Departementet viser til at Stortinget gjennom vedtak XII, jf. Innst. S. nr. 337 (2000-2001), støttet Mjøsutvalgets forslag om å opprette et uavhengig fagorgan. Etter forslaget skulle organets hovedoppgave være å evaluere utdanninger og institusjoner innenfor høyere utdanning. I tillegg skulle et slikt organ foreta akkrediteringer av utdanninger og høyere utdanningsinstitusjoner.

Departementet foreslår å lovfeste et slikt uavhengig statlig organ for akkreditering og evaluering av høyere utdanning, institusjoner og studietilbud. Med akkreditering forstås en faglig bedømmelse av om en institusjon og de studier den tilbyr, fyller et gitt sett av standarder. Grunnlaget skal være en evaluering foretatt av eksterne sakkyndige. Disse oppnevnes av organet. Departementet kan gi forskrift om saksbehandling og fastsetting av standarder som skal legges til grunn for akkrediteringen. Standardene skal være basert på faglige vurderinger. Regelverket, særlig omkring vedtak som kan føre til en revisjon av akkreditering, må være klart.

Det lovfestes at organet kan trekke akkrediteringen tilbake hvis en institusjon ikke lenger fyller vilkårene for akkreditering, etter å ha fått en frist for å rette på forholdene. Departementet kan ikke overprøve organets akkrediteringer.

Departementet har i forslaget til formålsparagraf løftet fram kontrollformålet med organet, ettersom institusjonene selv har hovedansvaret for å utvikle kvaliteten i høyere utdanning. Departementet foreslår imidlertid et lovpålegg om at organet skal utforme virksomheten slik at institusjonene kan dra nytte av den i sitt kvalitetssikrings- og utviklingsarbeid. Organets kontroll skjer på grunnlag av metaevalueringer av institusjonenes kvalitetssikringssystemer. Dersom disse systemene ikke finnes tilfredsstillende, kan institusjonens myndighet til selv å bestemme hvilke studier som skal tilbys, trekkes tilbake. Alle evalueringer skal gjøres offentlig kjent.

Alle institusjoner gis klagerett. Departementet ønsker ikke en kostbar og tidkrevende toinstansbehandling av alle vedtak og vil forskriftsfeste hvilke vedtak og hvilke sider av det klageorganet skal vurdere. All godkjenning av grad eller utdanning fra utlandet eller institusjon som ikke går inn under loven, kan påklages.

Departementet foreslår at akkrediterings- og evalueringsorganets styre på 5 medlemmer, en av dem student, oppnevnes av Kongen for 4 år (2 for student). Departementet oppnevner styrets leder. Styret ansetter daglig leder på åremål (6 år). Organets vedtak vil være basert på særskilte sakkyndige uttalelser. Departementet forutsetter likevel at medlemmene ikke kan inneha ledende stilling eller verv ved institusjoner under loven. Vanlige habilitetsregler følges.

Når det gjelder godkjenning av utdanning fra utenlandsk eller norsk institusjon som ikke går inn under loven, skiller departementet i sitt forslag mellom generell godkjenning eller dokumentasjon av en utdannings omfang og nivå som tillegges akkrediteringsorganet, og godkjenning som faglig jevngod med en bestemt grad eller et studium, der den enkelte institusjon som tilbyr utdanningen, avgjør søknadene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten Jan Simonsen, slutter seg til Regjeringens forslag i kap. 3 vedr. organet for akkreditering og evaluering. Flertallet konstaterer at Regjeringens forslag på denne måten følger opp Stortingets behandling av Kvalitetsreformen og forutsetningene om et uavhengig akkrediteringsorgan som ikke er underlagt departementets instruksjonsmyndighet i den enkelte sak. Organets avgjørelser skal heller ikke kunne overprøves av departementet. Flertallet mener at dette vil bidra til å sikre akkrediteringsorganets legitimitet hos berørte institusjoner og miljøer.

Flertallet viser til at forskriftshjemmelen i § 12 er ment å gi mulighet for departementet til å fastsette saksbehandlingsregler og prosedyrer for fastsetting av standarder. Flertallet mener det er viktig at standarder for institusjonsakkreditering blir så klare og entydige som mulig, dette for å sikre nivået på høyere utdanningstilbud. Flertallet vil imidlertid påpeke at departementet ikke kan fastsette faglige standarder eller sette akkrediteringsorganets faglige vurderinger til side. Slike faglige vurderinger tilligger akkrediteringsorganets ansvarsområde.

