Komiteen, medlemmene fra Høyre, Ine Marie Eriksen, Jan Olav Olsen, Raymond Robertsen og Søren Fredrik Voie, fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Eva M. Nielsen og Karita Bekkemellem Orheim, fra Fremskrittspartiet, Ursula Evje og Arne Sortevik, fra Sosialistisk Venstreparti, Lena Jensen og lederen Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Arne Lyngstad og Elsa Skarbøvik, fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, fra Venstre, Trine Skei Grande, og representanten Jan Simonsen, vil peke på at private høyskoler har lange tradisjoner i Norge.

Selv om offentlige utdanningsinstitusjoner skal være hovedpilaren innenfor høyere utdanning, mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen, at det likevel må sikres likeverd i behandlingen av offentlige og private utdanningstilbud som oppfyller klare kvalitetskrav.

Flertallet viser i denne sammenheng til Innst. S. nr. 337 (2000-2001) om Gjør din plikt - Krev din rett. Kvalitetsreform av høyere utdanning, der en enstemmig komité uttalte:

"... meiner slikt likeverd krev eit enklare regelverk for private høgskuler, slik at mellom anna godkjenning av fagplanar og eksamen kan finne stad langt raskare og meir pårekneleg enn i dag."

Flertallet viser til at et antall private høyskoler er aktører i utdanningssektoren, og at flere av disse tilbyr utdanninger på områder hvor det offentlige mangler kapasitet eller det ikke er etablert et offentlig tilbud.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen mener at det er viktig med mangfold og konkurranse også innenfor høyere utdanning. Et slikt mangfold og en slik konkurranse sikres bl.a. gjennom likeverd i behandlingen av offentlige og private utdanningsinstitusjoner.

Komiteen mener at offentlige og private institusjoner må behandles etter samme prinsipper, slik Norge har sluttet seg til i Bologna-erklæringen.

Felles lov

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen, sa i behandlingen av meldingen at prinsippet om et mest mulig samordnet og oversiktlig regelverk burde føre til at private høyskoler burde komme inn under loven om statlige universitet og høyskoler. En enstemmig komité la derfor fram forslag om at regjeringen skulle utforme et forslag til en felles lov for statlige og private institusjoner innenfor høyere utdanning, noe Stortinget sluttet seg til.

Flertallet erkjenner at dette kan ta noe tid, og tar til etterretning at departementet fremmer to odelstingsproposisjoner; en proposisjon med forslag til endringer i lov om universiteter og høgskoler, jf. Ot.prp. nr. 40 (2001-2002), og denne proposisjonen som foreslår endringer i privathøyskoleloven som er nødvendige for at også de private høyskolene kan sette i gang innføring av Kvalitetsreformen fra høstsemesteret 2002. Flertallet merker seg at arbeidet med et felles lovverk for statlige og private institusjoner vil starte i løpet av 2002.

Flertallet vil peke på at høringsinstansene i all hovedsak gir sin tilslutning til departementets forslag til ny lov om private høyskoler, men at flere kommenterer premissene for lovforslaget og det videre arbeidet med en felles lov for statlige og private institusjoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen viser til behandling av St.meld. nr. 27 "Gjør din plikt - Krev din rett" og tilhørende innstilling ved behandling av saken i Innst. S. nr. 337 (2001-2002).

En samlet komité foreslo: "Stortinget ber Regjeringa utforme eit framlegg til ei felles lov for statlege og private institusjonar innafor høgre utdanning". Dette forslaget ble enstemmig vedtatt av Stortinget i juni 2001.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke har fulgt opp dette vedtaket, men tvert imot fremmer som parallelle saker hhv. Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) om universiteter og høgskoler og Ot.prp. nr. 69 (2001-2002) om private høyskoler.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i denne saken viser til at arbeid med felles lovverk for statlige og private institusjoner vil starte i løpet av 2002. Regjeringen viser ikke frem en tidsplan for fremleggelse av felles lovforslag: altså sluttføring av Stortingets enstemmige vedtak.

