5. Etternavn
- 5.1 Beskyttelse av etternavn
- 5.2 Doble etternavn
- 5.3 Parentonymer som etternavn
- 5.4 Etternavn i familieforhold
- 5.5 Navn på gårdsbruk som etternavn
- 5.6 Begrensninger for nye etternavn
- 5.7 Endringer i samme etternavn
Det foreslås å endre navnelovens uttrykk slektsnavn til etternavn. Arbeidsgruppen foreslår at noen etternavn fortsatt skal være beskyttede. Rettsbeskyttede etternavn har eksistert i mer enn hundre år, og antas å ha blitt en del av manges oppfatning av sitt eget og andres etternavn. Over halvparten av befolkningen har rettsbeskyttede etternavn. Det foreslås imidlertid at beskyttelsen senkes fra etternavn med færre enn 500 bærere til navn med færre enn 200 bærere, og at heller ingen nye etternavn blir beskyttede. Beskyttede etternavn foreslås ført opp på en liste, og det skal være et vilkår for beskyttelse at etternavnet er ført opp på listen. Som argumenter mot at noen etternavn skal ha en særlig rettsbeskyttelse kan det bl.a. anføres at det ikke er særlig større grunn til å opprettholde rettsbeskyttelsen for navn enn for andre eksklusive rettigheter, og at rettsbeskyttelsen kompliserer navnelovgivningen. Arbeidsgruppen mener at grensen som nå er foreslått vil gi rettsbeskyttelse til de etternavnene som har et rimelig behov for beskyttelse. Arbeidsgruppen foreslår videre at det skal bli en alminnelig adgang til å ta besteforeldrenes eller oldeforeldrenes etternavn, også når det er beskyttet - uten at det stilles opp et vilkår om faktisk bruk av navnet.
Et stort flertall av høringsinstansene mener at ordningen med beskyttelse av etternavn bør opprettholdes. Det er imidlertid delte meninger blant høringsinstansene om beskyttelsen bør reduseres.
Departementet er enig i at det er naturlig å redusere beskyttelsesnivået som foreslått. Forslaget medfører at antallet frie etternavn omtrent tredobles, fra i underkant av 1 000 til i overkant av 3 000. Beskyttelsen vil fremdeles omfatte flere enn 1,7 millioner personer. Departementet mener i motsetning til abeidsgruppen at også nye etternavn, dvs. nykonstruerte navn eller navn som ikke lenger er i bruk, bør bli beskyttet.
Dersom en person uten tilknytning til navnet ønsker å ta et beskyttet navn, kreves i dag også samtykke fra bærerne av forvekselbare, beskyttede navn. Etter departementets mening bør det være tilstrekkelig at bærerne av den aktuelle stavemåten samtykker med mindre det dreier seg om nye etternavn.
På bakgrunn av Kommunal- og regionaldepartementets høringsuttalelse i tilknytning til navn for samer og nasjonale minoriteter, foreslås en alminnelig adgang til å ta også tippoldeforeldrenes etternavn eller mellomnavn som etternavn.
Avveiningen mellom beskyttelse av navn og det å gi noen tilgang til å benytte navnet, må avhenge av at det finnes en rimelig grad av tilknytning. Komiteen ser at en persons rimelige tilknytning til et navn kan føres noe lengre tilbake enn dagens regler om besteforeldre. Å kunne benytte navn tilbake til tippoldeforeldre kan neppe fremstå som noe urimelig inngrep i retten til beskyttelse av navn.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, støtter departementets forslag om å redusere antall beskyttede etternavn fra navn med færre enn 500 bærere til færre enn 200 bærere. Flertallet viser til at dersom grensen settes til etternavn som har færre enn 200 bærere, vil dette mer enn tredoble antallet frie navn. I forhold til dagens lov vil flere etternavn dermed bli tilgjengelige for hele befolkningen, og ikke bare for dem som kan dokumentere en bestemt tilknytning til navnet. Flertallet viser til at denne reduksjonen fører til at flere enn 600 000 personer mister rettsbeskyttelsen for sine navn, men flertallet mener denne ulempen må veie mindre enn hensynet til at folk flest får flere etternavn å velge mellom. Flertallet viser også til at flere enn 1,7 millioner personer fremdeles vil ha beskyttede etternavn.
