2.1 Sammendrag

Utvalget for tarifforhandlingssystemet, som ble oppnevnt ved kgl. res. 28. mai 1999, la frem NOU 2001:14 Vårens vakreste eventyr ...? den 2. april 2001.

I tråd med mandatet har utvalget analysert forhandlingsordningen og rammeverket for lønnsforhandlinger i kommunal, statlig og privat sektor. Utvalget har også valgt å gå grundigere inn på enkelte områder.

Utvalget drøftet mange ulike problemstillinger, herunder også mange av de forslagene som ble lagt frem av Arbeidsrettsrådet i NOU 1996:14 Prinsipper for ny arbeidstvistlov. Mange av drøftelsene konkluderes med at dagens ordninger er tilfredsstillende eller med at endringer vil ha for store konsekvenser. På noen punkter oppfordres partene til selv å finne løsninger. Myndighetene bes imidlertid om å foreta noen endringer i arbeidstvistloven og lønnsnemndloven. I tillegg foreslår utvalget enkelte endringer i tjeneste­tvistloven. Disse lovendringene forutsatte utvalget at skulle være gjennomført innen lønnsoppgjøret i 2002.

Innstillingen ble sendt på bred, alminnelig høring til organisasjonene i arbeidslivet, departementer, offentlige instanser og andre som innstillingens tema har særskilt interesse for. En fullstendig oversikt over høringsinstansene samt uttalelsene fra de høringsinstanser som har kommet med merknader til innstillingen, er gjengitt i vedlegg til proposisjonen.

Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) tar til etterretning at utvalget ikke ønsker å gå videre med Arbeidsrettsrådets forslag i NOU 1996:14, og at dette i hovedsak også får bred oppslutning blant høringsinstansene.

Kommunal- og regionaldepartementet konstaterer at utvalget legger stor vekt på et fortsatt inntektspolitisk samarbeid, og at det et langt stykke på vei også er enighet om hvordan samarbeidet skal videreføres. Dette er likevel et spørsmål der et flertall av arbeidsgiverne har et noe annet syn enn arbeidstakerne, noe som kommer frem både i innstillingen og i høringsuttalelsene. Det er imidlertid enighet om at det inntektspolitiske samarbeidet må utvikles videre i samarbeid mellom partene og myndighetene.

Spørsmålet om tvungen lønnsnemnd er problematisk. Utvalget vurderer flere forslag som kan være egnet til å redusere behovet for tvungen lønnsnemnd, men foreslår ikke konkrete tiltak. Et flertall av høringsinstansene er kritiske til bruken av tvungen lønnsnemnd og til at utvalget ikke kommer med forslag som kan bidra til å endre den norske praksisen. Svært mange er av den oppfatning at en ordning, f.eks. i tråd med den svenske, som tillater mer begrensede former for arbeidskamp, kan være et alternativ for å redusere lønnsnemndbruken. Flere ber om at dette alternativet vurderes nærmere i arbeidet med oppfølging av utvalget.

Utvalgets flertall konkluderer på dette punktet med at det ikke bør skje en endring av det norske sy­stemet i retning av i større grad å åpne for partiell arbeidskamp eller "andre kampmidler". En slik endring vil forrykke likevekten mellom partene i en tvist og gjøre konfliktsituasjonen mer uklar.

Kommunal- og regionaldepartementet tar konklusjonen til etterretning. Et eventuelt nytt initiativ i forhold til spørsmålet om det bør åpnes for annen arbeidskamp enn full streik eller lockout, bør etter departementets oppfatning komme fra partene.

Etter hvert som forholdet til folkeretten har kommet mer i fokus har den norske praksisen for når det gripes inn i arbeidskonflikter endret seg på den måten at inngrep ikke lenger kommer så raskt, og ved at inngrepslovene forsøkes knyttet nærmere opp til kriterier som aksepteres etter folkeretten.

Som også utvalget peker på så er den internasjonale kritikken av norsk lønnsnemndpraksis en politisk vanskelig sak, fordi Norge er opptatt av å oppfylle landets folkerettslige forpliktelser. Dette blir også vektlagt av Utenriksdepartementet i deres høringsuttalelse. I tillegg må det også vektlegges hvilke ulemper lønnsnemndbruken medfører for forhandlingssystemet ved at ansvaret for virkningene av en arbeidskonflikt i noen grad flyttes fra partene til myndighetene. Kommunal- og regionaldepartementet vil derfor i forhold til fremtidige arbeidskonflikter måtte vurdere om det foreligger alternative virkemidler som kan være mer hensiktsmessige, og som ikke er tvilsomme folkerettslig sett. Et slikt virkemiddel kan f.eks. være å videreføre den fremgangsmåten som ble benyttet i arbeidskonflikten i KS-området under lønnsoppgjøret i 1998. Da ble det ikke grepet inn overfor hele forhandlingssammenslutningen, men bare overfor de deler av konflikten som truet liv og helse.