Regjeringen har i denne saken også basert seg på en høring om endring i privathøyskoleloven gjennomført i 1999 bare supplert med et såkalt "dialogmøte" i februar 2002. For de statlige universiteter og høyskoler er det derimot gjennomført høring høsten 2001 med tre høringsbrev om endring i universitets- og høgskoleloven.

På denne måten er det fremvist en mangel på fremdrift og ulik behandling som ikke er i tråd med vedtak som Stortinget har fattet.

Disse medlemmer understreker derfor at Stortingets vedtak om felles lovgivning ikke er fulgt opp, men velger likevel å behandle saken i stedet for å sende saken tilbake til Regjeringen for snarlig utarbeidelse av ny felles lov.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem lovforslag innen utgangen av 1. halvår 2003 under henvisning til sitt vedtak XIV i Innst. S. nr. 337 (2000-2001) om Kvalitetsreformen av høyere utdanning: "Stortinget ber Regjeringa utforme eit framlegg til ei felles lov for statlege og private institusjonar innafor høgare utdanning.""

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at private høyskoler gis de samme mulighetene som de offentlige. Høyere læresteder bør selv få bestemme sitt studietilbud og sin måte å organisere opplæringen på.

Disse medlemmer viser til sine merknader i innstilling om Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) om endringer i lov om universiteter og høgskoler (Innst. O. nr. 52 (2001-2002)).

Disse medlemmer minner om at bakgrunnen for saken er at Regjeringen i 1998 oppnevnte et utvalg for å utrede høyere utdanning etter år 2000. Mandatet for utvalget var blant annet å gi en samlet vurdering av institusjonene som utdannings- og forskningsinstitusjoner, med fokus på kvalitet og effektivitet i både utdanning og forskning i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Kort oppsummert vil disse medlemmer vise til følgende beskrivelse av utvalgets konklusjoner:

• 1. Selvstendige institusjoner - fordi en gjennomgående vurdering tilsier at høyere utdanning og forskning er bedre i stand til å ivareta behovet for tradisjonsformidling, stabilitet og forutsigbarhet enn behovet for omstilling og fleksibilitet. Utvalget anså det som viktig at institusjonene i sterkere grad ble satt i stand til å møte stadig økende krav til omstilling - ny teknologi, den internasjonale og globale åpenhet, økt konkurranse, livslang læring mv.

• 2. Uavhengig faglig akkrediterings- og evalueringsorgan - fordi en målsetting må være å la hensynet til målbar og dokumenterbar kvalitet være det styrende prinsipp for aktiviteten ved institusjonene. Behovet for økt kvalitet i lærings- og forskningsmiljøet tilsier at det legges større vekt på evaluering av utdanninger og fagmiljø. Etter utvalgets vurdering bør det etableres et uavhengig fagorgan for akkreditering og evaluering i høyere utdanning. Utvalget sier videre at det er viktig at dette organet er uavhengig av så vel departementet som institusjonene i høyere utdanning.

• 3. Det internasjonale markedet - Utvalget påpeker at de norske institusjonene for høyere utdanning må bli mer internasjonalt orienterte og at utveksling av studenter og forskere må stimuleres. Den nasjonale målestokk vil ikke lenger være tilstrekkelig, og tanken om "Norgesnettet" som den styrende faktor for arbeidsdeling og spesialisering de siste årene må skiftes ut med et nettperspektiv i - etter hvert - global sammenheng. Det bør være en ambisjon at norske universiteter og høyskoler skal være ettertraktede steder for utdanning og arbeid etter internasjonale mål.

• 4. Den internasjonale utfordringen kan etter disse medlemmers oppfatning være at flere norske studenter tar hele sin utdannelse i utlandet og at norsk høyere utdanning og forskning er konkurransedyktige i et internasjonalt kunnskapsmarked, slik at utenlandske studenter og forskere aktivt søker utdanning og arbeid ved norske institusjoner.

Disse medlemmer legger til grunn at disse prinsipper også skal gjelde ved behandling av private høyskoler.

Disse medlemmer legger også til grunn at offentlige og private institusjoner innen høyere utdanning må økonomisk likebehandles og at også private høyskoler må få sin del av den offentlige ressursbruken som er nødvendig for å sikre god gjennomføring av kvalitetsreformen.