Flertallet mener at det er et klart behov for å forenkle saksbehandlingen ved skifte av navn. En reduksjon av antall beskyttede etternavn vil innebære en enklere og ressursbesparende saksbehandling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ser intet poeng i å skulle redusere beskyttelsen for familienavn med tanke på antallet brukere. Dagens grense på 500 brukere er rimelig sett på bakgrunn av at en gir muligheten til å benytte familienavn som skriver seg tilbake til sine tippoldeforeldre.
Regjeringen påpeker at:
«Navn er ikke noe knapphetsgode.»
På den bakgrunn fremstår det som selvmotsigende når det sies:
«Departementet kan ikke se at bortfall av beskyttelsen vil virke så urimelig overfor de som berøres, at dette bør veie tyngre enn fordelene ved at folk flest får flere valgmuligheter til etternavn.»
Det påpekes i proposisjonen mange navnekombinasjoner og muligheter som ikke er tatt i bruk. Så lenge det finnes et utall av ubrukte etternavn som vil gi muligheter for gode valg, ønsker ikke disse medlemmer å redusere det innarbeidede krav på 500 brukere før et familienavn frigis for fri benyttelse for alle og enhver.
Disse medlemmer fremmer på den bakgrunn følgende endringsforslag til § 3:
§ 3 første ledd skal lyde:
«Navn som flere enn 500 personer her i riket har som etternavn, kan tas som etternavn av andre uten samtykke fra dem som allerede har det.»
§ 3 andre ledd første punktum skal lyde:
«Navn som 500 eller færre personer her i riket har som etternavn, kan bare tas som etternavn dersom alle som allerede har det som etternavn, samtykker.»
Et flertall i arbeidsgruppen foreslår at det innføres en alminnelig adgang til å ta doble etternavn som skal skrives med bindestrek. Doble etternavn skal anses som to etternavn. Flertallet legger særlig vekt på likestillingshensyn. Hele 17,6 pst. av befolkningen har mellomnavn. Dette viser et ønske om å markere navnetilknytning i større utstrekning enn det et enkelt etternavn gjør.
Utvalgets mindretall mener at det å åpne for bruk av doble etternavn kan føre til registreringsmessige problemer og usikkerhet om hva som er personens etternavn/mellomnavn. Videre medfører endringen et ikke ubetydelig merarbeid for folkeregistermyndigheten. Arbeidsgruppen peker imidlertid på at faren for forveksling motvirkes ved forslaget om at nye doble etternavn alltid skal skrives med bindestrek.
Flere høringsinstanser er imot en alminnelig adgang til å kunne ta doble etternavn. Et stort flertall av høringsinstansene støtter imidlertid forslaget.
Departementet slutter seg til flertallet i arbeidsgruppen og blant høringsinstansene, og foreslår at det innføres en alminnelig adgang til å ta doble etternavn. Det er ikke påvist registreringsmessige problemer i et slikt omfang at dette bør stenge for forslaget.
Komiteen har merket seg at det har vært et ønske om å gi mulighet for mer enn et enkelt etternavn. At det nå åpnes for en mulighet til å ta to etternavn fremstår som en god løsning. Komiteen ser også behovet for å kunne skille mellom etternavn og mellomnavn. Den mest praktiske måten å gjøre dette på er som Regjeringen foreslår å benytte en bindestrekmarkering der en ønsker to etternavn. To familienavn uten bindestrek vil da være ett mellomnavn og ett etternavn, og to familienavn med bindestrek mellom vil vise to etternavn.
Arbeidsgruppen foreslår at en av foreldrenes fornavn med avstamningsendelse (parentonym) skal kunne velges som etternavn, men at navnet ikke skal kunne overføres fordi det skal anses som et personlig navn.
Det er ulike syn på den nærmere utformingen av reglene blant høringsinstansene.
Departementet slutter seg til forslaget om at ekte parentonym skal kunne tas også som etternavn. Videre er departementet enig med enkelte høringsinstanser i at endinger på -sen ikke skal kunne velges i slike navn. Sen-endingen vil imidlertid være en kurant måte å lage nye alminnelige etternavn med utgangspunkt i fornavn.
Departementet kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig sterke grunner til å nekte at et parentonym gis videre, og foreslår at slike navn skal kunne overføres og også velges av andre. For å unngå uheldige navn for barn, skal slike navn imidlertid ikke kunne gis automatisk når navn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen.
Komiteen slutter seg til departementets forslag.
