1. Sammendrag
- 1.1 Hovedinnholdet i lovforslaget
- 1.2 Departementets merknader til en del
hovedspørsmål
- 1.2.1 Innledning - gjeldende rett og forbrukerkjøpsdirektivets krav til garantier
- 1.2.2 Spørsmålet om direktivet artikkel 6 nr. 2-4 skal gjelde andre kontrakter enn forbrukerkjøp og plassering av bestemmelsene
- 1.2.3 Særlig om gjennomføringen av direktivet artikkel 6 nr. 2-4
- 1.2.4 Lovfesting av ytterligere krav til garantier
- 1.2.5 Opplysningsplikt om reklamasjonsfrist
- 1.2.6 Opplysningsplikt om reklamasjonsrett dersom garantien er begrenset
- 1.2.7 Sanksjoner
I proposisjonen legger Barne- og familiedepartementet frem et forslag til lov om endringer i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven). Endringene gjennomfører deler av direktiv 1999/44/EF om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier, heretter omtalt som forbrukerkjøpsdirektivet eller bare direktivet. Direktivet har frist for gjennomføring 1. januar 2002.
Lovforslaget gjennomfører direktivet artikkel 6 nr. 2-4, om visse formkrav til garantier. De øvrige delene av forbrukerkjøpsdirektivet vil bli vurdert i forbindelse med ny lovgivning om forbrukerkjøp, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002)
Det foreslås videre å lovfeste en del ytterligere krav til garantier, som langt på vei må antas å følge av markedsføringslovens generelle bestemmelser. Dette gjøres fordi det er utbredte misforståelser, både blant næringsdrivende og forbrukere, når det gjelder forskjellen mellom garantier (som er frivillige ordninger) og reklamasjonsrettighetene (som følger av lovgivning eller ulovfestet rett).
Hovedpunktene i forslaget er at:
forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2-4 om visse formkrav til garantier i forbindelse med forbrukerkjøp utvides til å gjelde generelt i forbrukerforhold og gjennomføres i markedsføringsloven.
det opprettes et nytt kapittel II a i markedsføringsloven som gjelder særskilt for garantier.
markedsføringsloven § 2 tredje ledd om villedende markedsføring av garantier omformuleres og flyttes til det nye kapittelet om garantier.
det lovfestes en opplysningsplikt for å klargjøre forskjellen mellom garantier og reklamasjoner etter lovgivningen.
Garantier er frivillige ordninger som den næringsdrivende påtar seg i forbindelse med omsetning av varer, tjenester eller andre ytelser. Når garantier benyttes i markedsføring må det antas å ha en salgsfremmende effekt, fordi uttrykket gir positive assosiasjoner. Garantier kan ikke begrense forbrukerens lovbestemte rettigheter.
Markedsføringsloven § 2 tredje ledd presiserer hva som regnes som villedende markedsføring, bl.a. vurdert opp mot betegnelsen «garanti». I praksis har Forbrukerombudet utledet en rekke krav til garantier i henhold til bestemmelsene i markedsføringsloven.
Forbrukerkjøpsdirektivet definerer «garanti» i artikkel 1 nr. 2 bokstav e. Direktivets garantibegrep er snevrere enn markedsføringslovens.
Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2-4 stiller nærmere krav til garantier og hvordan garantivilkårene skal presenteres og utleveres til forbrukeren.
Selv om kravene i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2-4 i stor grad kan utledes av markedsføringsloven, følger det ikke direkte av lovteksten i markedsføringsloven eller annen lovgivning. Det vil derfor være behov for å synliggjøre gjennomføringen av direktivet med nye klare lovbestemmelser.
I høringsnotatet ble det foreslått at reglene i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2-4 utvides fra å gjelde forbrukerkjøp av varer til å gjelde generelt i forbrukerforhold. Det ble derfor foreslått å gjennomføre direktivets krav til garantier i markedsføringsloven. Videre foreslo departementet å opprette et nytt kapittel i markedsføringsloven som gjelder spesielt for garantier. Her samles både krav til markedsføring av garantier og krav til garantivilkårene.
Høringsinstansene som har uttalt seg er delt når det gjelder spørsmålet om direktivets regler bør gjelde generelt i forbrukerforhold. Departementet fastholder likevel at hensynene bak artikkel 6, som er å sikre at forbrukere ikke blir villedet, gjør seg like sterkt gjeldende for alle forbrukerkontrakter. Det gis også garantier i forbindelse med forbrukertjenester av ulike slag, ikke bare ved kjøp av ting. Dersom kravene i artikkel 6 nr. 2-4 etter sin ordlyd bare skal gjelde for forbrukerkjøp, kan dette innby til antitetisk tolkning. Dette vil være uheldig, da de krav som er angitt i direktivet i alle fall delvis må antas å gjelde generelt på bakgrunn av utledninger av markedsføringsloven.
