Komiteen, medlemmene fra Høyre, Ine Marie Eriksen, Jan Olav Olsen, Raymond Robertsen og Søren Fredrik Voie, fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Eva M. Nielsen og Karita Bekkemellem Orheim, fra Fremskrittspartiet, Harald Espelund og Jan Koløy, fra Sosialistisk Venstreparti, Lena Jensen og lederen Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Arne Lyngstad og Elsa Skarbøvik, fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, fra Venstre, Trine Skei Grande, og representanten Jan Simonsen, mener at en viktig faktor for at det norske samfunn skal lykkes i å møte de framtidige utfordringer for både næringsliv og forvaltning vil være evnen til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap.

Komiteen viser til at det i St.meld. nr. 39 (1998-1999) Forskning ved et tidsskille, og med tilslutning fra Stortinget i Innst. S. nr. 110 (1998-1999), ble understreket nødvendigheten av å satse på større grad av kommersialisering av forskningsresultater ved universitet og høgskoler.

Komiteen merker seg at hensikten med lovforslaget er å øke den næringsmessige utnyttelsen av oppfinnelser i forskning ved universitet og høgskoler, men uten å true institusjonenes tradisjonelle hovedoppgaver som fri forskning og høyere utdanning.

Komiteen viser til at endringer i lov om universiteter og høgskoler pålegger institusjonene større ansvar for anvendelse av vitenskapens metoder og resultater og samarbeid med samfunns- og arbeidsliv. Komiteen påpekte i Innst. O. nr. 58 (2001-2002) at institusjonene må spille en mer aktiv rolle for at forskningsresultater i større grad anvendes slik at det kommer samfunnet til gode.

Undersøkelser viser at forskningsresultater frembrakt ved universiteter og høgskoler har uutnyttede muligheter for bruk i næringsliv og verdiskaping. Arbeidet for å sikre bedre samfunnsmessig gevinst av oppfinnelser krever bl.a. tettere samarbeid mellom forskningsmiljøer og næringsliv, organisatorisk tilrettelegging i institusjonene og økonomiske incentiver for forsker og institusjon.

Komiteen vil imidlertid understreke at økt satsing på næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser ikke må svekke grunnforskningen ved universitetene og høgskolene. Grunnbevilgningene til forskning må ikke reduseres ut fra forventninger om økt egeninntjening fra ervervsmessig utnyttelse av forskningsresultater.

Komiteen vil samtidig peke på det viktige prinsipp at forskeren og fagmiljøene selv skal bestemme hva det skal forskes på, hvilke metoder som skal benyttes og hvordan resultatene skal presenteres. Videre prinsippet om at forskeren har retten til offentliggjøring av forskningsresultater; den frie publiseringsretten.

Komiteen slutter seg til forslaget om at universiteter og høgskoler får anledning til å overta retten til næringsmessig utnyttelse av patenterbare oppfinnelser gjort av ansatte ved institusjonen, ved at "lærerunntaket" i arbeidstakeroppfinnelsesloven oppheves. Loven blir gjort gjeldende for universiteter og høgskoler på samme måte som for øvrig offentlig og privat virksomhet, slik som i de fleste andre land.

Forskernes mulighet for åpen spredning av kunnskap må imidlertid som foreslått sikres ved lovfesting av retten til fritt å publisere sine forskningsresultater innen ett år etter at institusjonen er varslet om oppfinnelsen, selv når dette kan hindre institusjonen i å utnytte en oppfinnelse næringsmessig.

Forslagene vil etter komiteens oppfatning kunne sikre et større engasjement hos institusjonene for å utnytte forskningsresultater kommersielt, men også større ansvar med å organisere et apparat som kan sikre forskernes og institusjonenes rettigheter og sørge for at oppfinnelser blir patentert og formidlet til næringslivet.

Publiseringsretten gir forskerne valgmuligheten om en oppfinnelse skal patenteres og utnyttes næringsmessig eller ikke og eventuelt et bedre hjelpeapparat med støtte og veiledning hvis patentering er aktuelt.

Komiteen mener at forsker og institusjon i all hovedsak bør ha felles interesser og kunne samarbeide for å få til både publisering og patentering, selv om institusjonen nå får førsteretten til å utnytte oppfinnelsen næringsmessig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen har merket seg den måten Stanford University organiserer sin forskningsvirksomhet. Institusjonen har ved avtale sikret seg patentrettighetene til de ansattes oppfinnelser. Oppfinneren står imidlertid fritt i å publisere forskningsresultatet dersom dette ikke bryter med inngåtte avtaler. I standardavtaler underskriver den enkelte forsker på at han skal varsle institusjonen om alle potensielt patenterbare oppfinnelser. Dersom det er flere oppfinnere som står bak oppfinnelsen må disse være enig seg imellom om at en offentliggjøring er det beste for å sikre kunnskaps- og teknologioverføring. Videre må det ikke være i strid med inngåtte avtaler. Rettigheter til oppfinnelsen tilfaller universitetet.

Komiteen er enig i at eventuelle verdier fra oppfinnelser fordeles mellom forsker og institusjon. Komiteen har merket seg at Bernt-utvalgets forslag om en fordeling mellom institusjon/forskningsmiljø og forsker med henholdsvis 2/3 og 1/3 på hver har fått bred støtte i høringsrunden og at departementet mener en slik fordelingsnøkkel er et godt utgangspunkt, men ikke bør lovfestes som en særordning for denne sektoren i forhold til andre arbeidstakere.