Alle etternavn som man kan ta etter navneloven skal også kunne velges ved første gangs navnevalg foreslår arbeidsgruppen. Dette betyr at foreldre kan velge andre etternavn enn sine egne for barn. En overveiende del av høringsinstansene har ikke kommentert dette forslaget. Enkelte uttaler at barn og foreldre bør ha samme etternavn for å styrke familiesamhold og tilhørighet. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens syn.
Arbeidsgruppen foreslår å videreføre dagens ordning der barnet får morens etternavn dersom navn ikke er valgt for barnet innen seks måneder etter fødselen. Dette vil sikre en likebehandling av barn født i og utenfor ekteskap. Den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret, skal etter forslaget fortsatt anses som part i barnets navnesak dersom endringen berører vedkommendes navn.
Foreningen 2 Foreldre uttaler at det bør sikres at barnet har rett til slektsnavnet til begge sine foreldre dersom en av foreldrene ønsker dette, selv om foreldrene ikke har felles foreldreansvar. Når foreldrene har felles foreldreansvar, bør utgangspunktet være at barnet får begge foreldrenes slektsnavn. Andre høringsinstanser støtter arbeidsgruppens forslag.
Det er ønskelig at alle barn navnemessig behandles på samme måte, uavhengig av om far er kjent eller ikke, og uavhengig av om far har del i foreldreansvaret eller ikke. På denne bakgrunn er departementet enig i at barnet fortsatt skal få morens etternavn når navn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen. Departementet peker på at spørsmålet om navn for barn hører til foreldreansvaret. På denne bakgrunn bør ikke foreldre som ikke har del i foreldreansvaret anses som parter i saker om barnets navn. Det vil imidlertid som hovedregel være naturlig at foreldre som ikke har del i foreldreansvaret, underrettes om endringer.
Det er straffbart etter straffeloven § 339 nr. 1 ikke å melde navn for barnet innen seks måneder etter fødselen.
Arbeidsgruppen viser bl.a. til Samboerutvalgets innstilling i NOU 1999:25 «Samboerne og samfunnet», og foreslår at samboere som har felles barn eller som har bodd sammen i to år, skal kunne velge navn på linje med ektefeller. Adgangen skal imidlertid være betinget av at samboeren samtykker - i motsetning til hva som foreslås for ektefeller. Et stort flertall av de høringsuttalelsene som har kommentert dette, støtter en slik adgang. Også departementet støtter forslaget.
Arbeidsgruppen går inn for at det ikke lenger skal gjelde et eksplisitt samtykkekrav til å ta ektefellens navn ved giftermål. Det foreslås videre at man kurant skal kunne ta en av foreldrenes, besteforeldrenes eller oldeforeldrenes «aktuelle» etternavn ervervet ved giftermål. Med «aktuelle» navn menes giftenavn som en person fremdeles bærer, eller bar da han/hun døde. Arbeidsgruppens forslag innebærer i prinsippet en videreføring og utvikling av dagens ordningen. Et stort flertall av høringsinstansene hadde ingen merknader til dette forslaget, og departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurderinger.
Arbeidsgruppen foreslår at gjeldende regler om valg av navn ved adopsjon videreføres. Videre foreslås at adoptivbarn uttrykkelig gis adgang til å ta navn etter sin opprinnelige slekt. Departementet fremmer forslag i tråd med dette, men med noe endret ordlyd, jf. § 5.
Komiteen slutter seg til departementets forslag til regler for etternavn i familieforhold.
Arbeidsgruppen foreslår å videreføre gjeldende navnelov § 9 nr. 4 om adgang til å ta navn på gårdsbruk og plasser som etternavn, men ønsker å endre forståelsen noe. Det foreslås bl.a. at navn som er normert etter lov om stadnavn også skal kunne velges som etternavn dersom vilkårene ellers er oppfylt. Andre former enn den som står i matrikkel, grunnbok eller som normert form, kan godtas når formen er brukt i dokumenter eller registre «med et offentlig preg». Arbeidsgruppen foreslår også å videreføre dagens ordning med at det er navnet på det bruksnummer som vedkommende har tilknytning til, som kan velges som personnavn.
Flere høringsinstanser peker på forskjellen mellom bruksnavn og gårdsnavn. Det er ellers ulike kommentarer til forslaget.
