3. Obligasjonslån med pante- sikkerhet - obligasjoner med særskilt sikkerhet
- 3.1 Finansiering av utlånsporteføljer gjennom utstedelse av obligasjoner med særskilt sikkerhet
- 3.2 Virksomhetsbegrensning
- 3.3 Lån og andre eiendeler som kan inngå i porteføljepantet
- 3.4 Bruk av obligasjonslånet
- 3.5 Krav til porteføljepantet og obligasjonsavtalen mv.
- 3.6 Likviditetsreserve
- 3.7 Rettsvern, forvaltning av utlån i porteføljepantet og register over utlånene i porteføljepantet
- 3.8 Obligasjonseiernes stilling ved konkurs eller offentlig administrasjon i kredittforetaket
- 3.9 Særstatus for obligasjoner med særskilt sikkerhet
Gjeldende rett, EØS-rett og andre lands rett er omtalt i hhv. punkt 5.1, 5.2 og 5.3 i proposisjonen.
Departementet anser, i likhet med en enstemmig Banklovkommisjon og alle de høringsinstanser som har uttalt seg, at obligasjoner med særskilt sikkerhet i form av pantesikrede obligasjoner er en egnet måte å oppnå de hensyn som taler for finansiering av utlånsporteføljer gjennom obligasjonsmarkedet. Det vises til omtalen av disse i kapittel 3 i proposisjonen. Departementet legger her vekt på hensynet til konkurransesituasjonen for norske institusjoner og særlig på muligheten for noe rimeligere og mer langsiktig funding. Det er videre sett noe hen til at pantesikrede obligasjoner kan legge til rette for økt omsetning i det norske obligasjonsmarkedet. Se nærmere vurderingene i punkt 5.4.4 i proposisjonen.
Departementet er enig i at kun kredittforetak bør få anledning til å utstede pantesikrede obligasjoner. Ingen høringsinstanser har heller hatt innvendinger på dette punktet.
Det er helt sentralt å skille mellom obligasjonseiernes panterett på kredittforetakets innlånsside og kravet om at de utlån som inngår i kredittforetakets utlånsportefølje også må være sikret med pant. Med obligasjonslån siktes det her til obligasjoner utstedt av kredittforetaket for å finansiere kjøpet av fordringsmassen. Det stilles krav om at obligasjonseierne får pant i kredittforetakets fordringsmasse. Dette betegnes her som "obligasjonslån sikret med pant i porteføljen", eller såkalt "porteføljepant". Med "porteføljepant" siktes det altså til obligasjonseiernes panterett i kredittforetakets utlånsportefølje og ikke til kredittforetakets panterett som sikrer de enkelte utlån (for eksempel i en bolig). Det vises til lovforslaget § 2-25 første ledd.
Når det gjelder utlånssiden, så består låneporteføljen av et sett av (1) fordringer sikret med pant i en bestemt type panteobjekter innenfor angitte lånegrenser eller en bestemt type (2) lån til det offentlige.
Departementet foreslår ut fra dette at det åpnes for at kredittforetak kan finansiere utlånsporteføljer gjennom utstedelse av pantesikrede obligasjoner.
Departementet foreslår i samsvar med Banklovkommisjonens forslag at kredittforetak skal kunne oppta obligasjonslån sikret ved pant i en utlånsportefølje (porteføljepant) i samsvar med nærmere fastsatte regler om dette. Andre finansinstitusjoner (finansforetak) skal ikke kunne oppta slike obligasjonslån. Med obligasjonslån skal her forstås lån som opptas ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner som mengdegjeldsbrev.
Departementet foreslår å innføre et krav om særskilt tillatelse for å drive virksomhet som kredittforetak. Det foreslås å presisere i loven at kredittforetak er en kredittinstitusjon som ikke er bank.
Komiteen slutter seg til forslaget til finansvl. § 1-5 nr. 1 og § 2-25 første og annet ledd.
Komiteen slutter seg videre til forslaget til finansvl. § 3-3 første ledd tredje punktum (og at nåværende tredje punktum blir nytt fjerde punktum) med overgangsbestemmelse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til sin merknad under punkt 1.
