Proposisjonen gjelder ulike endringer i opplæringsloven med forskrifter.

Lovforslaget følger opp Stortingets vedtak om at KRL-faget i grunnskolen skal hete kristendoms-, religions- og livssynskunnskap, jf. Innst. S. nr. 240 (2000-2001).

Departementet foreslår videre å overføre ansvaret for skyss av førskolebarn fra fylkeskommunene til kommunene. Bakgrunnen er at dagens oppgavefordeling bryter med det finansielle ansvarsprinsippet. Skyss av førskolebarn kan i svært begrenset grad samordnes med øvrige transporttilbud, jf. St.meld. nr. 31 (2000-2001).

Endelig foreslår departementet at fylkeskommunene fortsatt skal være ansvarlige for opplæringen av pasienter i medisinske institusjoner, også etter at staten har overtatt institusjonene 1. januar 2002.

Departementet peker på at de aktuelle fylkeskommunale institusjonene som staten overtar, er veldig forskjellige. De spenner fra somatiske sykehus til barne- og ungdomspsykiatriske behandlingsinstitusjoner, poliklinikker og ulike institusjoner for rehabilitering. Oppholdstiden, klientenes behov og tilbudet til dem varierer tilsvarende. Det kan derfor være vanskelig å finne en løsning på opplæringsansvaret som er like god for alle. Både statlig og fylkeskommunalt ansvar vil gi pasientene samme materielle rett til opplæring under institusjonsoppholdet. Flere høringsinstanser viser til at det er gode grunner for begge alternativene.

Proposisjonen gjennomgår høringsuttalelsene og argumentene for og imot hhv. statlig eller fylkeskommunalt ansvar. 25 høringsinstanser går inn for statlig ansvar for opplæringen i medisinske institusjoner, Kommunenes Sentralforbund med forbehold. 24 høringsinstanser går inn for fylkeskommunalt ansvar som i dag, herunder 10 av 16 fylkeskommuner og lærerorganisasjonene, i hvert fall inntil de nye helsefore­takene har funnet sin form. Flere fylkeskommuner har bygget opp egne kompetanseenheter for institusjonsundervisning, også for sosiale institusjoner knyttet til barnevern, som ikke omfattes av den statlige overtakelsen. Disse framholder at det faglig sett er en fordel at samme instans har opplæringsansvaret.

Departementet ser i utgangspunktet at et helhetlig statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten kan tale for at staten bør ha ansvaret for det samlede tjenestetilbudet. Departementet mener imidlertid at det er vanskelig å påvise faglige fordeler for pasienten, utenom rent økonomiske og organisatoriske hensyn for helseforetaket. Departementet er enig med de som mener at de statlige helseforetakene bør få mulighet til å komme på plass selv, før de eventuelt får ansvar for flere funksjoner og oppgaver.

Etter en samlet vurdering mener departementet at et fylkeskommunalt ansvar vil gi elevene det beste opplæringstilbudet i den tiden de er pasienter ved medisinske institusjoner. Departementet begrunner dette med at fylkeskommunene har 10-års erfaring med opplæring ved medisinske og sosiale institusjoner, og at de har etablerte ordninger, rutiner og avtaler som gir en forsvarlig drift av skolevirksomheten. Som ansvarlig for videregående opplæring generelt har fylkeskommunene fagkompetansen på området. Departementet antar videre at et fylkeskommunalt ansvar trolig vil gi bedre sammenheng mellom det opplæringstilbudet som blir gitt før, under og etter institusjonsopphold. Tilknytningen til det ordinære skoleverket vil dermed bli bedre ivaretatt.

Departementet foreslår at fylkeskommunene i en ny forskrift til loven blir pålagt å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp, grunnskole og videregående opplæring for pasienter i de medisinske helseinstitusjonene som staten eier i fylket. Pålegget gjelder selv om pasienten kommer fra et annet fylke. Helseforetakene plikter å stille nødvendige lokaler, med inventar og utstyr, til disposisjon.

Departementet legger også inn en hjemmel i opplæringsloven til å gi pålegg i enkelttilfeller, i tråd med synspunkter fra høringsrunden.

Departementet foreslår videre at det foretas en fullstendig gjennomgang av opplæringsvirksomheten ved de sosiale og medisinske institusjonene, deriblant institusjonene under statsbudsjettets kap. 221 og 243, slik at virksomheten kan vurderes i sammenheng. Ordningen med kostnadsdekning av enkelte tjenester ved de institusjonene som sorterer under disse kapitlene, foreslås videreført inntil utredningen er sluttført.