Departementet er enig med de høringsinstansene som mener at det kan føre til misforståelser å omtale navn på gårdsbruk som «gårdsnavn», og at også gamle nedarvede bruksnavn bør kunne velges som etternavn. Det skal ikke stilles vilkår om at det må foreligge «særlig grunn» når man ønsker en mer moderne form av navnet, og en slik form kan velges direkte etter bestemmelsen om navn på gårdsbruk, jf. lovutkastet § 4 første ledd nr. 8. Det presiseres at en person ikke vil ha en tilstrekkelig tilknytning til gårdsnavnet hvis vedkommendes tilknytning er et bruksnummer med et annet bruksnavn enn det aktuelle gårdsnavnet.
Dersom det pågående revisjonsarbeidet for lov om stadnavn og arbeidet med lov om eiendomsregistrering medfører at det er ønskelig med eventuelle endringer i den nye navneloven må det vurderes på et senere stadium.
Komiteen slutter seg til departementets synspunkter.
Arbeidsgruppen foreslår at en opprettholder dagens regel om at den som vil ta et nylaget etternavn må innhente samtykke fra bærere av beskyttede etternavn som er så likt det nye navnet at navnene lett kan blandes sammen. Derimot foreslås at navnelovens forbud mot å ta nylagde etternavn med «utenlandsk klang eller skrivemåte» oppheves. Arbeidsgruppen foreslår ikke en uttrykkelig regel mot å ta kjente stedsnavn som nylaget etternavn.
Det foreslås å videreføre gjeldende lovs regel om at alminnelige kjente, lite vanlige navn på gårdsbruk ikke kan tas som nylaget etternavn. Det samme skal bl.a. gjelde alminnelig kjente historiske eller utdødde navn, alminnelig kjent navn på en stiftelse, et lag, et pseudonym eller et kunstnernavn.
Enkelte høringsinstanser mener at en person bør påvise at vedkommende har tilknytning til navnet for å kunne bruke et navn med utenlandsk preg. Flere høringsinstanser mener også at f.eks. alminnelig kjente stedsnavn ikke bør kunne velges som etternavn.
Utrykket «nye» etternavn vil omfatte både etternavn som har falt ut av bruk men gjenopptas, og etternavn som tidligere ikke har vært i bruk. Departementet går ikke inn for et forbud mot at alminnelig kjente stedsnavn, kjente men lite vanlige navn på gårdsbruk eller alminnelig kjente historiske eller utdødde navn kan tas som nye etternavn. Etter omstendighetene vil slike navn unntaksvis kunne nektes etter § 10 i lovforslaget. Dessuten foreslår departementet at bare pseudonymer som er kunstnernavn skal kunne nektes som nytt etternavn. Videre foreslås at forbudet mot å ta som nytt etternavn et alminnelig kjent navn på «ei stifting eller eit lag», endres slik at det også omfatter institusjoner o.l. som ikke er egne rettssubjekter. For øvrig støtter departementet arbeidsgruppens syn.
Komiteen slutter seg til departementets forslag.
Arbeidsgruppen foreslår at etternavn med skrivemåten «å» skal kunne endres til «aa». En endring av et etternavns kjønnsbestemte endelse skal ikke regnes som endring til et annet etternavn.
Flere høringsinstanser mener at det er uheldig at navn som er eneformer i norsk rettskriving er beskyttet, f.eks. Dal og Val, mens «forvanskede» former som Dahl og Wahl ikke er det. På denne bakgrunn foreslås at det tillates fri bruk av pararellformer som er i samsvar med gjeldende norsk rettskriving, når den tilsvarende forvanskede formen er et fritt etternavn.
Departementet slutter seg til disse forslagene. Det foreslås også at endring av skrivemåten f.eks. fra «æ» til «ae» og fra «ø» til «oe» heller ikke skal regnes som endring til et annet etternavn.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter departementets forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan ikke se at endringer av det normerte skriftspråk automatisk skal gi mulighet for bærer av et etternavn som har gammel normering til å ta beskyttede etternavn som nå faller inn under dagens normering. Eksempel som kan nevnes er Dahl og Dal. Familienavn kan neppe sies å være så bundet opp til den til enhver tid gjeldende normerte norske hverdagslige rettskrivning som språket ellers.
Disse medlemmer fremmer på den bakgrunn følgende endringsforslag til § 6:
§ 6 første ledd skal lyde:
«En endring av stavemåten av et etternavn til bokstaver som er alminnelig kjent i utlandet, regnes ikke som å ta et annet navn.»