Akkreditering av private høyskoler

Som følge av forslaget om å innføre en akkrediteringsordning for private høyskoler, foreslår departementet at lovens navn blir endret til lov om private høyskoler. Komiteen sier seg enig i at benevnelsen gir en begrepsbruk som i større grad samsvarer med lov om universiteter og høgskoler.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen, sier seg enig med departementet i at det foreslåtte organet for akkreditering og evaluering også bør forvalte akkreditering av private høyskoler. Flertallet mener et slikt system med institusjonsakkreditering forenkler arbeidet med godkjenning av studier og gir institusjonene selv mer egenforvaltning innenfor kvalitetssikrede rammer fra akkrediteringsorganet.

Flertallet merker seg at ordningen med institusjonsakkreditering legger opp til at private høyskoler skal kunne gis rett til å benytte de samme betegnelsene som statlige institusjoner. Dette innebærer at private høyskoler kan bli akkreditert som universitet eller vitenskapelig høyskole, i tillegg til en egen kategori for private høyskoler: akkreditert høyskole. Flertallet slutter seg til dette.

Flertallet mener at det er en fordel om nye studietilbud er med i utlysningen knyttet til Samordnet opptak. Flertallet vil peke på at departementet forenklet godkjenningsreglene i januar 2002. På denne bakgrunn mener flertallet det er mulig å effektivisere saksbehandlingen. Flertallet ber derfor departementet prioritere privathøyskole-saker og slik bidra til at de private høyskolene kan tilpasse seg ny gradsstruktur fra høsten 2003 på lik linje med de statlige institusjonene.

Flertallet vil peke på at det er store forskjeller i det faglige nivå og de faglige godkjenninger blant de private høyskolene, alt fra rett til å tildele doktorgrader til eksamensrett i ett semesteremne. Flertallet peker på at den nye universitets- og høgskoleloven legger til grunn at faglig myndighet knyttes opp til faglig kompetanse. Det samme prinsipp legges også til grunn i forslaget til lov om private høyskoler. På denne bakgrunn mener flertallet det i overgangsperioden inntil NOKU er i funksjon, bør utvises imøtekommenhet i forhold til nye søknader fra institusjoner med doktorgrad når disse er innenfor godkjent fagområde. Dette for å sikre samtidig innføring av Kvalitetsreformen i privat og statlig sektor.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen mener det viktigste enkelttiltaket for å fremme og sikre en høy faglig kvalitet hos både offentlige og private utdanningsinstitusjoner er opprettelsen av det uavhengige akkrediterings- og evalueringsorganet. Disse medlemmer kan ikke se at Mjøs-utvalgets intensjoner er ivaretatt på en tilfredsstillende måte, og viser til sine merknader og forslag i sak om Ot.prp. nr. 40 (2001-2002).

Disse medlemmer forutsetter at inntil felles lov foreligger skal institusjoner i offentlig og privat eie behandles likt.

Disse medlemmer foreslår følgende endringer i §§ 9 og 10 a:

"§ 9 første ledd skal lyde:

Organ som nevnt i lov om universiteter og høgskoler § 12 skal vurdere søknader om godkjennelse av eksamener og grader. Styret for organet gir innstilling til departementet om saksbehandlingsregler. Reglene godkjennes av departementet.

§ 9 tredje ledd skal lyde:

Andre eksamener og grader skal godkjennes når de er faglig på nivå med dem som er fastsatt med hjemmel i loven i andre ledd.

Ny § 10 a femte, sjette, syvende og åttende ledd skal lyde:

Forskrifter og standard knyttet til akkreditering av private høyskoler skal være lik forskrifter og standard gitt institusjoner som hører under lov om universiteter og høgskoler.

Akkreditering og evaluering skal skje på grunnlag av de standarder som legges til grunn ved tilsvarende utdanninger ved ledende institusjoner internasjonalt.

Styret for organet gir innstilling til departementet om saksbehandlingsregler. Reglene godkjennes av departementet.

Organets vedtak etter § 9 kan påklages til en uavhengig ankenemnd oppnevnt av departementet. Departementet fastsetter forskrift om klageadgang. Alle evalueringer som foretas av organet er offentlige, og organet skal bidra til at disse gjøres kjent."

