Departementet foreslår i proposisjonen endringer i universitets- og høgskoleloven fra 1995 for å nå de målene som er satt for Kvalitetsreformen av høyere utdanning. Disse målene er bl.a. økt studieintensitet og gjennomstrømning, bedre studiekvalitet og økt internasjonalisering. Kvalitetsreformen skal gi de høyere utdanningsinstitusjonene større frihet, men også mer ansvar for strategisk styring og bedre ressursutnyttelse.

Departementets endringsforslag tar sikte på å fremme institusjonenes frihet, styrke ledelse og styring ved institusjonene og å styrke det helhetlige læringsmiljøet ved utdanningsinstitusjonene. I tillegg inneholder proposisjonen forslag om at det opprettes et uavhengig organ for akkreditering og evaluering som skal kontrollere kvaliteten ved norske institusjoner som tilbyr høyere utdanning.

Proposisjonen er en oppfølging av Stortingets behandling av Kvalitetsreformen, jf. Innst. S. nr. 337 (2000-2001) og St.meld. nr. 27 (2000-2001), samt utredningene NOU 1999:17 (Realkompetanse), NOU 1999:18 (Oppdragsvirksomhet) og NOU 2000:14 (Mjøs-utvalget). Departementet følger også opp Innst. S. nr. 110 (1999-2000) hva angår bedre utnyttelse av forskningsresultater, jf. St.meld. nr. 39 (1998-1999) og NOU 2001:11 (Bernt-utvalget).

Departementet kommer i en egen sak til Stortinget tilbake til øvrige virkemidler for å fremme kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høyskoler (Ot.prp. nr. 67 (2001-2002)). Som egen sak fremmes også forslag til endringer i privathøyskoleloven, slik at også de private høyskolene skal sette i gang innføring av Kvalitetsreformen fra høstsemesteret 2002 (Ot.prp. nr. 69 (2001-2002)). Departementet vil i løpet av 2002 starte arbeidet med en felles lov for statlige og private utdanningsinstitusjoner i tråd med Stortingets vedtak 12. juni 2001. Parallelt med dette har departementet satt i gang en prosess som vil åpne for at enkelte statlige høyere utdanningsinstitusjoner skal kunne organiseres som selvstendige rettssubjekter.

Komiteen, medlemmene fra Høyre, Ine Marie Eriksen, Jan Olav Olsen, Raymond Robertsen og Søren Fredrik Voie, fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Eva M. Nielsen og Karita Bekkemellem Orheim, fra Fremskrittspartiet, Ursula Evje og Arne Sortevik, fra Sosialistisk Venstreparti, Lena Jensen og lederen Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Arne Lyngstad og Elsa Skarbøvik, fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, fra Venstre, Trine Skei Grande, og representanten Jan Simonsen, viser til Innst. S. nr. 337 (2000-2001) og Stortingets behandling 12. juni 2001 av Kvalitetsreformen av høyere utdanning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten Jan Simonsen, merker seg at endringene i proposisjonen er en oppfølging av Stortingets behandling av St.meld. nr. 27 (2000-2001) Kvalitetsreform av høyere utdanning.

Flertallet vil understreke målene med Kvalitetsreformen om blant annet økt studieintensitet og gjennomstrømning, bedre studiekvalitet, læringsmiljø og økt internasjonalisering. Videre at institusjonene skal gis større frihet, men også mer ansvar for strategisk styring og bedre ressursutnyttelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen har merket seg at proposisjonen, etter deres oppfatning, ikke fremstår som et dokument basert på vedtak fattet i Innst. S. nr. 337 (2000-2001). Som et eksempel vises det til kontroll- og konstitusjonskomiteens interesse for gjennomføringen av vedtak nr. 551, 12. juni 2001:

"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn de kriterier, forutsetninger og prosedyrer som enstemmig er trukket opp av Mjøsutvalget i NOU 2000:14, for at en institusjon skal kunne tilkjennes universitetsstatus."

Det vises for øvrig til spørsmål, svar og merknader i Innst. S. nr. 170 (2001-2002).