Disse medlemmer viser til at Banklovkommisjonen var enstemmig i sin anbefaling av forslaget om å la kredittforetak finansiere utlånsporteføljer gjennom utstedelse av pantesikrede obligasjoner, og at ingen av høringsinstansene har gått imot forslaget. Denne typen kredittinstitusjoner har dessuten hatt lang tradisjon i Norge, først og fremst i form av kredittforeninger. Disse drev i sin tid en effektiv og ryddig virksomhet med moderate rentemarginer. Disse medlemmer viser videre til Finansdepartementets svar av 22. oktober 2002 på spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe. Her går det fram at det etter departementets syn ikke er grunn til å frykte at låntakere, som tar opp lån i et foretak som benytter seg av dette finansieringsinstrumentet, vil kunne få noen ekstra grad av problemer med å endre den opprinnelige låneavtalen ved tilfeller av behov for f.eks. betalingsutsettelse. I svaret heter det at:
"Det sentrale hensyn er at obligasjonseiernes dekningsmuligheter ikke må forringes. Departementet antar at en etter omstendighetene vil kunne inngå avtale om betalingsutsettelse og lignende og at dette normalt ikke vil være av betydning for porteføljens verdi. Departementet viser til at slike endringer kan tenkes å øke sannsynligheten for oppgjør og dermed styrke porteføljens verdi."
Disse medlemmer tar dette til etterretning. Disse medlemmer kan på dette grunnlag støtte forslaget.
For obligasjonseierne vil det være viktig å kunne vurdere en investering i pantesikrede obligasjoner på grunnlag av informasjon om utlånsporteføljen. Privilegiene til obligasjonseierne taler etter departements syn for at det bør være begrenset mulighet for kredittforetaket til å ha andre større kreditorer. Begge disse forholdene tilsier etter departementets vurdering at bare kredittforetak som er undergitt særskilte virksomhetsbegrensninger når det gjelder utlånsvirksomheten og finansieringen av denne, bør kunne utstede pantesikrede obligasjoner.
Departementet anser at en løsning med virksomhetsbegrensning gjennom å stille krav til det vedtektsfastsatte formålet for virksomheten, synes å være hensiktsmessig.
Kommisjonen har foreslått at det vedtektsfastsatte formål må være å yte eller erverve hypoteklån, fartøyshypoteklån eller offentlige lån. Departementet er enig i dette forslaget som innebærer at vedtektene må begrense utlånsvirksomheten til å yte lån som kan inngå i porteføljepantet (se om dette i punkt 5.6 i proposisjonen).
Både hensynet til å begrense kredittforetakets mulighet til å ha andre større kreditorer og til å avgrense virksomheten av hensyn til obligasjonseierne, taler etter departements syn for forslaget om at det vedtektsfastsatte formål må være å finansiere utlånsvirksomheten hovedsakelig ved utstedelse av obligasjoner sikret ved pant i utlånsporteføljen eller i bestemte deler av denne.
Departementet anser at forslagene om meldeplikt til Kredittilsynet senest 30 dager før kredittforetaket tar opp obligasjonslån med porteføljepant og om Kredittilsynets samtykke dersom det vedtektsfestede formål må endres, vil bidra til trygghet for obligasjonseierne og til å oppfylle kravet om offentlig tilsyn for at obligasjonene skal få særstatus etter EU-direktivene. Departementet foreslår at meldeplikten og samtykkekravet bare skal gjelde før kredittforetaket starter, eller endrer sin virksomhet mht. å utstede pantesikrede obligasjoner. Kredittforetaket skal gi melding til Kredittilsynet før det starter slik virksomhet og senest 30 dager før det første gang opptar obligasjonslån med porteføljepant. Andre kredittforetak skal etter forslaget kunne oppta obligasjonslån med porteføljepant når generalforsamlingen har besluttet å endre vedtektene som nevnt og Kredittilsynet har gitt samtykke til det. Kredittilsynet skal kunne sette vilkår som har til formål å holde slik utlånsvirksomhet atskilt fra foretakets øvrige virksomhet.
Når hensynet til foretakets soliditet eller kreditorer tilsier det, skal Kredittilsynet kunne gi pålegg om at obligasjonslån med porteføljepant ikke skal opptas.
