9. Møte- og forklaringsplikt for politiet
Den siktede plikter å møte i retten, men har ikke plikt til å forklare seg. Vitner har som hovedregel både møteplikt og forklaringsplikt for retten, men det er gjort viktige unntak, jf. straffeprosessloven §§ 109 flg. For politiet er utgangspunktet det motsatte. Verken den mistenkte eller vitner har noen generell plikt til å møte frem for eller til å forklare seg for politiet.
Arbeidsgruppe I har vurdert om vitner bør ha møteplikt og forklaringsplikt for politiet, samt om den mistenkte bør kunne pålegges å møte frem til politiavhør. Arbeidsgruppen slår fast at forklaringsplikt for den mistenkte er uaktuelt. Det foreligger heller ikke noe praktisk behov for møteplikt for den mistenkte ettersom vilkårene for pågripelse som regel vil være oppfylt der det kunne vært aktuelt å pålegge slikt oppmøte.
Derimot foreslår arbeidsgruppen at vitner får møteplikt for politiet. Men heller ikke vitner bør ha forklaringsplikt. Retten bør ta stilling til om det foreligger forklaringsplikt der vitnet påberoper seg en fritaksgrunn, og retten bør vurdere sanksjoner ved manglende overholdelse av forklaringsplikten. Derfor vil det være lite å oppnå ved en forklaringsplikt for politiet.
Departementet var i høringsnotatet positiv til arbeidsgruppens forslag om at vitner skal kunne pålegges å møte til politiavhør. Man var imidlertid skeptisk til et forslag om at informasjon om at vitnet ikke har forklaringsplikt for politiet skulle fjernes fra innkallingen og heller ikke nevnes i avhørssituasjonen.
De aller fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, går inn for at vitner skal kunne pålegges å møte frem hos politiet. De som går imot, uttaler at det neppe er hensiktsmessig å pålegge et vitne møteplikt for politiet samtidig som vitnet ikke har forklaringsplikt. Den Norske Advokatforening går inn for at det i stedet innføres en plikt til å varsle politiet dersom vitnet ikke kan eller vil møte. Bortsett fra Politiets Fellesforbund er høringsinstansene enig i at vitner ikke bør ha plikt til å forklare seg for politiet. Høringsinstansene er delt i spørsmålet om også den mistenkte bør kunne pålegges å møte til politiavhør.
Departementet mener fortsatt at vitner bør kunne pålegges å møte frem hos politiet, selv om de ikke har forklaringsplikt. Formålet med en møteplikt er å avklare om vitnet ønsker å forklare seg, og møteplikten baseres derfor på innkalling, jf. lovutkastet § 230.
I en del tilfeller er vitner pga. taushetsplikt avskåret fra å forklare seg både for retten og for politiet. Er dette klart, vil vilkårene for å innkalle vitnet ikke være oppfylt. Heller ikke et vitne som allerede har gitt klart uttrykk for at det ikke ønsker å forklare seg for politiet, bør kunne pålegges møteplikt. Departementet foreslår ikke noen unntak fra møteplikten for personer som er fritatt fra vitneplikt.
Noen høringsinstanser har tatt til orde for at også mistenkte personer bør kunne pålegges å møte til politiavhør. En slik møteplikt kan være nyttig og forsvarlig i enkelte tilfeller, og etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at det bør innføres en møteplikt også for mistenkte.
Komiteen har merket seg at det er et problem for politiet at vitner og mistenkte unnlater å møte til politiavhør etter innkalling. Dette legger beslag på ressurser hos politiet og fører til forsinkelser i fremdriften av saken. Komiteen mener innføringen av en møteplikt for vitner og mistenkte til en viss grad vil avhjelpe problemet.
Komiteen mener vitner har en moralsk plikt til å bidra med opplysninger som kan oppklare forbrytelser, men ønsker ikke å lovfeste en forklaringsplikt overfor politiet. Komiteen støtter departementets syn om at de fleste trolig vil velge å forklare seg når de først har møtt opp hos politiet, og at behovet for en lovfestet forklaringsplikt dermed ikke er så stort.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener møteplikten ikke bør omfatte de som har en ubetinget rett til å nekte å forklare seg. Disse medlemmer er redd en møteplikt for disse vil bli oppfattet som et pålegg om likevel å vitne. Menigmann vil neppe føle seg fri til å benytte seg av sine rettigheter når man først står overfor "øvrigheten".