Flertallet er enig med departementet i at en sentral oppgave for akkrediteringsorganet skal være å evaluere institusjonenes interne systemer for kvalitetssikring. Flertallet viser til at mange institusjoner er kommet godt i gang med omfattende egenevaluering. Det vises i den forbindelse til Universitetet i Oslos egenvurdering "Virkelighet og visjon". Den viser en institusjon som legger seg åpen for innsyn både på områder der en gjør det bra og på områder der en gjør det mindre bra. Flertallet vil understreke at en viktig oppgave for akkrediteringsorganet blir med grunnlag i slike egenvalueringer å gi råd og veiledning om kvalitetsforbedrende tiltak. Flertallet vil understreke at akkrediteringsorganet med grunnlag i slike egenevalueringer skal være både faglig rådgiver og gi råd om systemforbedringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Jan Simonsen, viser til Mjøs-utvalgets innstilling NOU 2000:14 og Innst. S. nr. 337 (2000-2001) hvor det presiseres at organet må være uavhengig, ha en høy faglig kvalitet og stor legitimitet. På bakgrunn av ovennevnte finner disse medlemmer det betenkelig at departementet i § 13 nr. 3 gis myndighet til å gi organet pålegg etter egne forskrifter. Det fremstår for disse medlemmer som om denne retten ikke samsvarer med hensynet til organets uavhengighet og behov for legitimitet.

Disse medlemmer viser til § 14 nr. 2 første setning, hvor studenter gis en lovfestet adgang til deltagelse i styret for organet. En lovfestet praksis med deltagelse fra studenter vil etter disse medlemmers oppfatning medføre en svekkelse av organets legitimitet og uavhengighet. Dette fordi organet skal akkreditere og evaluere både offentlige og private høyere utdanningsinstitusjoner. Videre kan det være betenkelig at styrets medlemmer ikke kan inneha ledende stilling eller verv i institusjoner under denne lov. Dette vil spesielt gjøre studentdeltagelse vanskelig, siden studenter som kan tenkes å være aktuelle som regel har innehatt eller innehar verv som vanskeliggjør deltagelse i styret. I tillegg har disse medlemmer merket seg at studenter ut fra tradisjon blir valgt fra de to største studentorganisasjonene. Disse organisasjonene representerer i hovedsak utelukkende studenter ved de offentlige høyere studiesteder. Dette vil medføre en skjevfordeling i forhold til de private institusjoner som loven omhandler.

Disse medlemmer har merket seg at fremlegget på flere punkter avviker fra Stortingets vedtak, jf. Innst. S. nr. 337 (2000-2001). Vedtak VII og XII oppfattes som tolket i en retning som ikke samsvarer med NOU 2000:14 hvor et enstemmig utvalg har gitt klare kvalitetskriterier for opprettelse av nye universiteter, samt meget sterkt påpekt at det er av sentral betydning at evalueringen og akkrediteringen foretas på et faglig grunnlag. Organet skal ikke ta politiske hensyn i sine vurderinger. Hensikten med formuleringene er etter disse medlemmers oppfatning at organet må ha en sterkere faglig forankring enn et departement som i tillegg til ovennevnte har en klart definert politisk rolle. Organets faglige troverdighet og nøytralitet er avhengig av at det sikres en uavhengig stilling. En uavhengig stilling vil medføre klare skiller mellom ulike myndighetsroller. Fagorganet vil derved kunne akkreditere og evaluere både kvalitetssikringssystem og vurdere om det faglige tilbud som er institusjonens livsgrunnlag holder den faglige høye kvalitet som er nødvendig i et internasjonalt perspektiv. En akkreditering og evaluering utført av et uavhengig organ vil være en nødvendig betingelse for å kunne motta midler i henhold til den vedtatte finansieringsmodellen, både når det gjelder offentlige og private høyere utdanningsinstitusjoner.

Disse medlemmer finner det naturlig at fagorganet på samme måte blir skjermet mot utilbørlig påvirkning fra partene i høyere utdanning, både institusjonene, organisasjonene knyttet til disse, ansatte og brukere (studenter). Dette betyr at organet må ha en rettslig uavhengig stilling og faglig autoritet.

Når det gjelder Stortingets vedtak XIV, jf. Innst. S. nr. 337 (2000-2001), beklager disse medlemmer sterkt at Stortinget ikke har mottatt en felles lov, men har fått oversendt et nytt endringsforslag til nåværende privathøyskolelov. Denne fremgangsmåten medfører uheldige omstendigheter i forhold til bl.a. forskningsmuligheter og utstyr til forskning ved de private institusjoner som dette gjelder. I tillegg viser § 13 at også i forhold til organet for akkreditering og evaluering unnlater departementet på det nåværende tidspunkt å skape likeverdige forhold mellom offentlig og privat høyere utdanning. Av denne grunn ser disse medlemmer ingen hensikt med å beholde § 13 nr. 4 i sin nåværende form, og vil hjemle myndighet og ansvar i forhold til akkreditering og evaluering av privat høyere utdanning i privathøyskoleloven.