Komiteen slutter seg til forslaget til finansvl. § 2-26 med den endring at henvisningen til fartøyshypoteklån i første ledd utgår, jf. punkt 3.3 nedenfor. Komiteen fremmer følgende forslag:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende endring:
§ 2-26 første ledd bokstav a skal lyde:
a) å yte eller erverve enten bolighypoteklån, eiendomshypoteklån eller offentlige lån, og".
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til merknader foranlediget av bl.a. forslaget om virksomhetsbegrensning i punkt 3.8 nedenfor.
Departementet har vurdert om porteføljepantet, i tillegg til det som er foreslått av Banklovkommisjonen, bør kunne omfatte hele eller deler av en likviditetsreserve eller særskilt likvide eiendeler i sin alminnelighet. Departementet har kommet til at omfanget av porteføljepantet i samsvar med Banklovkommisjonens forslag bør begrenses til utlån i porteføljen og tilknyttede rente- og valutakontrakter.
Departementet har videre vurdert om porteføljepantet bør begrenses til én av de fire kategoriene hypoteklån, fartøyshypoteklån, offentlige lån og rente-/valutakontrakter. Departementet er kommet til at spørsmålet ikke er tilstrekkelig utredet til at det kan lovfestes en plikt til å holde de ulike sikkerheter for obligasjonslånet atskilt. Det vises for øvrig til at bestemmelser om dette kan knesettes i kontrakt, vedtekter eller lignende.
Departementet ser at det kan være behov for særregler for fartøyshypoteklån spesielt. Departementet går inn for at Kongen kan fastsette nærmere regler om dette i forskrift.
Departementet er videre kommet til at gruppen hypoteklån bør deles inn i én gruppe for lån med pant i bolig (bolighypoteklån) og én gruppe for lån med pant i annen fast eiendom (eiendomshypoteklån). Forslaget vil legge bedre til rette for at kredittforetaket selv kan velge å sikre obligasjonene med pant i kun boligeiendom.
Komiteen slutter seg til forslaget til finansvl. § 2-25 tredje ledd med slik endring som fremgår nedenfor.
Komiteen viser til høringsuttalelser, bl.a. fra Sparebankforeningen, vedrørende at fartøyshypoteklån skal kunne inngå i porteføljepantet. Komiteen er enig i vurderingen av at dette kan skape tvil om hvorvidt kredittforetaket skal involvere seg, eller kunne involvere seg, i annet enn lavrisikofinansiering, og foreslår derfor at denne type lån tas ut av lovforslaget. Komiteen fremmer følgende forslag:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende endring:
§ 2-25 tredje ledd skal lyde:
Porteføljepant som skal sikre obligasjonslån, kan bare omfatte:
a) lån sikret ved pant i bolig (bolighypoteklån),
b) lån sikret ved pant i annen fast eiendom (eiendomshypoteklån),
c) lån til kommune, samt lån garantert av kommune eller staten (offentlige lån),
d) rente- eller valutakontrakter knyttet til utlånsporteføljen eller obligasjonslånet etter nærmere regler fastsatt av Kongen."
Komiteen viser til at de lovtekniske konsekvensene av dette omtales også i punkt 3.2, 3.5 og 5.2.
Banklovkommisjonen foreslår at det skal være balanse mellom obligasjonslånet og de utlån som inngår i porteføljepantet. Etter forslaget skal midler som mottas ved utstedelse av obligasjonslånet, benyttes til å yte eller erverve utlån som skal inngå i porteføljepantet, eller til innfrielse av tidligere ytede obligasjonslån. Kommisjonen foreslår videre nærmere regulering av balanseprinsippet. Foretaket skal etter forslaget påse at det ikke blir avvik av betydning mellom fremtidige betalinger og innfrielsesvilkår. Det samme skal gjelde innfrielsesvilkårene for obligasjonene og utlånene. Dette skal likevel ikke være til hinder for at foretaket tar opp obligasjonslån med kortere løpetid enn utlånene dersom dette gjøres i samsvar med et fastsatt refinansieringsprogram som er forsvarlig sett i forhold til foretakets rente- og likviditetsrisiko som følge av avviket.