Disse medlemmer viser til at universiteter og høyskoler i offentlig eie gjennom nåværende lover og forskrifter i prinsippet vil være akkreditert ved oppstart av et nytt system for akkreditering.

Disse medlemmer legger til grunn at slik institusjonsakkreditering også gis til private høyskoler som i dag har rett til å utstede grader eller til å gi yrkesutdanning på høyskolenivå.

Disse medlemmer forutsetter at et organ for akkreditering og evaluering blir operativt senest fra 1. januar 2003. Disse medlemmer forutsetter at alle institusjoner som er godkjent ved oppstart gjennomgår evaluering; og at slik evaluering gjennomføres parallelt blant institusjoner både i offentlig og privat eie.

Disse medlemmer fremmer derfor slikt forslag:

"Stortinget forutsetter at private høyskoler som i dag har rett til gradsutstedelse eller som gir yrkesutdanning etter § 9 i lov om private høyskoler, blir institusjonsakkrediterte høyskoler."

Tildeling av eksamensrett

Departementet foreslår videre å legge avgjørelsesmyndigheten vedrørende eksamensrett til det nye organet for akkreditering og evaluering. Komiteen er enig i dette.

Studentrettigheter og -plikter

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det er positivt at studenter ved private høyskoler nå får lovfestede rettigheter og plikter på linje med statlige høyere utdanningsinstitusjoner. Flertallet registrerer at departementet avventer å gjøre gjeldende for private høyskoler de samme endringer vedrørende studenters arbeidsmiljø, behov for tilrettelegging og ordning med utdanningsplaner som ble foreslått i Ot.prp. nr. 40 (2001-2002). Departementet forventer at disse elementene følges opp av de private høyskolene. Flertallet slutter seg til dette, og minner om at Kvalitetsreformens to komponenter var å stille krav til studentene - men også å gi dem rettigheter og legge til rette for en best mulig studiesituasjon. Derfor er det viktig at studentenes rettigheter følges opp.

Et flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil peke på at sammensetningen av styrene i de private høgskolene er nært knyttet til eiernes muligheter til å ivareta institusjonenes egenart. Etter gjeldende lov om private høyskoler er ansatte og studenter representert i styret. Regjeringen har ikke foreslått noen endring på dette. En endring av loven bør etter dette flertallets syn vurderes i en helhetlig sammenheng knyttet til forholdet mellom rettigheter og plikter for de private høyskolene. Dette får Stortinget anledning til når forslaget til en felles lov for statlige og private institusjoner i høyere utdanning kommer til behandling.

Dette flertallet understreker at § 3 i loven - første, andre og tredje ledd - videreføres slik at eier fortsatt har styringsmulighet for sin virksomhet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) og Innst. O. nr. 58 (2001-2002) om endringer i lov 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler, som fastslår at ansatte og studenter skal ha to plasser hver i institusjonenes styre. Etter disse medlemmers mening er det viktig å sikre studenter og ansatte plass i styringsorganer i de private høyskolene, på linje med offentlige universiteter og høyskoler.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"§ 3 andre ledd skal lyde:

Høyskolens eier fastsetter antallet medlemmer i styret, som skal gi plass til minst to medlemmer valgt av og fra hver av gruppene ansatte og studenter."

Disse medlemmer mener at det er viktig å sikre medinnflytelsen til de tilsatte og studentene på alle nivåer i de private høyskolene, på samme måte som ved de offentlige universiteter og høyskoler. Disse medlemmer viser i den sammenheng til Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) og Innst. O. nr. 58 (2001-2002), og ønsker samme bestemmelse om tilsatte og studenters medinnflytelse som den som framgår av komitéinnstillingens utkast til ny § 4 nr. 4 i lov om universiteter og høgskoler.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"§ 3 nytt siste ledd skal lyde:

Styret fastsetter selv virksomhetens interne organisering på alle nivåer. Organiseringen må sikre at de tilsatte og studentene blir hørt."

