2.1 Generelt

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, mener at det å ha et sted å bo er en menneskerett. Det offentlige har en aktiv rolle å spille for å oppfylle denne retten. På nasjonalt nivå har staten ansvar ved å fastlegge rammebetingelser for boligpolitikken gjennom Husbankens lånerammer, tilskuddsordninger og bostøtteordning, i tillegg til skatte- og avgiftspolitikken. På lokalt nivå har kommunene ansvar som pådrivere for tilstrekkelig boligbygging, forvaltere av statlige ordninger og som ansvarlig for å skaffe et botilbud for alle innbyggere som har behov for slik hjelp.

Komiteen viser til NOU nr. 2:2002 som peker på at den største skjevheten i norsk boligmarked er den lave andelen ikke-kommersielle utleieboliger. Mens Danmark og Sverige har en andel ikke-kommersielle utleieboliger på henholdsvis 20 pst. og 24 pst., har Norge kun 4 pst. ikke-kommersielle leieboliger. En stor andel ikke-kommersielle utleieboliger bidrar ved hjelp av markedsmekanismen til å holde prisene i utleiemarkedet lavt. Komiteen mener derfor det er behov for å øke den offentlige innsatsen for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger.

I den anledning viser komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, til at Husbanken fikk begrenset sine lånerammer av Regjeringen i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002), og at det vil være behov for å øke både Husbankens låneramme og tilskuddsramme for bygging av utleieboliger og studentboliger.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til at Regjeringen gjennom sin politikk ønsker å styrke innsatsen for vanskeligstilte på boligmarkedet gjennom målrettede tiltak. Et viktig tiltak er Husbankens prosjekt Bostedsløse. Disse medlemmer vil vise til at prosjektet er utvidet til å gjelde flere byer samt inkluderer samarbeid med flere frivillige organisasjoner. Disse medlemmer er tilfreds med at disse tiltakene vil bli fulgt opp i Storbymeldingen, Boligmeldingen og i Fattigdomsmeldingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er positive til at Regjeringen satser på å styrke innsatsen for bostedsløse, men er av den oppfatning at innsatsen til nå ikke står i forhold til behovet. Flertallet er av den oppfatning at boligtilskuddene må økes kraftig og viser i den forbindelse til rapporter fra Husbanken som viser at den alt overveiende delen av tilskuddsmidlene Husbanken fordeler til bolig går til prosjekter for flyktninger og til prosjekt Bostedsløse. Flertallet mener det er uverdig at grupper som har behov for boliger stilles opp mot hverandre på denne måten.

Komiteen merker seg at Regjeringen har varslet en satsing for å bekjempe fattigdom. Etter komiteens oppfatning er det å sikre folk et sted å bo avgjørende for å få folk ut av fattigdom. Komiteen viser i den anledning til Byggforsks forskningsrapport "Fra hospits til varig bosetning", som viser at spesielt minoritetsfamilier som diskrimineres på boligmarkedet havner på hospits fordi de er fattige.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at husleiereguleringen i det norske markedet ble fjernet i forbindelse med Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 82 (1997-1998), jf. Innst. O. nr. 43 (1998-1999). Disse medlemmer viser også til at huseiers muligheter til midlertidig utleie og oppjustering av utleiepris ble foretatt ved behandlingen av Ot.prp. nr. 82 (1997-1998). Disse medlemmer viser til sine respektive fraksjoners merknader i de aktuelle innstillingene. Disse medlemmer mener at de ovennevnte lovendringer har betydelig svekket leietakers posisjon i boligmarkedet, bidratt til en kraftig økning i prisen på boligmarkedet og ført til at flere har falt utenfor det ordinære leieboligmarkedet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til St.prp. nr. 1 (2001-2002) som viser at et økende antall mennesker mottar bostøtte. Flertallet viser også til det store antall mennesker som bor på forskjellige former for hospits.

Komiteen er av den oppfatning at det er et viktig grep å bidra til bygging av flere ikke-kommersielle utleieboliger. Komiteen vil likevel at flere aktører skal slippes til for å bidra med ikke-kommersiell utleie av boliger innenfor den eksisterende boligmassen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener i utgangspunktet at det enkelte menneske selv er tillagt hovedansvaret for skaffe seg en passende bolig i et fritt og dynamisk boligmarked. Fremskrittspartiet erkjenner allikevel at det for enkelte svakere stilte individer finnes behov for at det offentlige må påta seg ansvaret med å tilrettelegge for ulike botilbud.