Balanseprinsippet inngår i reguleringen av obligasjoner med særskilt sikkerhet i de land som har en slik ordning. Ingen høringsinstanser har hatt merknader. Departementet foreslår etter dette å lovfeste balanseprinsippet i samsvar med Banklovkommisjonens forslag.
Komiteen slutter seg til forslaget til finansvl. § 2-27.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at hypoteklån til fast eiendom ikke skal overstige 60 pst. av eiendommens verdi, og at fartøyshypoteklån ikke skal overstige 50 pst. av fartøyets verdi.
Departementet har tatt hensyn til innvendingene fra Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) når det gjelder forslaget om at lån til kommune eller lån garantert av kommune medregnes i porteføljepantet med 80 pst. av lånebeløpet.
Etter EU-reglene som gir særstatus til obligasjoner med særskilt sikkerhet, skal obligasjonslånet investeres i aktiva som i obligasjonenes fulle løpetid gir tilstrekkelig dekning for de forpliktelser som følger av dem. Departementet mener dette taler for å innføre en særskilt regel, slik Banklovkommisjonen foreslår, om at verdien av porteføljepantet til enhver tid minst skal tilsvare restverdien av obligasjonslånet. Departementet har også tatt opp forslaget om at ingen eiendel kan medregnes i porteføljepantet med mer enn 5 pst. av samlet pantesikkerhet. Delvis på bakgrunn av FNHs merknad, foreslås det å presisere dette til utlån til samme låntaker og utlån som har sikkerhet i samme panteobjekt. Det foreslås også at det skal tas hensyn til rente- og valutakontrakter knyttet til utlånsporteføljen eller obligasjonslånet. Betydningen av det siste skal særlig være å presisere at effekten av sikring skal tas i betraktning ved beregning av verdien av porteføljepantet og restverdien av obligasjonslånet.
Kommisjonen har ikke foreslått regler om særskilte rettsvirkninger av at de foreslåtte grensene ikke blir overholdt. Dette kan typisk skje ved verdifall på porteføljepantet. Departementet legger til grunn at kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 7 om at Kredittilsynet kan pålegge de institusjoner som det har tilsyn med å rette på forholdet dersom en institusjons organer ikke har overholdt sine plikter i henhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, får anvendelse i slike tilfeller. Etter forholdene kan også kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 8 om at Kredittilsynet kan gi pålegg om å rette på misforhold i plasseringen av institusjonens midler få anvendelse. Pålegg fra Kredittilsynet som ikke blir etterfulgt, kan etter kredittilsynsloven § 10 annet ledd følges opp med tvangsmulkt.
Departementet er enig i forslaget om at Kredittilsynet skal kunne fastsette regler om beregning av verdien av ulike typer av fast eiendom og fartøyer. Ingen høringsinstanser har hatt merknader. Departementet anser dessuten at det kan vise seg å bli behov for nærmere regulering av bl.a. verdien av porteføljepantet og de enkelte utlån som inngår i porteføljepantet, restverdien av obligasjonslånet og samlet vurdering av nærstående låntakere i forhold til 5 pst.-grensen. Departementet foreslår derfor en videre forskriftshjemmel enn foreslått av Kommisjonen.
Departementet foreslår at obligasjonslånet skal ha porteføljepant med første prioritet. Verdien av porteføljepantet skal til enhver tid minst tilsvare restverdien av obligasjonslånet. Utlån som har sikkerhet i samme panteobjekt kan ikke medregnes i verdien av porteføljepantet med mer enn 5 pst. av samlet pantesikkerhet. Andre eiendeler enn utlån kan ikke regnes med i verdien av porteføljepantet.
For de utlån som skal inngå i porteføljepantet, skal det etter dette gjelde følgende krav til sikkerhet (belåningsgrader):
a) bolighypoteklån skal ikke overstige 60 pst. av eiendommens verdi,
b) eiendomshypoteklån skal ikke overstige 60 pst. av eiendommens verdi,
c) fartøyshypoteklån skal ikke overstige 50 pst. av fartøyets verdi.
