14. Kontroll og klage. Virkning av begåtte feil m.m.
Når det gjelder kontroll av kommunestyrevalg, går utvalget inn for at ordningen med fylkesmannens obligatoriske kontroll av valgoppgjøret avvikles. I stedet foreslår utvalget at det innføres en "egengodkjenning" ved at kommunen selv avgjør om valgoppgjøret skal godkjennes.
Utvalget går videre inn for at det etableres en parallell ordning til stortingsvalget når det gjelder hvilket organ som skal godkjenne valgoppgjøret ved kommunestyrevalg. Dette innebærer at denne myndigheten bør legges til det nyvalgte kommunestyret, ikke det avtroppende.
Som en sikkerhetsventil foreslår utvalget at det etableres en ordning der spørsmålet om valgoppgjøret og avviklingen av valget for øvrig har gått riktig for seg, kan bringes inn for en utenforstående instans. Utvalget foreslår at et mindretall i det nyvalgte kommunestyret kan kreve at fylkesmannen foretar lovlighetskontroll av valgoppgjøret. Utvalget foreslår også at fylkesmannen av eget tiltak skal kunne iverksette lovlighetskontroll av valgoppgjøret dersom fylkesmannen blir kjent med forhold som tilsier at oppgjøret kan være ugyldig.
Utvalget foreslår ikke endringer i forhold til dagens regelverk når det gjelder fylkestingsvalg, men går inn for at fylkesmannen av eget tiltak skal kunne iverksette lovlighetskontroll av valgoppgjøret dersom fylkesmannen blir kjent med forhold som tilsier at oppgjøret kan være ugyldig.
Flere høringsinstanser har uttalt at det bør være det avtroppende kommunestyret, ikke det nyvalgte, som bør godkjenne valgoppgjøret.
Departementet er enig i utvalgets forslag om at det nye kommunestyret, etter innstilling fra valgstyret, selv skal avgjøre om kommunestyrevalget skal godkjennes. Departementet mener etter dette at fylkesmannens automatiske kontroll bør avskaffes og at det bør innføres lovlighetskontroll etter mønster av kommuneloven.
Etter departementets oppfatning bør det også ved fylkestingsvalget innføres et system med egengodkjenning, slik at det nyvalgte fylkestinget tar stilling til om valgoppgjøret ved fylkestingsvalg skal godkjennes, kombinert med lovlighetskontroll etter kommuneloven § 59.
Når det gjelder spørsmålet om hvem som skal ha klagerett i forbindelse med valg, mener utvalget at hovedregelen fortsatt bør være at alle som er manntallsført i kommunen har rett til å klage over forhold i forbindelse med kommunestyrevalget. Alle som er manntallsført i fylket bør kunne klage når det gjelder fylkestingsvalget. Videre mener utvalget at også den som avgjørelsen går imot, bør ha klagerett ved avgjørelse om å nekte noen å bli innført i manntallet eller å avgi stemme. Utvalget vil altså videreføre gjeldende rett.
Utvalget viser til at valgloven i dag ikke hjemler adgang for lokale valgmyndigheter til å kunne ta klagen til følge og omgjøre sitt eget vedtak. Utvalget mener at valgstyret og fylkesvalgstyret selv bør kunne omgjøre eller endre sitt vedtak dersom de finner klagen begrunnet.
Utvalget mener at fylkesmannen bør være klageinstans ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg.
Utvalget drøfter spørsmålet om Stortinget fortsatt bør kunne overprøve avgjørelser i klagesaker vedrørende stemmerett ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg. Flertallet i utvalget mener at fylkesmannens avgjørelser i denne typen klagesaker ikke lenger skal kunne bringes inn for Stortinget og heller ikke påklages til departementet.
Det er få høringsinstanser som uttaler seg om klagereglene.
Etter departementets syn bør valglovens regler om omgjøring i størst mulig grad harmoniseres med reglene i forvaltningsloven. Bare dersom spesielle hensyn begrunner det, bør reglene i valgloven fravike forvaltningslovens system. Dette betyr at departementet/fylkesmannen kan oppheve vedtak som må anses ugyldige, men ikke omgjøre dem. Saken må altså sendes tilbake og nytt vedtak treffes av kommunen eller fylkeskommunen selv.
Når det gjelder hvilken instans som skal være klage-/omgjøringsinstans, foreslår departementet at myndigheten legges til departementet, ikke til fylkesmannen, slik utvalget foreslår. Dette er et alminnelig prinsipp i norsk lovgivning. Departementet vil imidlertid delegere avgjørelsesmyndighet til fylkesmennene, når dette anses hensiktsmessig.
Utvalget finner ikke grunn til å ta inn i loven begrensninger i klagegrunnlaget. Departementet støtter utvalget i dette, da nærmere spesifisering av klagegjenstanden vil by på vanskelige avgrensningsproblemer.
Departementet er enig i utvalgets oppfatning om at behandlingen av en klage bør stanse når klageren har fått prøvd saken i én instans (i tillegg til den instans som har avgjort spørsmålet).
Departementet legger på bakgrunn av en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg til grunn at departementets avgjørelse i klagesaken, etter gjeldende rett, ikke kan bringes inn for domstolene. Etter departementets syn bør dette prinsippet komme til uttrykk i loven. Departementet foreslår derfor at det tas inn i forslaget til ny bestemmelse om klage ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg at departementets avgjørelse i klagesaken ikke kan bringes inn for domstolene.
Hvis klagen gjelder forhold på selve valgdagen, danner valgdagen det naturlige utgangspunkt for klagefristens start. Departementet foreslår sju dagers klagefrist.
Tilsvarende foreslår departementet at fristen for å klage over forhold i forbindelse med forhåndsstemmegivningen settes til sju dager etter valgdagen.
Når det gjelder klage over avgjørelser om godkjenning og forkasting av listeforslag foreslår departementet at fristen for å klage settes til sju dager etter at listeforslaget ble offentliggjort.
Etter departementets oppfatning bør gjeldende rett videreføres når det gjelder hvem som kan påklage forhold i forbindelse med valget.
Utvalget mener det fortsatt bør være hjemmel til å påby omvalg dersom en feil ikke lar seg rette på annen måte, og det finnes antakelig at den har påvirket kommunestyrets eller fylkestingets sammensetning.
Dagens regler om hvilke feil som kan føre til ugyldig valg, reglene om måter å avhjelpe feil og vilkår for omvalg foreslås av departementet videreført.
Komiteen har ingen merknader til dette kapittel.