Under henvisning til ovenstående foreslår disse medlemmer følgende endringer i §§ 12, 13 og 14.:

"§ 12 nr. 3 skal lyde:

Akkreditering og evaluering skal skje på grunnlag av de standarder som legges til grunn ved tilsvarende utdanninger ved ledende institusjoner internasjonalt.

§ 12 ny nr. 4 skal lyde:

Styret for organet gir innstilling til departementet om saksbehandlingsregler. Reglene godkjennes av departementet.

§ 13 nr. 4 skal lyde:

Organets vedtak etter § 48 kan påklages til en uavhengig ankenemnd oppnevnt av departementet. Departementets fastsetter forskrift om klageadgang.

Alle evalueringer som foretas av organet er offentlige, og organet skal bidra til at disse gjøres kjent.

§ 13 nr. 5. skal lyde:

Organets ansvar og myndighet overfor private høyere utdanningsinstitusjoner hjemles i Privathøyskoleloven.

§ 14 nr. 2 skal lyde:

Styret og styrets leder oppnevnes av Kongen og består av fem medlemmer og tre varamedlemmer, hvorav ett medlem og ett varamedlem skal være studenter.

Utenlandsk utdanning

Komiteen merker seg at departementet foreslår å legge godkjenning av utenlandsk utdanning til akkrediteringsorganet. For mange oppleves det i dag som omfattende og vanskelig å få godkjent en utenlandske utdanning som jevngod med en tilsvarende fra en norsk institusjon. Komiteen vil understreke at prosedyrene må bli enklere. Det må dessuten utøves større fleksibilitet når en utenlandsk utdanning skal vurderes.

Komiteen viser til at det er et mål at flere skal ta deler av utdanningen ved utenlandske institusjoner. Komiteen vil understreke at når en utvikler nye studieprogrammer innenfor rammene av de nye gradsstrukturene, må opphold ved utenlandske institusjoner inngå som alternativer. Det blir en viktig utfordring for institusjonene å etablere nettverk med utenlandske institusjoner for å gjøre det lettere å ta deler av utdanningen i utlandet. Det vil være viktig at flere får tilbud om utdanning utenfor engelsktalende områder. Avtaler mellom norske institusjoner og institusjoner utenfor de store språkområdene bør derfor ha prioritet.

Komiteen viser til at en viktig rolle for organet vil være å utarbeide lister for godkjente utdanninger. Dette vil lette institusjonenes arbeid med godkjenning av ekstern utdanning. Når det i lovforslaget er foreslått at organet skal kunne gi generell godkjenning, betyr det at organet skal kunne fastslå at en utdanning er på nivå med en norsk grad. Komiteen mener dette er en naturlig funksjon for et fagorgan med den kompetanse dette vil få. Den enkelte institusjon bestemmer imidlertid selv om godkjenning innebærer at en utdanning er godkjent som grunnlag for videre studier ved institusjonen.

Komiteen vil i denne sammenheng vise til en rapport til Nordisk Ministerråd om Nordboeres rettigheter (2002) som anbefaler en sterkere nordisk samordning av utdanning, eksamen og kompetansekrav. Komiteen mener departementet må ta initiativ til en gjennomgang og modernisering av de nordiske avtaler på utdanningsområdet for å lette studentutveksling og godkjenning av utdanninger.

Komiteen fremmer følgende utkast til vedtak:

"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til en gjennomgang og modernisering av de nordiske avtaler på utdanningsområdet for å lette studentutveksling og godkjenning av utdanninger."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen kan ikke gå god for at det blir en enhetlig og felles forståelse ved godkjenning av utenlandske utdanninger, når disse skal godkjennes av mange forskjellige instanser. Disse medlemmer presiserer at akkrediteringsorganet er det naturlige valg for en ensartet kvalitetsvurdering og godkjenning av utenlandske utdanninger.

NOKU

Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår å legge det nyopprettede Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKU) til Oslo.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og representanten Jan Simonsen, mener det er viktig at NOKU er operativt senest fra 1. januar 2003 og er enig med Regjeringen i at organet legges til Oslo.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har som utgangspunkt at ny statlig virksomhet normalt skal legges utenfor Oslo. Disse medlemmer mener også at utflytting av statlige arbeidsplasser er et viktig virkemiddel for å sikre sysselsetting og utvikling utenfor sentrale strøk. I denne sammenhengen vil disse medlemmer peke på at det flere steder eksisterer kompetansemiljø hvor det er mulig å legge det nyopprettede organet. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen lokalisere Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen utenfor Oslo."