Kommunal- og regionaldepartementet tar til etterretning at utvalget ikke foreslår en lovfestet forhandlingsordning for kommunal sektor, men at partene ønsker å regulere forhandlingsordningen i Hovedavtalen eller annen tariffavtale. Mange av høringsinstansene er kritiske til modellen for en forhandlingsordning som et flertall i utvalget foreslår, bl.a. mener enkelte at den vil være i strid med forhandlings- og streikeretten etter de internasjonale konvensjonene Norge er bundet av.

Adgangen til å forhandle og inngå tariffavtaler er sentrale deler av organisasjonsfriheten. I hovedsak er det bare staten som blir folkerettslig forpliktet. Det grunnleggende krav er at staten skal respektere rettighetene og sikre at nasjonal lovgivning ikke utformes eller anvendes på en slik måte at rettighetene hindres eller vanskeliggjøres. Dette betyr at staten skal legge forholdene til rette for at slike forhandlinger kan føres. ILOs komité for organisasjonsfrihet har gjennom sin praksis utformet en rekke prinsipper for forhandlings- og avtalefriheten.

Når det gjelder utvalgets forslag om en teknisk og språklig modernisering av arbeidstvistloven, vil departementet foreta en nærmere vurdering av hvor omfattende en slik revisjon bør være, og på hvilken måte et eventuelt revisjonsarbeid skal gjennomføres. Det er ikke sannsynlig at en teknisk og språklig modernisering vil kunne foretas uten at det til en viss grad også får følger for lovens materielle innhold. Dette vil nødvendigvis bli et langsiktig arbeid som må skje i samarbeid med Arbeidsretten og dens brukere. En slik revisjon av arbeidstvistloven må dessuten foretas i nær sammenheng med en tilsvarende revisjon av tjenestetvistloven, noe som vil komplisere revisjonsarbeidet ytterligere.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen støtter departementets vurderinger.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at dagens modell for bruk av streik som kampmiddel i arbeidskamp, utelukker former for begrenset arbeidskamp. Disse medlemmer vil vise til de svenske regler om varsling av "facklig stridsåtgärd" innebærer at arbeidskampadgangen ikke er begrenset til hel og ubetinget arbeidsnedleggelse (streik). Begrenset arbeidskamp - partiell arbeidsnedleggelse - blir i så fall et mulig virkemiddel. Det kan for eksempel være tidsbegrenset/rullerende streik, blokade av overtid, ansettelsesblokade, vegring av ikke-essensielle arbeidsoppgaver. Spørsmålet ble omhandlet i Stabelutvalget der et flertall i utvalget gikk inn for ikke å endre dagens regel. Mindretallet gikk inn for den svenske modellen.

Disse medlemmer vil påpeke at særlig i sektorer hvor arbeidskamp ofte rammer bare arbeidstakerne økonomisk, vil en mer begrenset arbeidskamp kunne gi bedre resultater, og dermed føre til kortere konflikter og færre tapte arbeidsdager.

Disse medlemmer vil påpeke at streiker med bredde og omfang i offentlig sektor rammer samfunns­nødvendige virksomheter på en slik måte at Regjering og Storting griper inn og henviser tvisten til tvungen lønnsnemnd. Dette forhold gjør streikeretten lite reell for disse arbeidstakergruppene.

Disse medlemmer mener at mer fleksible arbeidskampformer også er i tråd med en internasjonal trend bort fra de store tradisjonelle streikene med mange involverte og mange tapte arbeidsdager. Slike streiker rammer i våre dager ofte alle parter for hardt, eksempelvis i verkstedindustrien med "just-in-time-production" og integrerte verdikjeder.

Spørsmålet om vår någjeldende ordning med plassoppsigelse som vilkår for iverksettelse av streik/lockout bør endres til et system med konfliktvarsel etter svensk mønster bør utredes og vurderes nærmere.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere nærmere om någjeldende ordning med plassoppsigelse som vilkår for iverksettelse av streik/lockout bør endres til et system med konfliktvarsel etter svensk mønster."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil også reise spørsmålet om streikeretten bør lovfestes. Streikeretten er en grunnleggende demokratisk rettighet og er anerkjent i norsk rett. Myndighetene og LO har til nå ansett det som unødvendig å kreve lovfesting for å sikre denne retten.

Bruk av tvungen lønnsnemnd er et sentralt spørsmål i forhold til streikeretten. En lovfesting av streikeretten vil imidlertid ikke begrense Stortingets adgang til å beslutte tvungen lønnsnemnd. Tvungen lønnsnemnd vil under alle omstendigheter måtte vurderes i forhold til internasjonale konvensjoner Norge er bundet av. Norge er blant annet bundet av den Europeiske Sosialpakt (ESP) og må rapportere etterlevelse av denne. En eventuell lovfesting bør skje gjennom en utvidelse av menneskerettsloven, ved at for eksempel ESP og ILO-konvensjonene 87 og 98 blir omfattet. Det vil også ha konsekvenser for det forbehold Norge har tatt angående FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Disse medlemmer vil komme tilbake til dette spørsmålet i egen sak.