Disse medlemmer viser til at partiet var sterkt imot lovinnføringen av 10-pst.-regelen. Motstanden var blant annet basert på at lovvedtaket representerte en for sterk inngripen i borettslagenes selvråderett og borettslagsbeboernes rett til å føle sikkerhet og trygghet i sine bomiljø.

Disse medlemmer tar til etterretning at et flertall tidligere allikevel har innført 10-pst.-regelen. Fremskrittspartiet ser således i denne sammenheng ikke som noe viktig poeng å ville begrense kretsen av aktører som kommer under 10-pst.-regelen, så lenge det ikke er snakk om å utvide den samlede "oppkjøpskvoten" på 10-pst. av antall leiligheter i et borettslag med fem eller flere boenheter.

Disse medlemmer ser derfor ingen overveiende grunner til å stemme imot forslaget slik de faktiske forhold er i dag.

2.2 Endringsforslagene

Komiteen merker seg at juridiske personer som andelseiere i borettslag, bryter med grunnideen ved et borettslag om at det er andelseiere som skal bebo borettslagets leiligheter, og derved føle et kollektivt ansvar for i fellesskap å bidra til å ivareta verdiene som ligger i borettslaget. Komiteen viser i den anledning til sine respektive fraksjoners merknader i Innst. O. nr. 7 (1998-1999) og til Ot.prp. nr. 69 (1997-1998) der staten, fylkeskommuner og kommuner ble gitt rett til å erverve andeler i borettslag og seksjoner i eierseksjonssameier.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens forslag som avgrenser denne retten til å gjelde organisasjoner, selskaper, stiftelser eller andre som har avtale med kommune, fylke eller stat. Disse medlemmer ønsker ikke å avgrense denne retten ytterligere.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Borettslagsloven § 13 femte ledd bokstav f) skal lyde:

f) selskaper, stiftelser eller andre som har inngått samarbeidsavtale med staten, en fylkeskommune eller en kommune om å skaffe boliger til vanskeligstilte.

Eierseksjonsloven § 22 femte ledd bokstav f) skal lyde:

f) selskaper, stiftelser eller andre som har inngått samarbeidsavtale med staten, en fylkeskommune eller en kommune om å skaffe boliger til vanskeligstilte."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ønsker å avgrense ervervsadgangen i de aktuelle bestemmelsene til å gjelde aktører som har et ikke-kommersielt formål og driver med ikke-kommersiell utleie. Flertallet viser i den anledning til at Regjeringen i Ot.prp. nr. 63 (2001-2002) understreker :

"Siktemålet med bestemmelsen har vært å tilrettelegge for at sosiale institusjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon og liknende organisasjoner får mulighet til å kjøpe andeler. Bestemmelsene er likevel ikke avgrenset til slike organisasjoner."

Etter flertallets oppfatning må bestemmelsen være avgrenset til slike organisasjoner.

Flertallet foreslår derfor:

"Borettslagsloven § 13 femte ledd bokstav f) skal lyde:

f) ideelle og humanitære organisasjoner og stiftelser som har inngått samarbeidsavtale med staten, en fylkeskommune eller en kommune om å skaffe boliger til vanskeligstilte.

Eierseksjonsloven § 22 femte ledd bokstav f) skal lyde:

f) ideelle og humanitære organisasjoner og stiftelser som har inngått samarbeidsavtale med staten, en fylkeskommune eller en kommune om å skaffe boliger til vanskeligstilte."

2.3 Samarbeidsavtaler

Komiteen viser til at det i dag ikke er noe i veien for at kommunene gjennom samarbeidsavtaler nyttegjør seg organisasjonenes sosialfaglige kompetanse. Det nye med Regjeringens foreslåtte lovendring er imidlertid at kommunene skal kunne overlate til andre organisasjoner å gå inn med egenkapital for å tilegne seg boliger de ellers ikke ville ha tilgang til.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener dette ikke må innebære mindre overføringer fra staten for å løse problemer kommunene har ansvar for å løse. Etter flertallets oppfatning kan dette ellers ses på som ansvarsfraskrivelse fra det offentliges side.

Komiteen mener at samarbeidsavtaler gir nye virkemidler for å skaffe boliger for vanskeligstilte. Komiteen påpeker viktigheten av frivillige organisasjoners brede kompetanse og erfaring for å hjelpe vanskeligstilte i samfunnet. Komiteen mener det er positivt at frivillige organisasjoner nå kan styrke sin rolle i dette arbeidet.