Bakgrunnen for behandlingen av Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) var at Regjeringen ved kongelig resolusjon 30. april 1998 oppnevnte et utvalg for å utrede høgre utdanning etter år 2000. Mandatet for utvalget var blant annet å gi en samlet vurdering av institusjonene som utdannings- og forskningsinstitusjoner, med fokus på kvalitet og effektivitet i både utdanning og forskning i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Kort oppsummert vil disse medlemmer vise til følgende beskrivelse:

• 1. Selvstendige institusjoner - fordi en gjennomgående vurdering tilsier at høyere utdanning og forsk­ning er bedre i stand til å ivareta behovet for tradisjonsformidling, stabilitet og forutsigbarhet enn behovet for omstilling og fleksibilitet. Utvalget anså det som viktig at institusjonene i sterkere grad ble satt i stand til å møte stadig økende krav til omstilling - ny teknologi, den internasjonale og globale åpenhet, økt konkurranse, livslang læring mv.

• 2. Uavhengig faglig akkrediterings- og evalueringsorgan - fordi en målsetting må være å la hensynet til målbar og dokumenterbar kvalitet være det styrende prinsipp for aktiviteten ved institusjonene. Behovet for økt kvalitet i lærings- og forskningsmiljøet tilsier at det legges større vekt på evaluering av utdanninger og fagmiljø. Etter utvalgets vurdering bør det etableres et uavhengig fagorgan for akkreditering og evaluering i høyere utdanning. Utvalget sier videre at det er viktig at dette organet er uavhengig av så vel departementet som institusjonene i høyere utdanning.

• 3. Det internasjonale markedet - Utvalget påpeker at de norske institusjonene for høgre utdanning må bli mer internasjonalt orienterte og at utveksling av studenter og forskere må stimuleres. Den nasjonale målestokk vil ikke lenger være tilstrekkelig, og tanken om "Norgesnettet" som den styrende faktor for arbeidsdeling og spesialisering de siste årene må skiftes ut med et nettperspektiv i - etter hvert-global sammenheng. Det bør være en ambisjon at norske universiteter og høyskoler skal være ettertraktede steder for utdanning og arbeid etter internasjonale mål.

Den internasjonale utfordringen kan etter disse medlemmers oppfatning være at flere norske studenter tar hele sin utdannelse i utlandet og at norsk høyere utdanning og forskning er konkurransedyktige i et internasjonalt kunnskapsmarked, slik at utenlandske studenter og forskere aktivt søker utdanning og arbeid ved norske institusjoner.

Videre har disse medlemmer merket seg at etter utvalgets vurdering er norsk høyere utdanning gjennom de siste tiår blitt utsatt for forventninger om effektivitet og kostnadskontroll, og disse forventningene har gått på bekostning av mulighetene for å satse på kvalitet i læringssituasjonen. Det er grunn til å peke på at ressurser i seg selv ikke fremmer kvalitet, men disse medlemmer har grunn til å tro at kortsiktig politisk gevinst, uten at tilstrekkelig ressursgrunnlag har vært en av flere medvirkende årsaker til dagens vanskelige situasjon for institusjonene.

Det viktigste enkelttiltaket for å fremme og sikre en høy faglig kvalitet hos institusjonene er opprettelsen av det uavhengige akkrediterings- og evalueringsorganet. Utvalgets forslag knyttes opp til uavhengighet vis-à-vis departementet og utdanningsinstitusjonene. Videre har disse medlemmer merket seg at organet skal akkreditere de institusjonene, både offentlige og private som skal ha rett til å tilby offentlig godkjent utdanning. Disse medlemmer kan på bakgrunn av det fremlagte dokument og flertallets syn som fremkommer i merknader og forslag ikke se at verken Mjøs-utvalgets intensjoner eller kontroll- og konstitusjonskomiteens bekymring er ivaretatt på en tilfredsstillende måte og tilslutter seg merknader og synspunkter fremkommet fra Fremskrittspartiets medlemmer i den omtalte komité.