Departementet er kjent med at de andre nordiske landene tar sikte på å gjennomføre direktivets bestemmelser om garantier generelt i forbrukerforhold og ikke bare ved forbrukerkjøp.
Departementet vil også vise til den fellesnordiske utredningen TemaNord 2000:612 «Implementeringen af direktivet om visse aspekter ved forbrugerkøb og garantier i forbindelse hermed - sett ut fra et nordisk forbrugerbeskyttelsesperspektiv». Utredningen er utarbeidet av en prosjektgruppe under Nordisk Ministerråd bestående av forbrukerrepresentanter fra alle nordiske land og ble utgitt i september 2000.
Departementet konkluderer etter dette med at direktivet artikkel 6 nr. 2-4 også bør gjelde for andre forbrukerkontrakter enn forbrukerkjøp. Dermed vil de nye bestemmelsene som gjennomfører direktivets krav systematisk passe best i markedsføringsloven.
Direktivet synes å kreve en spesifikk henvisning til den relevante lovgivning. Departementet foreslår å presisere i lovteksten at den aktuelle lovgivningen må angis nærmere.
Garantiens «innhold» omfatter også slik departementet ser det eventuelle begrensninger og særlige vilkår/betingelser. Dersom garantien bare gjelder med bestemte forbehold, må dette tydelig angis i garantivilkårene. Hvis det derimot unnlates å gi opplysninger om bestemte begrensninger og særlige vilkår/betingelser i garantivilkårene, kan dette føre til at de overhodet ikke kan påberopes av den næringsdrivende, fordi de ikke kan anses avtalt. Det er derfor i den næringsdrivendes interesse at eventuelle begrensninger og særlige vilkår/betingelser i garantien kommer klart og tydelig frem.
Departementet vil likevel for klarhets skyld foreslå at det presiseres i lovteksten at garantiens innhold også omfatter eventuelle begrensninger og særlige betingelser.
Forbrukerombudet har i sin praksis stilt krav om at garantivilkårene må være tilgjengelige før kjøpet og følge med varen skriftlig.
I henhold til forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 3 skal garantien på anmodning fra forbrukeren stilles til rådighet.
I høringsnotatet ble det reist spørsmål om en bør gå lenger enn direktivet og lovfeste at kjøperen alltid skal få utlevert garantivilkårene etter avtaleinngåelsen. Et motargumentet ble antydet, nemlig at det kan tenkes varer/tjenester med så lav verdi, og avtaler som inngås så ofte, at det kan være unaturlig å kreve utlevering av garantivilkårene hver gang. Det ble dessuten foreslått å lovfeste at forbrukeren på en enkel måte skal ha mulighet for å gjøre seg kjent med garantivilkårene før avtaleinngåelsen.
Siden det i utgangspunktet er i forbrukerens interesse at det gis garantier, dvs. rettigheter i tillegg til loven, ønsker departementet ikke å sette en stopper for at garantier gis også ved ytelser av lav verdi.
Departementet er enig med Forbrukerrådet i at det er mindre behov for å kreve at garantivilkårene utleveres hver gang dersom garantigiveren plikter å opplyse om garantien, samtidig som garantivilkårene er enkelt tilgjengelige for forbrukeren før avtaleinngåelsen. Det er både i selgerens og forbrukerens interesse at forbrukeren får vite at det finnes en garanti før avtaleinngåelsen.
Departementet har vurdert forslaget på nytt på bakgrunn av høringsuttalelsene. Departementet har tatt utgangspunkt i forslaget fra Forbrukerrådet, nemlig at forbrukeren skal opplyses om garantien før avtaleinngåelsen, og tilføyd at forbrukeren også skal opplyses om at han eller hun har rett til å få garantivilkårene utlevert.
Det er viktig å unngå motstrid mellom markedsføringsloven og angrerettloven når det gjelder hvordan garantivilkårene skal utleveres ved for eksempel internetthandel. Derfor foreslår departementet å bruke tilsvarende teknologinøytrale formulering som i angrerettloven, som innholdsmessig tilsvarer den i forbrukerkjøpsdirektivet.
