Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

7. Forbud mot finansiering av terrorisme

Bortsett fra de midlertidige reglene i den provisoriske anordningen, har vi i dag ikke generelle straffebestemmelser som direkte retter seg mot finansiering av terrorisme, men straffansvar kan være aktuelt etter straffeloven § 104 a. § 104 a annet ledd retter seg mot den som danner eller deltar i forening eller sammenslutning som har til formål "ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender". Den som bidrar økonomisk, vil for øvrig også lett kunne pådra seg straffansvar som medvirker.

FNs terrorfinansieringskonvensjon artikkel 2 nr. 1 pålegger statene å gjøre det straffbart å samle inn midler eller stille midler til rådighet for terrorformål, for terrororganisasjoner eller for enkeltpersoner som vil begå terrorhandlinger. Finansieringsforbudet gjelder selv om midlene rent faktisk ikke har blitt brukt til terrorhandlinger. Også forsøk på eller medvirkning til slik finansiering omfattes. Etter artikkel 4 skal statene sørge for at finansiering av terrorisme straffes med en passende straff, som tar hensyn til forbrytelsens alvorlige karakter. Statene skal iht. art. 5 sørge for at også juridiske personer skal kunne stilles til ansvar for finansiering av terrorisme.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1373 punkt 1 inneholder en formålsbestemmelse som pålegger statene å forebygge og forhindre finansiering av terrorhandlinger. Statene pålegges bl.a. å gjøre det straffbart å finansiere terrorhandlinger som begås av landets statsborgere eller på statens territorium.

Rådsforordning 2001/2580/EF 27. desember 2001 om særlige tiltak mot visse personer og enheter for å bekjempe terrorisme, skal blant annet bidra til å gjennomføre særskilte tiltak til bekjempelse av terrorisme i EU. Rådets felles holdning 930, som er en politisk erklæring Norge har sluttet opp om, omhandler blant annet kriminalisering av finansiering av terrorisme.

I den provisoriske anordningen er forbud mot finansiering av terrorisme regulert i §§ 2 og 3. Anordningens § 2 gjør det straffbart forsettlig å stille til rådighet, samle inn eller på annen måte skaffe til veie økonomiske midler eller verdier i den hensikt at disse helt eller delvis skal brukes til å forberede eller gjennomføre en terrorhandling, eller med viten om at midlene eller verdiene er ment å brukes slik. Også medvirkning straffes. Handlingen er straffbar i Norge også når den er begått i utlandet.

Mens § 2 i den provisoriske anordningen gjør det straffbart å skaffe midler til terrorhandlinger, gjør § 3 det straffbart å gi økonomisk støtte til terrorister.

Tilsvarende lovforslag i andre land gjennomgås i proposisjonen pkt. 9.5.

I høringsnotatet foreslo departementet en ny § 147 b i straffeloven om finansiering av terrorhandlinger, som bygget på reglene i den provisoriske anordningen.

De fleste høringsinstansene som uttaler seg om dette spørsmålet, støtter hovedtrekkene i departementets forslag, men det er ulike merknader til den nærmere utformingen av bestemmelsen.

Selv om finansiering av terrorhandlinger allerede i dag er straffbart i vid utstrekning, mener departementet det er behov for å utvide straffansvaret for å oppfylle de folkerettslige forpliktelsene som påhviler Norge. Den mest hensiktsmessige måten å gjøre dette på, vil være å gi et særskilt straffebud mot finansiering av terrorhandlinger. Departementet vil ikke utelukke at det kan være grunn til å vurdere om det bør gis et generelt forbud mot finansiering av bestemte alvorlige forbrytelser, slik bl.a. riksadvokaten går inn for. I denne omgang er det imidlertid riktig å målrette lovtiltakene mest mulig mot finansiering av terrorhandlinger, og tiltakene bør ikke favne videre enn formålet tilsier. Finansieringsforbudet bør knytte seg til definisjonen av terrorhandlinger i den foreslåtte § 147 a første ledd.

En noe mindre vidtrekkende gjerningsbeskrivelse enn den som er foreslått vil være forenlig med våre folkerettslige forpliktelser. Når det først gis et eget straffebud, taler imidlertid hensynet til klarhet og oversikt for at man regulerer samlet alle former for finansiering av terrorisme. Gjerningsbeskrivelsen forenkles likevel noe i forhold til forslaget som ble sendt på høring.

Når det gjelder skyldkravet, forenkles forslaget ved at det bare kreves alminnelig forsett.

Departementet foreslår at § 147 b får en strafferamme på fengsel i inntil 10 år. Det vil gi politiet adgang til å benytte ekstraordinære etterforskningsmetoder dersom vilkårene for øvrig er oppfylt.

Komiteen mener det er særlig viktig å kutte livsnerven til terroren; pengestrømmene som finansierer terrorhandlinger, noe terrornettverkene er avhengige av.