Komiteen understreker at de juridiske personene som får anledning til å erverve andeler i borettslag og eierseksjoner må ha en samarbeidsavtale med kommunen. Komiteen ser det som en forutsetning at angjeldende andel eller eierseksjon som ikke lenger omfattes av en samarbeidsavtale ikke lenger kan beholdes til annet formål av den juridiske personen.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det settes som vilkår for inngåelse av samarbeidsavtale mellom en juridisk person og kommunen at ved opphør av samarbeidsavtalen, kan angjeldende andel eller eierseksjon ikke lenger beholdes til annet formål av vedkommende juridiske person."

Komiteen vil vise til komiteens høring på Stortinget 16. mai 2002 der det kom fram at det er blandede erfaringer med hvordan kommunene følger opp borettslag og sameier med kommunalt eide boliger. Spesielt kom det fram at frittstående borettslag og sameier har få måter å nå inn til kommunen på med eventuelle problemer knyttet til beboere i de kommunale boenhetene. Etter komiteens oppfatning er et godt samarbeid avgjørende både for å sikre gode bomiljøer og å sikre kommunens legitimitet til å foreta slike kjøp. Etter komiteens oppfatning må det fortsatt være kommunen som har det øverste ansvaret gjennom samarbeidsavtalen overfor det enkelte borettslag eller sameie. I samarbeidsutvalget som boligbyggelagene etter § 10 fjerde ledd fjerde punktum har rett til å kreve opprettet med kommunen, må kommunen ha ansvar for at eventuelle samarbeidsorganisasjoner deltar.

Komiteen mener det er viktig at Regjeringen følger med på utviklingen og kommer tilbake til Stortinget dersom lovendringen gir uheldige utslag.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere forslag til hvordan samarbeidsordninger mellom borettslag, sameier, kommunen og andre aktører kan styrkes for å sikre gode bomiljøer."

2.4 Sosialfaglig oppfølging m.m.

Kommunene har etter sosialtjenesteloven plikt til å gi oppfølging til folk som ikke kan ivareta sine egne interesser på boligmarkedet. Komiteen vil vise til at Regjeringen i Ot.prp. nr. 63 (2001-2002) sier:

"Departementet vil likeledes anbefale at organisasjonenes eventuelle sosialfaglige forpliktelser utover det å holde ro og orden på eiendommen nedfelles i samarbeidsavtalen. Uten slik avtale må utgangspunktet være at organisasjonene ikke har slike sosialfaglige forpliktelser."

Regjeringen sier videre:

"Private aktører som påtar seg slike oppgaver vil få kostnader både ved å fremskaffe og vedlikeholde slike boliger samt kostnader ved individuell tilpasset oppfølging av beboerne. Kostnadene for det offentlige vil bero på deres aktivitetsnivå på området."

Komiteen vil understreke at kostnader knyttet til det å sikre en individuell tilpasset oppfølging av folk som har behov for dette er det offentliges ansvar. Det kan heller ikke herske tvil om at det er kommunen som står ansvarlig overfor borettslag eller sameie for å sikre tilstrekkelig oppfølging av beboere i boliger som er ervervet i medhold av offentlig samarbeidsavtale, for å sikre at eksisterende bomiljø ikke blir skadelidende.

Komiteen mener at alle beboere i slike boliger må kunne få bostøtte dersom de ellers inntekts- og utgiftsmessig kvalifiserer for det.

Komiteen er av den oppfatning at leiligheter som utleies etter samarbeidsavtaler med organisasjoner eller andre, må formidles i et samarbeid mellom den aktuelle organisasjon, stiftelse m.m. og kommunen.

2.5 Andre temaer tatt opp under komiteens behandling

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peika på eit problem for tilgongen på bustader for vanskelegstilte som ikkje er omtala i proposisjonen. Etter burettslagslova § 13 siste leden, kan styret påleggje arvingar og dødsbu å selja bustaden innan seks månader etter at pålegg om dette er gjeve. Desse medlemene vil be Regjeringa vurdere nærare om denne fristen er for lang. Her står to omsyn mot kvarandre. Det eine er omsynet til arvingane som treng å få tid til å rydda husværet etter dødsfallet. Det andre er omsynet til budstadtrengjande som må venta med å flytta inn. Når ein òg tar med at det vil gå ei viss tid etter dødsfallet før styret får gjeve slikt pålegg, kan det gå vesentleg meir enn seks månader frå dødsfallet før den bustadtrengjande får flytta inn. Desse medlemene meiner ein bør sjå nærare på om lova bør ta meir omsyn til den bustadtrengjande, t.d. ved å setja fristen til to månader. I dei tilfella kommunen har utpeikingsrett etter vedtekt, eller avgjer kven som skal ha bustaden, bør lova vurderast endra.