Kredittilsynet skal kunne fastsette nærmere regler, herunder om beregning av verdien av ulike typer av fast eiendom og fartøyer. Kredittilsynet skal også kunne fastsette regler om medregning av utlån ut over grensen på 5 pst. av samlet pantesikkerhet i tilfeller der det foreligger tilleggssikkerhet.
Departementet foreslår regler om endringer av porteføljepantet og om at det ikke kan stiftes sekundærpant i eller tas utlegg eller arrest mv. i porteføljepantet i samsvar med Kommisjonens forslag.
Ved endring av sammensetningen av porteføljepantet legger departementet til grunn at den nye sikkerheten må ha tilsvarende verdi som den gamle representerte på tidspunktet for skifte av sikkerhet. Departementet er enig med Norsk Tillitsmann i at det sentrale er at sikkerheten ikke skal forringes og at det således er pantet som må være av tilsvarende verdi. For å klargjøre dette foreslås derfor en endring i ordlyden slik at det klart fremgår at det kreves "pant av tilsvarende verdi".
Komiteen slutter seg til forslaget til finansvl. § 2-32.
Komiteen viser til innspill på høring fra finansinstitusjonene, hvor det bes om en forskriftshjemmel som kan regulere at midler fra eventuell førtidig innfrielse av låneforpliktelsen skal kunne inngå i obligasjonseiernes pantesikkerhet (porteføljepantet). Komiteen deler oppfatningen av at midler fra førtidig innfrielse må kunne plasseres i annet enn utlån, forutsatt at sikkerheten er av minst samme kvalitet som porteføljepantet for øvrig. Komiteen slutter seg til forslaget til finansvl. § 2-31 første og annet ledd og fremmer følgende forslag til tredje ledd:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende endring:
§ 2-31 tredje ledd skal lyde:
Foretaket kan plassere midler som svarer til innbetalinger knyttet til pantsatte lån i annet enn utlån etter nærmere regler gitt av Kongen, forutsatt at sikkerheten er av minst samme kvalitet som porteføljepantet for øvrig."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at nødvendige regler må gis samtidig med ikrafttredelse av loven, uten at dette forsinker ikrafttredelsen.
Komiteen slutter seg til forslaget til finansvl. § 2-28 med de endringer at fartøyshypoteklån tas ut i annet og tredje ledd, se punkt 3.3 ovenfor. Komiteen fremmer følgende forslag:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende endring:
§ 2-28 annet og tredje ledd skal lyde:
For de utlån som skal inngå i porteføljepantet, gjelder følgende krav til sikkerhet:
a) bolighypoteklån skal ikke overstige 60 pst. av eiendommens verdi,
b) eiendomshypoteklån skal ikke overstige 60 pst. av eiendommens verdi.
Kredittilsynet kan i forskrift fastsette nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i paragrafen her, herunder om beregning av verdien av ulike typer av fast eiendom. Kredittilsynet kan i forskrift også fastsette regler om medregning av utlån ut over grensen på 5 pst. av samlet pantesikkerhet i tilfeller der det foreligger tilleggssikkerhet."
Departementet anser at god likviditetsstyring i kredittforetaket er av vesentlig betydning for å sikre obligasjonseiernes interesser. Balanseprinsippet (se punkt 5.7 i proposisjonen) er i denne sammenhengen etter departementets vurdering det viktigste instrumentet i Kommisjonens forslag. Likviditetsstyringen vil videre være et sentralt kontrollpunkt i tilsynet med foretaket. Departementet mener at det derfor bør stilles krav om en særskilt likviditetsreserve. Departementet har delvis tatt hensyn til FNHs innvendinger, og kommet til at det bør være krav om en likviditetsreserve for alle obligasjonslån utstedt av kredittforetaket, men at det i motsetning til Kommisjonens forslag om krav til separate reserver, skal være adgang til å opprette en felles likviditetsreserve. Størrelsen på likviditetsreserven må imidlertid beregnes ut fra likviditetsrisikoen under hvert enkelt obligasjonslån.