Det er av avgjørende betydning å få en effektiv etterforskning mot økonomien bak forbrytelsen. Her må det etter komiteens oppfatning mer til enn bare nye lovbestemmelser. Vi trenger en annen måte å drive etterforskning på, en annen tilnærming og mer kompetanse. Å oppdage, båndlegge, beslaglegge og inndra formuesgoder kan være det mest effektive vern mot terror.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener at de rettssikkerhetsgarantier som naturlig melder seg ved bruk av tvangsmidler mot mennesker ikke i samme grad gjør seg gjeldende for de virkemidler som rettes mot formuesgoder.

Flertallet er av den oppfatning at det fremsatte forslag ikke er i strid med noen folkerettslige prinsipper, og heller ikke krenker rettssikkerheten. Flertallet mener derfor at straffebudet i § 147 b mot finansiering av terrorvirksomhet er nødvendig og riktig.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er ytterst viktig å få på plass størst mulig åpenhet rundt finansielle transaksjoner, slik at vi effektivt kan få bukt med finansiering av menneske-, miljø- og demokratifiendtlig virksomhet, herunder virksomhet som tar sikte på å unndra seg nasjonale skatteforpliktelser; inntekter som en velferdsstat er avhengig av. Dette medlem ønsker at Norge skal arbeide aktivt for å få på plass internasjonale kjøreregler som kan forhindre økonomisk kriminalitet og støtte til ovennevnte virksomhet. Dette medlem viser i den forbindelse til finanskomiteens Innst. O. nr. 47 (2001-2002) om ny lov om registrering av finansielle instrumenter. Dette medlem finner det oppsiktsvekkende at noen av de partiene som ivrer mest etter å få på plass et strengest mulig lovverk mot finansiering av terrorhandlinger tydeligvis ikke er interessert i å bidra til større åpenhet i norske finansmarkeder. Gjennom å åpne for forvalterregistrering av verdipapirer gjør disse partiene det lettere for eiere av verdipapirer å skjule sin identitet. Dermed blir det også vanskeligere å avsløre for eksempel hvitvasking. Dette medlem peker på at det her synes å være en betydelig avstand mellom Regjeringens intensjoner og regjeringspartienes praksis.

Paragraf 147 b i lovforslaget fra Regjeringa er etter dette medlems syn for lite presist og åpner for åpenbart urimelige utfall. En somalier i Norge som sender penger til sin familie i Somalia via et banknettverk som det framstår som mest sannsynlig for vedkommende er involvert i terrorvirksomhet, kan etter forslaget til § 147 b straffes med fengsel inntil 10 år, selv om pengene som sendes ikke er ment å støtte opp om slik virksomhet. Dette medlem mener dette er urimelig, da det for eksempel kan tenkes at det ikke finnes alternative måter å få pengene fram på, noe som kan stille vedkommende overfor en umulig situasjon: Dersom han ikke sender pengene, kan det for eksempel være stor fare for at familien blir skadelidende.

Dette medlem mener ressursene må settes inn på å få tatt bakmennene og de som har til hensikt å støtte opp om alvorlig kriminalitet, ikke på å få tatt dem som ikke har til hensikt å støtte opp om slik virksomhet. Det er dessuten en dimensjon ved dette som gjør det hele noe dobbeltmoralsk: Man straffer for eksempel ikke enkeltpersoner som investerer midler i bedrifter som produserer landminer, atomvåpen eller klasebomber, eller som benytter seg av slavearbeid i produksjonen. Noe slikt ville vel knapt være ønskelig, siden det nettopp er svært vanskelig å finne presise bestemmelser. I stedet bør man forsøke å tilstrebe et regelverk som forhindrer slik produksjon, og som straffer dem som bryter menneskerettighetene og tilsvarende konvensjoner.

Dette medlem fremmer et alternativt forslag til ny § 147 b, og begrunner dette med motstanden mot å definere terrorforsett i en egen straffebestemmelse i straffeloven. Dette medlem mener det bør kreves hensikt for å kunne idømmes straff etter § 147 b. Bestemmelsen henviser for øvrig til de konkrete straffebudene som er tatt inn i departementets forslag til § 147 a, men uten at det stilles krav om terrorforsett slik denne bestemmelsen gjør. Dette medlem legger til grunn at det er nødvendig å endre det norske lovverket for å oppfylle resolusjon 1373, og fremmer derfor følgende forslag:

"Ny § 147 b skal lyde:

Med fengsel inntil 10 år straffes den som fremskaffer eller samler inn penger eller andre formuesgoder, med den hensikt at formuesgodene helt eller delvis skal finansiere overtredelser som nevnt i straffeloven §§ 148, 151 a, 151 b første ledd, jf. tredje ledd, § 152 annet ledd, § 152 a annet ledd, § 152 b, § 153 første til tredje ledd, § 153 a, § 154, § 223 annet ledd, § 224, § 225 første eller annet ledd, § 231, jf. § 232, eller § 233.

På samme måte straffes den som stiller penger eller andre formuesgoder, eller banktjenester eller andre finansielle tjenester til rådighet for

  • a) en person eller et foretak som begår eller forsøker å begå lovbrudd som nevnt i første ledd,

  • b) et foretak som noen som nevnt i bokstav a eier eller har kontroll over, eller

  • c) et foretak eller en person som handler på vegne av eller på instruks fra noen som nevnt i bokstavene a eller b.

Medvirkning straffes på samme måte."