i dag. Det foreslås en regel om at skyldneren selv skal kontakte fordringshaverne, og at eventuell endringsavtale skal stadfestes av namsmannen.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven § 6-1 fjerde ledd.

Komiteen viser til at det ikke alltid kan forventes at skyldneren har nødvendig kompetanse til å følge opp endringer grunnet forhold som nevnt i § 6-1 tredje ledd.

Fordringshaverne kan begjære gjeldsordning endret ved vesentlige forbedringer i skyldnerens økonomiske situasjon. Det er ingen uttrykkelig lovregel om at skyldneren skal gi varsel om slik forbedring, selv om det i mange tilfeller er lagt til grunn at slik varslingsplikt kan følge av andre regler. Departementet foreslår at en regel om varslingsplikt inntas i loven.

Departementet foreslår videre å presisere gjeldende regel om at "et større beløp" kan fordeles på fordringshaverne - dette skal etter forslaget kunne gjøres uten at omgjøringssak iverksettes.

Komiteen slutter seg til forslaget om endring av gjeldsordningsloven § 6-2 (nåværende § 6-1) første ledd andre punktum og ny § 6-5 fjerde punktum.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet, slutter seg til forslaget til ny § 6-4.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet viser til at barne- og familieministeren i brev 16. oktober 2002 til finanskomiteen opplyser at man opprinnelig vurderte en énmåneds varslingsfrist, men at man senere kom til at det ikke burde være noen absolutt varslingsfrist. Disse medlemmer mener at det bare sjelden vil fremstå som usikkert for skyldneren om det har inntrådt en slik forbedring av den økonomiske stilling som kan begrunne omgjøring eller tilsidesettelse etter § 6-2. Skyldneren løper da heller ingen risiko ved å gi en melding for mye heller enn for lite. Disse medlemmer mener derfor at det bør oppstilles en énmånedsfrist, men at en slik regel er for absolutt til å kunne gjelde ved urealisert verdistigning på bolig.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) gjøres slik endring:

Ny § 6-4 skal lyde:

§ 6-4 Skyldnerens opplysningsplikt overfor fordringshaverne

Dersom det inntreffer omstendigheter som skyldneren forstår eller må forstå kan gi fordringshaverne rett til omgjøring eller tilsidesettelse etter § 6-2 skal skyldneren innen rimelig tid, og som hovedregel innen én måned, på betryggende måte opplyse fordringshaverne og namsmannen om dette."

Departementet tok i høringsnotatet opp spørsmålet om fordringshaverne bør få del i den gevinst som oppstår ved verdistigningen i boligmarkedet. Etter gjeldende rett kan inngripen i gjeldsordning gjøres etter reglene om endring av gjeldsordning ved vesentlig forbedring av skyldnerens økonomiske stilling. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i en sak uttalt at slik verdistigning "som regel" ikke bør føre til endring.

Spørsmålet er drøftet nærmere i proposisjonen punkt 4.26. Departementet foreslår at boligen kan kreves avhendet i særlige tilfeller, og at gevinsten deles mellom skyldneren og fordringshaverne etter namsrettens skjønn. Det foreslås også en regel om at gjeldsforpliktelser skal kunne lempes dersom bolig synker i verdi.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven § 6-1 andre ledd og § 6-2 andre ledd.

Komiteen vil understreke at det i de særlige tilfellene det kan kreves at boligen blir solgt, må tas hensyn til om det vil ha negative konsekvenser for skyldnerens barn å flytte. Det kan for eksempel hende at det å flytte betyr at barnet/barna må skifte nærmiljø, og at barnet/barna tidligere har hatt store problemer med et slikt skifte.

Gjeldende rett inneholder ingen uttrykkelige bestemmelser om hva som skal skje med en gjeldsordning dersom skyldneren dør etter at ordningen er kommet i stand. Departementet fremholdt i høringsnotatet at det muligens kunne være behov for lovregler på området. Det foreslås ikke lovregler på dette punkt i proposisjonen.