Departementet foreslår etter dette et særskilt krav om at kredittforetaket for hvert obligasjonslån med porteføljepant skal opprette en egen eller beregne et bidrag til en felles likviditetsreserve tilpasset risikoen for forsinket betaling av renter og avdrag på de utlån som inngår i pantet. Minstekrav til likviditetsreserven skal fastsettes i vedtektene. Likviditetsreserven skal holdes atskilt fra de øvrige midler i foretaket.
Komiteen slutter seg til forslaget til finansvl. § 2-30.
Departementet slutter seg til Kommisjonens forslag om å presisere at porteføljepantet sikres rettsvern etter gjeldende regler og at det gjøres klart at dersom foretaket som opptar obligasjonslånet inngår i et finanskonsern, kan rettsvern etter panteloven §§ 4-1 og 4-2 sikres ved at pantet overføres til særskilt "forvaltning" for obligasjonseierne i et annet foretak i samme konsern. Departementet slutter seg også til forslaget om at en forvaltningsavtale må inngås med annet foretak i samme konsern eller med annen finansinstitusjon (finansforetak).
Departementet foreslår regler om rettsvern, forvaltning og registerføring som i hovedsak samsvarer med Banklovkommisjonens forslag. Departementet foreslår at foretaket til de tider som Kredittilsynet bestemmer skal oversende de opplysninger som er inntatt i registeret til en revisor oppnevnt av Kredittilsynet. Kredittilsynet gir etter forslaget nærmere regler om hvilke opplysninger som skal inntas i registeret, oppnevningen av revisor, revisors oppgaver og revisors godtgjørelse.
Komiteen slutter seg til forslaget til finansvl. § 2-29 med den endring at ordene "annet finansforetak" erstattes med "annen finansinstitusjon" i annet ledd.
Departementet slutter seg til Kommisjonens forslag til regulering av konkurs eller offentlig administrasjon hos utsteder.
Departementet har forelagt FNHs tilleggsuttalelse i høringsrunden (om strengere regler enn det Kommisjonen har foreslått for å sikre obligasjonseiernes krav på rettidig betaling) for Justisdepartementet og Kredittilsynet. FNH foreslår flere bestemmelser som favoriserer obligasjonseierne i forhold til andre kreditorer. Departementet er kommet til at FNHs siste forslag må opplyses og utredes nærmere før det eventuelt kan sendes på høring og departementet deretter kan ta stilling til de spørsmål som reises, og som bl.a. krever unntak fra den alminnelige konkurs- og dekningslovgivningen. Samtidig er departementet opptatt av at det nå ikke skal ta for lang tid å få dette vurdert. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel, som på bakgrunn av FNHs tilleggsuttalelse antas å kunne brukes til å fastsette regler som kan oppfylle formålene om sikkerhet for rettidig betaling i samsvar med obligasjonslånavtalen også etter at kredittforetaket går konkurs eller blir satt under offentlig administrasjon. Etter departementets vurdering vil det ved den nærmere vurderingen være viktig å klarlegge nærmere hva som vil være obligasjonseiernes stilling etter gjeldende regler. Det bør bare fastsettes særskilt begrunnede avvik. Det vil også være et viktig hensyn å ta utgangspunkt i den sikkerhet for obligasjonseiernes stilling det er mulig å etablere uten særregler.
Departementet foreslår etter dette, i samsvar med Kommisjones forslag, at dersom et foretak som har tatt opp et obligasjonslån med porteføljepant blir satt under konkursbehandling eller satt under offentlig administrasjon, skal obligasjonseierne ha fortrinnsrett til dekning av krav som utspringer av obligasjonene i de midler porteføljen utbringer. Midlene fordeles forholdsmessig mellom obligasjonseierne. Utbringer porteføljepantet mer enn det som trengs for å dekke obligasjonseiernes krav, skal det overskytende tilføres bomassen.
Departementet foreslår videre at Kongen ved forskrift skal kunne fastsette regler om rettidig betaling til obligasjonseierne av de midler porteføljen utbringer etter at foretaket er tatt under konkursbehandling eller satt under offentlig administrasjon. Kongen kan ved forskrift videre fastsette regler som begrenser konkursboets eller administrasjonsstyrets mulighet til å disponere over utlån og andre eiendeler som inngår i porteføljepantet når dette kan gjøres uten å svekke øvrige kreditorers dekningsmulighet. Forskriftene kan fravike regler i lovgivningen om konkurs, offentlig administrasjon av finansinstitusjoner og tvangsfullbyrdelse. Det legges ikke opp til at Kongens myndighet etter forslaget skal delegeres til departementet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget til finansvl. § 2-33.