Disse medlemmer viser til at det statlige driftstilskottet varierer fra nesten 100 pst. for noen institusjoner til knapt 10 pst. for andre. Disse medlemmer viser til at for de fleste av institusjonene er statlige midler nødvendig for at tilbudet kan opprettholdes. For disse medlemmer er det derfor naturlig at det offentlige oppnevner en representant til styret. Både som bindeledd mot de offentlige utdanningsinstitusjonene og for å se utdanningstilbudet i sammenheng vil slik representasjon være viktig. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"§ 3 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:

For institusjoner som mottar statstilskudd til drift, skal departementet på fritt grunnlag oppnevne et eksternt styremedlem. Institusjonens styre kan foreslå kandidater."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til sine merknader og forslag til vedtak i Innst. O. nr. 58 (2001-2002) om studentenes læringsmiljø. Flertallet legger til grunn, inntil en ny felles lov er på plass, at de private høyskolene følger opp intensjonene i disse bestemmelsene om studentenes læringsmiljø, når styret nå får ansvar for både ytre fysiske forhold og for måten institusjonen organiserer sin undervisning og veiledningstjeneste på. Videre legger flertallet til grunn at et uavhengig tilsyn også fører tilsyn med studentenes læringsmiljø i de private høyskolene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Simonsen viser til behandlingen av Dokument nr. 8:1 (2001-2002), jf. Innst. O. nr. 41 (2001-2002), og til sine merknader i Innst. S. nr. 58 (2001-2002). Disse medlemmer mener elevers og studenters rett til et forsvarlig fysisk og psykisk arbeidsmiljø best ivaretas ved at deler av arbeidsmiljøloven med tilhørende forskrifter, så langt det passer, gjøres gjeldende også for elever og studenter. Arbeidsmiljølovens bestemmelser er innarbeidede, og utvikles dynamisk ved nye forskrifter etter hvert som kunnskapen om arbeidsmiljø utvikles. Departementet kan fastsette forskrift om tilpasning av bestemmelsene til elever og studenters situasjon. Videre mener disse medlemmer at arbeidsmiljøbestemmelsene skal håndheves av Arbeidstilsynet, som har kompetanse og erfaring på området, og effektive sanksjonsmuligheter.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 10 f skal lyde:

Studentenes læringsmiljø

1. Styret har det overordnede ansvar for studentenes læringsmiljø. Styret skal, i samarbeid med studentsamskipnadene, legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre studentvelferden på lærestedet.

2. Styret har ansvar for at læringsmiljøet på institusjonen, herunder det fysiske og psykiske arbeidsmiljø, er fullt forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til studentenes helse, sikkerhet og velferd. Arbeidsmiljøloven med tilhørende forskrifter gjelder tilsvarende så langt den passer, med unntak av lovens kapittel VIII-XII B og kapittel XV.

3. Ved institusjonen skal det være et læringsmiljøutvalg og ett eller flere verneombud som skal ivareta studentenes rettigheter etter bestemmelsene i nr. 1, 2 og arbeidsmiljøloven. Læringsmiljøutvalg og verneombud skal ha de samme rettigheter og plikter som gjelder for arbeidsmiljøutvalg og verneombud etter arbeidsmiljølovens kapittel VII.

4. Institusjonens arbeid med læringsmiljøet skal dokumenteres og inngå som en del av institusjonens internkontrollsystemer etter arbeidsmiljølovens § 16 a med tilhørende forskrifter.