Komiteen vil understreke behovet for å utrede spørsmål knyttet til skyldnerens død nærmere.

På bakgrunn av manglende lovgivning er det en viss usikkerhet omkring hva som er gjeldende rett når det gjelder foreldelse av fordringer i forbindelse med saker etter gjeldsordningsloven. Departementet tok derfor i høringsnotatet opp spørsmålet om det burde utarbeides særlige regler om dette.

Det er etter departementets oppfatning behov for følgende regulering av foreldelsesspørsmål, og foreslår en lovtekst som ivaretar disse prinsipper:

  • Anmeldelse av krav bør avbryte foreldelse også i gjeldsordningssaker, sml. foreldelsesloven § 18 nr. 2,

  • foreldelse bør ikke kunne inntre mens gjeldsforhandlingene pågår, sml. foreldelsesloven § 21 nr. 1,

  • foreldelse må utskytes dersom gjeldsordning ikke kommer i stand. Ettårsfristen i foreldelsesloven § 22 nr. 2 har her vist seg noe kort ved kjæremål mv.,

  • lovbestemt panterett bør ikke falle bort under gjeldsordningen, jf. toårsfristen i panteloven § 6-3,

  • salgspant i visse former for løsøre bør ikke falle bort under gjeldsordningen, jf. femårsregelen i panteloven § 3-21.

Departementet har vurdert å foreslå en bestemmelse om at namsutlegg i visse former for løsøre ikke bør falle bort under gjeldsordningen, se nærmere proposisjonen punkt 4.28.4.3. Departementet har kommet til at en bør vente med slike endringer i panteloven § 5-13 til det er klart hva revisjonen av borettslagslovene vil resultere i (jf. NOU 2000:17).

Komiteen slutter seg til forslaget til foreldelsesloven § 13 nytt fjerde punktum, § 18 nr. 2, § 21 nr. 3 nytt fjerde punktum og § 22 nr. 2 nytt tredje punktum og til panteloven § 3-21 andre ledd andre og tredje punktum (nåværende tredje punktum blir fjerde punktum) og § 6-3 nytt tredje ledd.

Komiteen viser til punkt 4.1 nedenfor når det gjelder forslaget til endring av foreldelsesloven § 13 tredje punktum og til punkt 4.2 nedenfor når det gjelder forslaget til endring av panteloven § 6-3 første ledd.

Departementet har kommet til at det bør være en viss kontroll ved avslutning av en gjeldsordning dersom en eller flere kreditorer ønsker dette. Skyldneren bør på begjæring kunne pålegges å godgjøre overfor kreditor at han har oppfylt pliktene etter gjeldsordningen.

Departementet har også, særlig på bakgrunn av uttalelser fra høringsinstansene, vurdert om det er behov for å pålegge namsmannen oppgaver i forbindelse med etablering av rettsvern mv. for krav som skal bestå etter gjeldsordningens utløp, f.eks. ny tinglysing av pantobligasjoner. Departementet har vurdert om namsmannen bør utføre også andre oppgaver i tilknytning til gjeldsordningens avslutning. En har imidlertid kommet til at retningslinjer om dette i så fall bør gis i form av rundskriv e.l. Departementet vil etter en grundigere vurdering eventuelt komme tilbake til dette.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven ny § 7-6.

I noen tilfeller leder gjeldsforhandlingene ikke til noen gjeldsordning. Under forhandlingene kan det være trukket inn midler fra skyldneren. Disse midlene kan før gjeldsforhandling ble åpnet ha blitt brukt til å betjene boliggjeld, eller andre særlig viktige forpliktelser. Inntrukne midler skal etter gjeldende rett som hovedregel fordeles forholdsmessig på kreditorene dersom gjeldsordning ikke kommer i stand. Departementet foreslo i høringsnotatet et unntak fra hovedregelen for tilfeller der skyldneren står i fare for å miste bolig som følge av hovedregelen. Forslaget er videreført og noe utvidet i proposisjonen.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven § 7-3 første ledd andre og tredje punktum.

