2. Dagens finansiering av legemidler
Folketrygdloven § 5-1 tredje ledd bestemmer at "i den utstrekning det offentlige yter stønad etter annen lovgivning, ytes det ikke stønad etter dette kapitlet". Etter lov om spesialisthelsetjenesten skal behandlingsutgifter i sykehus, herunder sykehusets legemiddelutgifter, dekkes av det regionale helseforetaket. Noen lovbestemmelse som åpner for unntak fra § 5-1 tredje ledd eksisterer ikke, slik at det er nødvendig med en lovendring for å finansiere sykehusenes legemiddelutgifter over folketrygdens budsjetter.
Blåreseptordningen er hjemlet i folketrygdloven § 5-14 og nærmere regulert i forskrift av 18. april 1997 nr. 330 om stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr (blåreseptforskriften). Forskriften § 9 er den mest brukte hjemmelen for refusjon av legemidler etter blåreseptordningen. Gitt at et preparat er ført opp i preparatlisten knyttet til § 9, kan legen forskrive legemidlet på blå resept for folketrygdens regning uten forutgående søknad dersom visse vilkår er oppfylt. Det kan unntaksvis med hjemmel i forskriften §§ 2 og 10a etter søknad ytes stønad til medikamenter som ikke er nevnt i § 9. Etter blåreseptforskriften § 4 gis det stønad til legemidler mot allmennfarlige, smittsomme sykdommer.
I 2000 ble det etablert en ordning med særskilt finansiering av høykostnadsmedisin i sykehusene i visse tilfeller. Det ble blant annet etablert en midlertidig finansiering for Remicade som dagbehandling.
Det redegjøres i proposisjonen for samarbeidet mellom de fleste sykehusene i landet gjennom Legemiddelinnkjøpssamarbeidet (LIS) som forestår anbudskonkurranser på utvalgte legemidler. LIS oppnår i gjennomsnitt mer enn 30 prosent rabatt på legemidler.
Det framholdes at i tiårsperioden mellom 1989 og 1999 har samfunnets utgifter til legemidler vokst med 93 prosent målt i faste kroner. Gjennomsnittlig årlig vekst har vært 7 prosent. Mens veksten i sykehusenes utgifter til legemidler gjennomsnittlig har vært 3,5 prosent årlig, har tilsvarende tall for folketrygden vært 8,5, og egenbetalingen har økt med 6 prosent årlig.
Etter departementets vurdering bør en også i framtiden ha separate finansieringsordninger for legemidler i og utenfor sykehus, men det uttales at dette utgangspunktet ikke bør være til hinder for at det foretas tilpasninger i finansieringssystemene dersom det er gode grunner for det. Slik departementet ser det, kan dette være aktuelt for en mindre gruppe preparater.
Komiteen viser til dagens rettstilstand, dvs. spesialisthelsetjenesteloven § 5-2, som sier at legemidler i henhold til denne bestemmelsen skal dekkes av det regionale helseforetaket eller andre tjenesteytere etter avtale med det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion. Det er heller ikke forskriftshjemmel for å bestemme at sykehusenes bruk av legemidler skal finansieres gjennom bruk av blåreseptordningen. Det må derfor lovendring til for å skaffe en slik hjemmel.
Komiteen viser ellers til at blåreseptordningen er hjemlet i folketrygdloven § 5-14 og nærmere regulert i forskrift. Forskriftens § 9 benyttes for blåreseptmedisin som kan forskrives uten forutgående søknad dersom visse vilkår er oppfylt. Forskriftens § 10a åpner for stønad til medikamenter som ikke er nevnt i § 9.
Komiteen viser videre til at Legemiddelinnkjøpssamarbeidet (LIS) forestår anbudskonkurranser på utvalgte legemidler som benyttes for innlagte pasienter og poliklinikkpasienter som får administrert sin medisin i poliklinikken. Det hevdes i proposisjonen at denne ordningen har gitt betydelige rabatter, noe som bl.a. har ført til at veksten i sykehusenes utgifter til legemidler ligger langt under folketrygdens vekst i legemiddelutgifter.
Komiteen sier seg enig når det i proposisjonen uttrykkes at "medisinsk sett bør pasientene få den beste behandling som er tilgjengelig, uavhengig av om terapivalget baserer seg på legemidler eller annen behandling". Selv om det også uttrykkes at det alltid vil være behov for å prioritere mellom ulike behandlingsalternativer, så kan det ikke aksepteres å gå på akkord med den optimale behandling.
Komiteen slutter seg til departementets syn om at sykehusene selv gjennom å stå for finansieringen av legemidlene har det sterkeste incentiv til å forhandle fram rabatter på innkjøp og velge de billigste legemidler blant likeverdige.
Komiteen støtter også at dagens hovedskille som innebærer separate finansieringsordninger for legemidler i og utenfor sykehus, skal legges til grunn. Dette betyr at hovedregelen tilsier at sykehusene fortsatt skal dekke sine legemiddelutgifter selv, mens folketrygden dekker legemiddelbruk utenfor institusjonene.
Komiteen understreker at dette prinsipp ikke skal være til hinder for at det foretas tilpasninger i finansieringssystemet dersom det er spesielle grunner for det når dette knyttes til en mindre gruppe av preparater, spesielt de forannevnte gråsonepreparater.
Komiteen forutsetter under henvisning til det forhandlingsregimet som er etablert under Legemiddelinnkjøpssamarbeidet, at også legemidler som finansieres over blåreseptordningen i sykehus, blir gjenstand for forhandling så langt det er mulig innenfor mindre grupper.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ser at det vil være begrenset hvilken rabatt en kan oppnå for disse.