Kjøpsloven av 1988 omfatter kjøpsavtaler uansett om kjøperen og selgeren er profesjonelle eller opptrer i egenskap av privatperson. Loven har imidlertid viktige særregler for forbrukerkjøp. Også andre lover gir regler knyttet til kjøp, for eksempel avhendingslova (kjøp av fast eiendom), håndverkstjenesteloven, bu­stadoppføringslova, kredittkjøpsloven, avtaleloven og angrerettloven.

I Ot.prp. nr. 80 (1986-1987) Om A kjøpslov B Lov om samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp, ga departementet uttrykk for at det på sikt burde gis en egen lov om forbrukerkjøp. I Innst. O. nr. 51 (1987-1988) slutter justiskomiteen seg til dette.

Justisdepartementet oppnevnte i 1989 et utvalg til å utrede forbrukerkjøpenes stilling og komme med forslag til en lov om forbrukerkjøp (Forbrukerkjøputvalget). Utredningen fra utvalget ble avgitt som NOU 1993: 27 Forbrukerkjøpslov. Hovedpunktene i utredningen gjengis i proposisjonen pkt. 2.3. Utredningen ble sendt på høring i 1993/94.

Justisdepartementet besluttet på bakgrunn av arbeidet med forbrukerkjøpsdirektivet i EU å utsette oppfølgingen av NOU 1993:27. Direktivet (1999/44/EF) ble vedtatt i 1999. EØS-komiteen vedtok 28. januar 2000 at EØS-samarbeidet ble utvidet til å omfatte direktivet. Direktivet er todelt. Først og fremst regulerer det spørsmålet om når en vare er mangelfullog forbrukerkjøperens rettigheter overfor selgeren i den forbindelse. Direktivet gir også regler om garantier, men her tar det bare sikte på å gi visse grunnleggende bestemmelser for å verne forbrukerne.

På bakgrunn av forbrukerkjøpsdirektivet sendte Justisdepartementet i 2000 på høring et noe endret forslag til lov om forbrukerkjøp. I proposisjonen gis en kort oversikt over spørsmål som ble drøftet og forslagene i høringsnotatet. Videre gjennomgås lovgivningen i de andre nordiske land og nordisk samarbeid på området.