En gjeldsordning som er fullført, kan settes til side innen fem år etter utløpet av gjeldsordningsperioden dersom skyldneren mottar et betydelig beløp. Departementet ba i høringsnotatet om synspunkter på denne regelen. Departementet finner at regelen om fem års etterperiode bør videreføres. Det foreslås imidlertid en bestemmelse om at verdiøkning på bolig ikke skal tas i betraktning ved vurderingen av om gjeldsordningen skal settes til side.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at hensynene til kreditorene gjør at det bør være en etterperiode. Både rimelighetshensyn og kreditorenes vilje til å gå inn for gjeldsordning taler i denne retning. Flertallet mener derfor at regelen om en etterperiode derfor bør videreføres.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter Regjeringens forslag til gjeldsordningsloven § 6-2 fjerde ledd, og fremmer følgende forslag:

"I lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) gjøres følgende endring:

§ 6-2 fjerde ledd skal lyde:

Dersom skyldneren innen fem år etter gjeldsordningsperiodens utløp mottar arv, gevinst eller liknende av betydelig omfang, kan namsretten, på begjæring av en fordringshaver, hvis krav er omfattet av gjeldsordningen, sette gjeldsordningen helt eller delvis til side i den utstrekning skyldnerens økonomi og hensynet til fordringshaverne tilsier det. Gjeldsordningen kan ikke settes til side på grunn av gevinst som skyldes verdiøkning på bolig."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det er arv, gevinst og andre mer tilfeldighetspregede inntekter som bør omfattes av reglene om etterperiode, og at lønnsøkning o.l. - i likhet med verdiøkning på bolig - ikke skal være omfattet. Disse medlemmer går inn for at etterperioden skal reduseres til to år.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) gjøres følgende endring:

§ 6-2 fjerde ledd skal lyde:

Dersom skyldneren innen to år etter gjeldsordningsperiodens utløp mottar arv, gevinst eller liknende av betydelig omfang, kan namsretten, på begjæring av en fordringshaver, hvis krav er omfattet av gjeldsordningen, sette gjeldsordningen helt eller delvis til side i den utstrekning skyldnerens økonomi og hensynet til fordringshaverne tilsier det. Gjeldsordningen kan ikke settes til side på grunn av gevinst som skyldes verdiøkning på bolig."

Disse medlemmer ber Regjeringen fastsette overgangs- og ikrafttredelsesregler slik at etterperioder som løper skal avsluttes senest to år etter at endringsloven her trer i kraft. Regelen om toårs etterperiode skal gjelde for alle gjeldsordninger der etterperioden ikke har startet når endringsloven trer i kraft.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet vil peke på at bestemmelsen om at gjeldsordningen skal etterfølges av en periode på fem år, har møtt sterk kritikk fra flere hold. Disse medlemmer mener at denne etterperioden kan gjøre at skyldneren får en følelse av aldri å bli ferdig med gjeldsordningen, og at det kan gjøre det vanskelig for skyldneren å komme videre i livet.

Disse medlemmer vil videre peke på at skyldneren relativt enkelt og på en lovlig måte kan omgå femårsregelen. Det kan blant annet gjøres gjennom reglene om private beslagsforbud eller gjennom retten til å avstå eller gi avkall på arv. Skyldnere som kjenner lovverket eller har tilgang på juridisk bistand kan derfor tilpasse sine disposisjoner og dermed unngå å bli rammet av femårsregelen. Disse medlemmer mener at det er svært sannsynlig at femårsregelen derfor virker sosialt skjevt. Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag til gjeldsordningsloven § 6-2 fjerde ledd.