Komitees flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen, mener en retningslinje om fordeling med 2/3 til institusjon/forskningsmiljø og 1/3 til forsker virker som et rimelig utgangspunkt, hvor ikke annet er avtalt. Flertallet ber departementet legge dette til grunn i den videre oppfølging.

Flertallet slutter seg til at institusjonene selv bør avgjøre hvordan de vil organisere apparatet som skal sikre rettigheter til oppfinnelser og formidling til næringslivet. Det er uansett viktig at institusjonene bygger opp intern kompetanse for å ivareta institusjonens og forskernes interesser.

Flertallet merker seg at etablering av et innovasjonsapparat vil medføre kostnader, og ber departementet i samarbeid med institusjonene kartlegge behovet og følge opp dette i kommende budsjettframlegg for Stortinget.

Flertallet ber departementet evaluere ordningen etter tre år og gi en tilbakemelding til Stortinget på egnet måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen har merket seg at Regjeringen mener det er viktig at forskningsinstitusjonene bygger opp intern kompetanse for å ivareta institusjonens og forskerens interesser, men at det understrekes at små institusjoner bør samarbeide med større institusjoner. En slik organisering vil etter disse medlemmers syn være starten på et nytt byråkrati i sin helhet knyttet til innovasjon. Disse medlemmer ser det som mer hensiktsmessig at den enkelte institusjon er tilknyttet profesjonelle instanser som har nødvendig internasjonal kompetanse og kontaktflate til å kunne kommersialisere den enkelte oppfinnelse, både næringsmessig og samfunnsmessig, på en optimal måte. Innovasjonsapparatet må etter disse medlemmers syn fortløpende oppdatere seg på hvilken kunnskap og hvilke produkter som markedet til enhver tid har behov for. Innovasjonsapparatet må derfor være i kontinuerlig dialog med både det nasjonale og det internasjonale næringsliv og i tillegg overvåke den forskning som utføres. Det er etter disse medlemmers syn positivt at Regjeringen gir universitetene og høyskolene ansvaret for å utnytte forskningens verdiskapningspotensiale ved å igangsette den nødvendige kommersialiseringsprosessen. Dette vil lette koordinering og utnytting av synergien mellom forskere, universitets- og høyskolesektoren og potensielle investorer. I tillegg til ordninger som skatteFUNN må det være ordninger for oppstartsfinansiering via for eksempel såkornfond.

Disse medlemmer vil understreke at eventuelle merinntekter til universitetene og høyskolene som kommer fra vellykket kommersialisering ikke må medføre reduserte statlige bevilgninger. Dersom institusjonen klarer å øke sine inntekter gjennom gode forskningsresultater vil dette etter disse medlemmers syn ytterligere motivere forskningssatsingen ved den enkelte institusjon.

Disse medlemmer har merket seg Regjeringens fremlegg om at institusjonene skal ha retten til næringsmessig utnyttelse av forskningsresultater. Imidlertid ønsker disse medlemmer å åpne opp for at forsker, institusjon og eventuelle tredjeparter skal ha muligheter til å inngå avtaler før forskningsarbeidet starter opp. Dette kan være med på å bidra til et smidigere system der ansvar og organisering av forskningsvirksomheten i større grad blir tillagt den enkelte utdanningsinstitusjon. Dette vil etter disse medlemmers syn harmonere med intensjonene i kvalitetsreformen med at den enkelte utdanningsinstitusjon skal kunne organisere sin virksomhet slik de finner hensiktsmessig.

Videre har disse medlemmer merket seg at Regjeringen ønsker at arbeidstaker og arbeidsgiver skal stå mest mulig fritt når det gjelder hvordan fordelingen av avkastningen fra oppfinnelser skal skje. Spørsmålet om fordeling må stå åpent da det kan være av avgjørende betydning for rekruttering av forskere med høy internasjonal kvalitet å kunne inngå avtaler som bryter med en fordelingsnøkkel som er god for de relativt nyutdannede. I de tilfeller hvor slike avtaler ikke foreligger mener disse medlemmer at eierskapet i hovedsak følger finansieringen av produktet. Dersom institusjonene skal tiltrekke seg forskere med høy internasjonal anseelse og spesifikk kompetanse, er det etter disse medlemmers syn avgjørende at den enkelte institusjon får vide fullmakter til å fremforhandle avtaler med den enkelte forsker.

Komiteen viser til at loven bare omfatter oppfinnelser som er patenterbare. Også forskningsresultater som ikke skal patenteres, kan ha et kommersielt potensiale. Eksempler på resultater som faller utenfor loven, kan være framgangsmåter som er nødvendige for å framstille et produkt, og dataprogrammer. Komiteen viser til at åndsverkloven vil dekke og regulere deler av slike nyskapninger.

Komiteen viser til at universitetene og høgskolene får et spesielt ansvar for å utbre forståelse for og sikre anvendelse av vitenskapens resultater. Komiteen vil understreke at dette ansvaret også omfatter resultater som ikke skal patenteres, men som likevel kan kommersialiseres. Det er viktig at institusjonene, når de velger organisasjonsform for innovasjonsarbeidet, også legger til rette for at forskningsresultater som ikke trenger patentering blir ivaretatt på en god måte.