Forbrukerombudet har stilt krav om at garantivilkårene skal være utformet på et forståelig skandinavisk språk, under forutsetning av at markedsføringen er rettet mot norske forbrukere.
Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 4 åpner for at medlemsstatene kan stille krav til språk garantivilkårene skal utformes på.
I høringsnotatet ble det foreslått at garantivilkårene skal være utformet på norsk der markedsføringen forut for avtaleinngåelsen er rettet direkte til norske forbrukere. Departementet antok at det ikke er problematisk i forhold til EØS-avtalen å utvide bestemmelsen til å gjelde forbrukerforhold generelt.
Ingen høringsinstanser hadde innvendinger til departementets vurdering av lovforslagets forhold til EU-/EØS-retten. Departementet fastholder derfor at det ikke kan anses i strid med EØS-avtalen om det innføres krav til norsk i garantivilkår generelt og ikke bare i forbrukerkjøp som direktivet åpner for.
Bestemmelsen er ikke ment å begrense mulighetene til å utforme garantivilkårene på andre språk i tillegg til norsk.
Departementet mener det er klargjørende at en ved gjennomføringen av direktivet uttrykkelig regulerer språkvalget i lovteksten.
Departementet vil foreslå at det lovfestes et krav om at garantivilkårene skal være utformet på norsk, der markedsføringen forut for avtaleinngåelsen er rettet til norske forbrukere. Dette er den samme ordlyden som i høringsnotatet, bortsett fra at ordet «direkte» er sløyfet. Denne betegnelsen antas ikke å ha noen selvstendig betydning i denne sammenheng.
Om markedsføringen er rettet mot norske forbrukere må avgjøres konkret etter en helhetsvurdering.
I forbindelse med at forslaget om å gjennomføre forbrukerkjøpsdirektivets krav i markedsføringsloven, er det etter departementets syn ønskelig å benytte anledningen til å klargjøre rettstilstanden ved å lovfeste ytterligere krav til garantier enn de som følger av direktivet og gjeldende lovtekst. Dette er i hovedsak krav som allerede i dag blir lagt til grunn i praksis.
Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) la i 1998 frem en undersøkelse, som viser at det er utbredte misforståelser både blant næringsdrivende og forbrukere når det gjelder forholdet mellom garantier og reklamasjon. Selv om mange er klar over at garantier gir bedre rettigheter enn lovgivningen, er det et problem at garantitiden ofte er mye kortere enn reklamasjonstiden etter lovgivningen. Dette leder mange til å tro at reklamasjonsrettighetene også faller bort når garantitiden utløper. Dersom selgeren for eksempel opplyser om at det er 1 års garanti, er det nok dette forbrukeren legger merke til. Dermed kommer kjøpslovens reklamasjonsfrister på 2 og 5 år i bakgrunnen.
Forbrukerombudet har lagt til grunn at dersom reklamasjonsfristen er lengre enn garantitiden, må det opplyses om reklamasjonsfristen i markedsføring og avtalevilkår.
I høringsnotatet ble det foreslått at dersom garantitiden oppgis i markedsføringen, skal også reklamasjonsfristen etter lovgivningen oppgis. Det ble også foreslått en opplysningsplikt om den aktuelle lovens lengstefrist for reklamasjon i garantivilkårene, dersom den er lengre enn garantitiden.
En lovfestet opplysningsplikt basert på klare lovbestemmelser i markedsføringsloven, vil slik departementet ser det, bevisstgjøre både forbrukere og næringsdrivende på forskjellen mellom garantitid og reklamasjonstid.
Med lovens lengstefrist for reklamasjon siktes til de såkalt absolutte reklamasjonsfrister. I kjøpsretten er disse i forbrukerkjøp 2 og 5 år for henholdsvis «vanlige» og «varige» varer. Håndverkertjenesteloven inneholder på tilsvarende måte absolutte reklamasjonsfrister på 2 og 5 år. Avhendingsloven og bustadoppføringslova, som gjelder kjøp/oppføring av fast eiendom, opererer med absolutte reklamasjonsfrister på 5 år.
Departementet har merket seg høringsinstansenes jevnt over positive tilbakemeldinger og fastholder derfor forslaget, med noen endringer i ordlyden.
I forbindelse med spørsmålet om opplysningsplikt om reklamasjonsfrist, jf. punktet ovenfor, tar Forbrukerrådet og Forbrukerombudet opp at det bør lovfestes en opplysningsplikt om reklamasjonsrett dersom garantien er begrenset.