Disse medlemmer viser til at man går inn for at gjeldende regler om etterperiode i § 6-1 fjerde ledd skal opphøre. Disse medlemmer mener at opphevelsen må gjelde med tilbakevirkende kraft for alle gjeldsordninger, også i de tilfellene der etterperiode uttrykkelig fremgår av selve gjeldsordningen. Disse medlemmer ber Regjeringen utforme ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser som går ut på at tilgodehavende som oppstår på skyldnerens hånd etter 1. januar 2003, ikke skal kunne begrunne tilsidesettelse av gjeldsordningen etter § 6-1 fjerde ledd.

Disse medlemmer slutter seg subsidiært til lovforslaget fra Fremskrittspartiet med merknad om ikrafttredelses-/overgangsbestemmelse.

Departementet finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å gå inn for å opprette en administrasjonsordning for gjeldsordninger.

Komiteen tar dette til etterretning.

Komiteen viser til punkt 4.3 nedenfor om forslag til § 2-2 om veilednings- og oppfølgingsplikten.

Departementet ba i høringsnotatet om synspunkter på to mulige virkemidler for å løse problemet med uanmeldte krav i saker etter gjeldsordningsloven.

Det foreslås i proposisjonen en revisjonsordning for uteglemte krav som bør bygge på følgende prinsipper:

  • Revisjon skal skje etter de samme prinsipper som en endringssak.

  • Skyldneren skal ha krav på slik endring dersom vilkårene er oppfylt.

  • Krav som bestod på åpningstidspunktet og som ikke er anmeldt, tas inn i gjeldsordningen og gis samme dividende som øvrige krav.

  • Når kravet er medtatt, gis det dividende bare for den resterende tid av gjeldsordningen.

  • Revisjon skal ikke skje dersom skyldneren forsettlig eller ved grov uaktsomhet har unnlatt å opplyse om kravet.

  • Krav som heller ikke er anmeldt ved utløpet av gjeldsordningsperioden, bortfaller.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven § 6-1 tredje ledd og § 7-7.

I forbindelse med en gjeldsordning etter gjeldsordningsloven vil skyldneren i noen tilfeller fremme en sak for retten uten at det er noen motpart som kan ilegges saksomkostninger. Departementet finner det uheldig at den som får fullt medhold i en sak selv må betale sine saksomkostninger. Departementet foreslår en ny bestemmelse som gir forvaltningsloven § 36 anvendelse i gjeldsordningssaker.

Komiteen slutter seg til forslaget til gjeldsordningsloven § 7-5, nåværende § 7-5 blir § 7-8.

Forslaget til overgangsregler er basert på følgende hovedprinsipper:

  • Saker hvor gjeldsordningsperioden løper ved endringslovens ikrafttredelse. Disse sakene vil etter utkastet bli påvirket av noen av bestemmelsene i endringsloven.

  • Saker hvor det er åpnet gjeldsforhandling, og gjeldsforhandlingsperioden løper ved endringslovens ikrafttredelse. For saker som befinner seg i denne fasen vil det være hensiktsmessig å gi en rekke av de nye reglene virkning. Departementet har her av praktiske årsaker gjort et skille mellom på den ene siden saker hvor det ikke har betydning om forslag til frivillig gjeldsordning er utsendt/tvungen ordning begjært.

  • Saker hvor tilbakevirkning avhenger av om spesielle begivenheter er inntrådt mv. eller som ellers reguleres av særregler om tilbakevirkning.

Komiteen mener at behovet for fleksibilitet gjør at det bør overlates til Kongen å gi overgangsregler. Komiteen fremmer derfor forslag om dette, og forutsetter at prinsippene i punkt 4.35 i proposisjonen, som komiteen slutter seg til, i hovedsak følges ved fastsettingen av overgangsregler.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til punkt 2.31 når det gjelder opphevelse av reglene om etterperiode.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"I lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) skal lyde:

Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. De ulike bestemmelser kan tre i kraft fra ulik tid. Kongen kan gi overgangsregler."

Forrige kapittelNeste kapittel