8. Begrensninger i bevisførselen
Norsk straffeprosess bygger på det ulovfestede prinsippet om fri bevisførsel, men det er gitt enkelte unntak. Loven sondrer bl.a. mellom bevis som er for hånden under hovedforhandlingen og bevis som vil føre til at hovedforhandlingen må utsettes. Reglene om avskjæring av bevis varierer noe ut fra dette kriteriet.
Det er arbeidsgruppens oppfatning at det ikke sjelden legges opp til en bevisførsel som viser seg å ha liten eller ingen verdi for avgjørelsen av de spørsmål saken reiser. Det ble i Ot.prp. nr. 43 (1994-1995) fremmet forslag om å stramme inn straffeprosessloven § 292 og § 293, slik at adgangen til å avskjære bevisførsel ble noe utvidet. Lovendringsforslagene ble imidlertid ikke vedtatt, jf. Innst. O. nr. 65 (1994-1995). Arbeidsgruppen peker på at etter innføringen av to-instansordningen, er behovet for effektiv saksbehandling økt, samtidig som betenkelighetene med å utvide adgangen for retten til å avskjære bevis er redusert.
Arbeidsgruppen foreslår at loven endres slik at bevis "uten beviskraft", samt bevisførsel om "uvesentlige forhold" tas inn i oppregningen over hvilke bevis som kan avskjæres. Videre skal bevis kunne avskjæres dersom bevisførselsen vil kunne medføre forsinkelse av hovedforhandlingen eller overskridelse av fristene i § 275 som ikke finnes å stå i rimelig forhold til bevisets og sakens betydning.
I høringsnotatet uttalte departementet bl.a. at det deler arbeidsgruppens bekymring når det gjelder langvarige straffesaker med omfattende bevisførsel. Det ble foreslått at retten skal ha like stor mulighet til å avskjære bevis under saksforberedelsen som under hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven § 272. Departementet foreslo ellers en noe annen lovteknisk løsning enn arbeidsgruppen, der nye kriterier for å nekte bevisførsel var at den gjaldt forhold som åpenbart ikke har noen beviskraft, eller forhold som er uten betydning for dommens innhold (straffeprosessloven § 292). Disse vilkårene er noe videre enn etter gjeldende rett. Det foreslås også en regel i § 293 som snevrer inn retten til å få utsettelse av hovedforhandlingen dersom det føres et bevis som motparten ikke har fått tilstrekkelig varsel om.
Et klart flertall av de høringsinstansene som uttaler seg om disse reglene gir uttrykk for at de i all hovedsak støtter departementets forslag. Kjernen i argumentene til de høringsinstanser som er mot forslaget, er at dagens regelverk er godt nok, og at en mer effektiv prosessledelse vil kunne avhjelpe det meste av det som i dag oppfattes som problemer.
Departementet bemerker at de foreslåtte regler om bevisavskjæring gjør små inngrep i retten til å føre egne bevis. Domstolen må uansett sørge for at saken er forsvarlig opplyst. De regler som er foreslått, innskrenker ikke adgangen til å føre egne bevis i større utstrekning enn det er adgang til etter EMK. Departementet fremmer i proposisjonen i hovedsak de samme forslag som skissert i høringsnotatet.
To høringsinstanser reiser spørsmålet om det ikke bør innføres en viss plikt til å begrunne hvorfor man ønsker å føre ulike bevis. Departementet er av den oppfatning at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste en generell begrunnelsesplikt fordi det ville medføre mye ekstraarbeid i saker der dette ikke er hensiktsmessig. Det vil imidertid være en fordel for retten om den kan be partene om en skriftlig redegjørelse for hvorfor bevisene ønskes ført. Departementet foreslår derfor et tillegg til straffeprosessloven § 272 som gir retten en slik adgang.
Departementet foreslår at straffeprosessloven § 272 endres slik at det går klart frem at retten under saksforberedelsen kan avholde rettsmøte for å behandle spørsmålet om å utsette hovedforhandlingen av hensyn til bevisførselen.
I høringsnotatet ble det også reist spørsmål om det er behov for en regel om at en avgjørelse under saksforberedelsen om å avskjære bevis mv. unntaksvis ikke trenger å behandles i rettsmøte der partene innkalles. Det er ulike syn på dette blant høringsinstansene. Høringen har ikke avdekket noe stort behov for en slik regel, og departementet har kommet til at det ikke bør innføres en slik adgang.
Komiteen viser til Ot.prp. nr. 43 (1994-1995) der det ble fremmet forslag som ga retten adgang til å avskjære bevisførsel av "uvesentlig betydning for avgjørelsen". Forslaget ble den gang avvist av komiteen med den begrunnelse at til tross for at "komiteen har forståelse for de tidsbesparende fordelene en mer omfattende adgang til bevisavskjæring vil ha, mener komiteen at forslaget vil kunne bidra til å svekke rettssikkerheten".
Komiteen deler ikke dette synet, og mener hensynet til en raskere saksbehandling tvert om vil kunne styrke rettssikkerheten. Siktede har krav på en avgjørelse innen rimelig tid. I tillegg vil særlig vitnebevis kunne svekkes hvis det går lang tid før saken kommer til hovedforhandling. Komiteen vil dessuten bemerke at to-instanssystemet gjør det mulig å få overprøvd bevisvurderingen under skyldspørsmålet, og gjør det mindre betenkelig å utvide adgangen til å avskjære bevis.
Departementet fremmer nå et nytt forslag om å innføre visse begrensninger i bevisførselen for å bøte på problemene med omfattende bevisførsel i langvarige straffesaker. Komiteen mener forslagene er balanserte og gir retten en viss mulighet til å begrense bevisførselen uten at dette går ut over rettssikkerheten.