5. Arbeidstilsynet er tilsynsorgan. Arbeidsmiljølovens kapittel XIII gjelder tilsvarende.

6. Departementet kan fastsette forskrift."

Finansiering

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 12 (2001-2002), der et flertall i komiteen sa at det er behov for å gjennomgå finansieringsordningene for private høyskoler. Dette flertallet mente finansieringssystemet for private høyskoler bør bygge på de samme prinsipper som for statlige universitet og høyskoler med en basisbevilgning, forskningskomponent og studiepoengskomponent. Disse medlemmer vil peke på at disse prinsippene ikke sier noe om omfanget av den statlige finansiering, og at dette vil være gjenstand for en vurdering når det nye finansieringssystemet utarbeides. Disse medlemmer merker seg at departementet legger dette til grunn for sitt arbeid, og vil komme tilbake med forslag til finansieringssystem for private høyskoler i sitt forslag til statsbudsjett for 2003.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener private høyskoler er et viktig supplement til det offentlige utdanningssystemet der det er behov for økning av kapasitet, eller der offentlige institusjoner ikke dekker et område, og at det derfor er ønskelig med større likeverd i behandlingen av offentlige og private utdanningstilbud. Disse medlemmer vil likevel understreke at dette ikke betyr full offentlig finansiering av alle private utdanningstilbud. Disse medlemmer viser til at offentlige institusjoner har et spesielt ansvar for å gi et landsdekkende og desentralisert tilbud som er gratis, med lik rett til kvalitativ utdanning på høyere nivå. Disse medlemmer er bekymret for at en full økonomisk likebehandling vil kunne undergrave det desentraliserte nettverket av universitet og høyskoler som vi har i dag.

Disse medlemmer mener at finansieringen av godkjente studietilbud ved private høyskoler bør vurderes på bakgrunn av kvalitetsvurderinger, behov i arbeidsmarkedet for de enkelte utdanninger og studentenes søking. Disse medlemmer mener at det også ved tildeling av støtte til private høyskoler bør legges avgjørende vekt på hensynet til å unngå for stor spredning av ressursene mellom institusjoner, samt at det bør være forutsigbarhet i forhold til grunnlaget for endring av budsjettildeling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen understreker at prinsippet om likebehandling av offentlige og private høyere utdanningstilbud ikke bare må sikte mot snarlig felles lov og forskrifter, men også mot snarlig omlegging til likebehandling i de økonomiske rammevilkårene.

Disse medlemmer har merket seg at denne siden av arbeidet med å få på plass en enhetlig og lik behandling av de ulike institusjonene knapt er nevnt i proposisjonen som derved er beheftet med en betydelig mangel.

Disse medlemmer har merket seg at departementet vil komme med forslag til finansieringssystem for private høyskoler i forbindelse med forslag til statsbudsjett for 2003. Disse medlemmer finner at det er en lite tilfredsstillende fremgangsmåte at en slik viktig sak behandles gjennom kommentarer i et omfattende budsjettdokument og vil i stedet ha fremlagt egen sak om dette.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem egen sak om økonomisk likebehandling av offentlige og private høyere utdanningstilbud. Det forutsettes at evt. offentlig bidrag til institusjonenes forskningsaktivitet finansieres etter eget opplegg og at finansieringsopplegget for øvrig i hovedsak baseres på stykkpris pr. student der vekttall og studieprogresjon også inngår. Det forutsettes videre at slik sak fremlegges senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2003."

Disse medlemmer understreker at det må tilføres midler for å sikre gjennomføring av kvalitetsreformen også i 2003 og 2004. Disse medlemmer legger til grunn at studenter som søker utdanning levert av en privateid høyere utdanningsinstitusjon, også gjennom ressurstildeling fra det offentlige sikres effekt av den vedtatte kvalitetsreformen.

Disse medlemmer viser til at kjøp av nødvendig utstyr og tjenester kan finansieres ved bruk av avkastning fra statens formue plassert i utlandet. Det er en klar forutsetning at en slik bruk av midler omfatter så vel utstyr og tjenester til bruk både nasjonalt og internasjonalt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. S. nr. 337 (2001-2002) der komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti uttalte:

"Dette medlem mener private ikke-kommersielle institusjoner kan benyttes til å dekke et nærmere definert behov som offentlige institusjoner ikke dekker, eller der private supplerer de offentlige tilbudene kvalitativt eller kvantitativt. Dette medlem mener at det skal inngås avtale mellom staten og den private tilbyderen om omfanget av tilbudet og på hvilke områder den private tilbyderen skal dekke behovet. Dette medlem forutsetter at den private institusjonen får samme tilskudd som offentlige institusjoner med tilsvarende eller lignende tilbud. Tilbud ved private institusjoner som det er inngått avtale for skal være gratis for studentene."

Disse medlemmer mener en slik finansieringsmodell må legges til grunn for framtidig finansiering av private ikke-kommersielle høyskoler. En slik modell må bygges opp etter samme mal som finansieringsmodellen som er vedtatt for de offentlige institusjonene.