Departementet er enig i at det kan være behov for en regel som Forbrukerombudet og Forbrukerrådet skisserer. Forbrukerombudet mener at opplysningsplikten skal gjelde hvilke reklamasjonsrettigheter forbrukeren har, dvs. etter det departementet forstår en henvisning til spesifikke misligholdsbeføyelser. Forbrukeren vil etter omstendighetene kunne ha krav på en rekke ulike misligholdsbeføyelser etter loven, f.eks. retting, omlevering, prisavslag, hevning og erstatning. Vilkårene for å ha krav på de forskjellige misligholdsbeføyelsene er forskjellige, og de kan inneholde vanskelige skjønnsmessige vurderinger. Sett i forhold til at bestemmelsen skal gjelde garantier i forhold til alle slags varer og tjenester, vil departementet ikke foreslå å lovfeste en generell bestemmelse om at forbrukerens rettslige stilling etter loven skal beskrives i garantivilkårene, for de delene av ytelsen som eventuelt ikke er dekket av garantien. Departementet vil foreslå en særlig opplysningsplikt ved begrensede garantier om at det kan reklameres etter den aktuelle lovgivningen på ytelsen i sin helhet.
Forbrukerombudet har i sin praksis etter markedsføringsloven stilt krav om at dersom garantien inneholder særlige begrensninger eller vilkår må det opplyses om dette i markedsføringen.
Departementet foreslo i høringsnotatet en opplysningsplikt om vesentlige begrensninger eller særlige vilkår i garantivilkårene ved markedsføringen.
Departementet ser at hensynet til å hindre dobbeltregulering kan tale mot forslaget. Likevel mener departementet at hensynet til klarhet og forutberegnelighet i dette tilfellet veier tyngre. Siden det har vist seg å være mange misforståelser omkring garantier, ønsker departementet å samle kravene til garantier ett sted i markedsføringsloven, og gjøre lovteksten så klar og uttømmende som mulig. Det understrekes likevel at de generelle bestemmelsene i markedsføringsloven etter omstendighetene kan komme til anvendelse på forhold omfattet av dette lovforslaget.
Bestemmelsen er ment å forhindre de samme tilfellene som § 3 forbyr, nemlig markedsføring der viktige opplysninger blir utelatt, og denne unnlatelsen av å gi opplysninger må anses som urimelig. Slikt sett blir den foreslåtte bestemmelsen et speilbilde av § 3: § 3 forbyr slik markedsføring, mens forslag til § 9 c annet ledd første punktum oppstiller en positiv opplysningsplikt.
For å klargjøre rettstilstanden og skape forutberegnelighet for næringsdrivende, foreslår departementet å lovfeste dette prinsippet i det nye kapittelet om garantier.
Forbrukerkjøpsdirektivet fastsetter ingen sanksjoner ved manglende oppfyllelse av artikkel 6 nr. 2-4. Direktivet kan neppe forstås slik at varen anses som mangelfull dersom formkravene til garantier ikke er oppfylt.
I høringsnotatet foreslo departementet at ny § 9 c sanksjoneres både med straff og tvangsgebyr, mens § 9 d kun sanksjoneres med tvangsgebyr. Begrunnelsen for denne forskjellsbehandlingen var at innholdet i § 9 c for en stor del er en videreføring av nåværende § 2 tredje ledd og § 3. Disse bestemmelsene er i dag sanksjonert med straff. I norsk rett er det ellers ikke vanlig at regler om opplysningsplikt i kontraktsforhold er straffsanksjonert. Departementet foreslo derfor til høringsinstansenes overveielse at de nye bestemmelsene om formkrav til garantier og opplysningsplikt i utkastet til § 9 d sanksjoneres med tvangsgebyr etter markedsføringsloven, men ikke med straff.
Flere høringsinstanser har innvendinger til forslaget om å sanksjonere forslag til § 9 c med straff. Departementet har på bakgrunn av høringsuttalelsene vurdert spørsmålet på nytt.
I praksis er forbudsvedtak i første omgang den aktuelle reaksjonsform, og brudd på vedtaket er straffbart etter § 17. Departementet antar at dette vil være tilstrekkelig sanksjoner i forhold til de nye bestemmelsene om garantier.
Departementet foreslår etter dette at §§ 9 c og 9 d sanksjoneres med tvangsgebyr, men ikke med straff. Det understrekes at overtredelse av forbudsvedtaket som ligger til grunn for tvangsgebyret vil kunne sanksjoneres med straff etter § 17.