Etter komiteens vurdering bør det ved utformingen av forskrifter som nevnt i forslaget § 2-33 tredje ledd legges vekt på at konkursboet eller administrasjonsstyret ikke skal tvinge frem en forsert behandling eller avslutning av boet, herunder tvangssalg av porteføljepantet, i strid med obligasjonseiernes interesser. Dette er viktig for å beskytte obligasjonseiernes krav på rettidig betaling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter seg til forslaget til finansvl. § 2-33 med unntak av tredje ledd annet punktum. Disse medlemmer viser til at Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har påpekt at passusen "når dette kan gjøres uten å svekke øvrige kreditorers dekningsmulighet" i forslaget til § 2-33 tredje ledd annet punktum er uhensiktsmessig. Disse medlemmer viser til at departementet i proposisjonen punkt 5.11 gir uttrykk for at de der nevnte forslag fra FNH må opplyses og utredes nærmere før de eventuelt kan tas stilling til. Disse medlemmer mener at passusen bør tas ut av forslaget, slik at den forestående utredningen ikke er begrenset på en uhensiktsmessig måte. Departementet gir i punkt 5.5.3 i proposisjonen uttrykk for at kredittforetak som nevnt i § 2-26 ikke skal kunne ha andre større kreditorer enn obligasjonseierne. Disse medlemmer mener derfor at det kan være aktuelt med en annen avveining mellom kreditorene enn den som er lagt til grunn for forskriftshjemmelen. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres slik endring:
§ 2-33 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Kongen kan ved forskrift også fastsette regler som begrenser konkursboets eller administrasjonsstyrets mulighet til å disponere over utlån og andre eiendeler som inngår i porteføljepantet."
Departementet har merket seg at flere høringsinstanser mener regler om særstatus for obligasjoner med særskilt sikkerhet bør innføres nå. Departementet støtter vurderingen av at dette vil være viktig for å kunne utnytte fordelene med slike obligasjoner innen rammen av EØS-reglene. En må imidlertid være klar over at EØS-reglene representerer ytterpunktene om hvor langt en kan gå. Departementet mener en uansett formell sikkerhet bør være forsiktig med å eksponere seg svært høyt på enkeltengasjementer.
Departementet legger opp til å fastsette endringer i plasseringsreglene for verdipapirfond, forsikringsselskaper og reglene om grenser for kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks store engasjementer for å utnytte muligheten i EØS-reglene til å særbehandle obligasjoner med særskilt sikkerhet. Det vil bl.a. måtte legges vekt på å unngå for sterk eksponering på enkeltengasjementer. En vil også vurdere muligheten for å fastsette en noe lavere risikovekt for obligasjoner med særskilt sikkerhet i kapitaldekningsregelverket.
I brev 21. desember 2001 ba Finansdepartementet om Kredittilsynets vurdering av behovet for endringer i gjeldende kapitaldekningsregelverk og plasseringsgrenser i forbindelse med ikrafttredelsen av nye regler for obligasjoner med særskilt sikkerhet. I brev 11. april 2002 uttaler Kredittilsynet at det vil være fornuftig å vurdere endringer i det tilstøtende regelverk parallelt med at lovforslaget om obligasjoner med særskilt sikkerhet forberedes. På denne bakgrunn utarbeidet Kredittilsynet et høringsdokument som blir sendt på høring sommeren 2002, med sikte på at eventuelle forskriftsendringer kan skje samtidig med ikrafttredelsen av lovendringene. Departementet vil vurdere å foreslå endringer i tråd med Kredittilsynets forslag etter at forslaget har vært på høring og innen en eventuell lov om obligasjoner med særskilt sikkerhet trer i kraft. Videre vil departementet vurdere å foreslå tilsvarende endringer i verdipapirfondloven i tråd med Kredittilsynets forslag.
Komiteen tar dette til orientering og gir sin tilslutning til at det arbeides videre med dette.