Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Barne- og familiedepartementet legger i denne proposisjonen fram forslag til ny lov om barnetrygd. Loven erstatter gjeldende lov 24. oktober 1946 nr. 2 om barnetrygd med tilhørende forskrifter.

Dagens barnetrygdlov ble vedtatt i 1946 og har ikke vært gjenstand for noen total gjennomgang siden den gang. I de 55 år som har gått har loven en rekke ganger vært flikket på ved at nye bestemmelser har blitt tatt inn. Dette har ført til at loven og forskriftene (totalt 5 forskrifter) har preg av å være et lappverk. Tungt gammelmodig språk og dårlig struktur preger dagens barnetrygdlovgivning.

Forslaget til ny barnetrygdlov er i tråd med Regjeringens satsing på fornyelse av offentlig sektor hvor et av tiltaksområdene er regelforenkling.

Hovedmålsettingen er en enklere lov som er mest mulig forståelig for den enkelte og lettest mulig å praktisere for trygdeetaten. Det er lagt vekt på et enkelt og klart språk i lovteksten og inkorporering av dagens forskrifter i loven.

Barnetrygden er den viktigste overføringsordningen til barnefamiliene, og blant annet derfor foreslår departementet at barnetrygden fremdeles skal reguleres i egen lov.

Forslaget til ny lov innebærer ikke store materielle endringer, men på enkelte områder er det foreslått forenklinger av regelverket som gir reglene et litt annet innhold enn etter gjeldende rett. Nedenfor følger en sammenfatning av de mest sentrale endringsforslagene.

Dagens lovgivning har ikke noe uttalt formål bak barnetrygden. Departementet foreslår at en slik bestemmelse innføres i den nye loven, som framhever at formålet med barnetrygden er å bidra til å dekke utgifter til forsørgelse av barn.

Det foreslås at barnetrygdloven skal gjøres mer kjønnsnøytral med hensyn til hvem som har rett til stønad når barnet bor sammen med begge foreldrene. Barnetrygden foreslås utbetalt til den som søker. En slik endring vil være i tråd med lovgivningen på tilgrensende områder.

I og med at barnetrygden for nyfødte som hovedregel tilstås automatisk til barnets mor, vil det fortsatt være moren som i de aller fleste tilfeller mottar barnetrygden. Det vil imidlertid ikke være noe til hinder for at barnetrygden utbetales til far hvis foreldrene ønsker det.

Det foreslås at retten til barnetrygd ved opphold i utlandet knyttes opp til hvorvidt barnets foreldre er trygdet i Norge etter reglene i folketrygdloven. Alle familier med nær tilknytning til Norge, i form av trygdetilknytning, vil etter dette kunne oppebære rett til barnetrygd under utenlandsopphold. Dagens regelverk gir slike rettigheter bare til utvalgte grupper.

Departementet foreslår at retten til å dele barnetrygd i de tilfellene der foreldrene har avtalt at barnet skal ha delt bosted, skal lovfestes. En forutsetning for deling vil være at det foreligger en avtale mellom barnets foreldre etter reglene i barneloven § 35 a der det klart fremgår at barnet skal ha delt bosted. Barnetrygden vil i disse tilfellene kunne deles med 50 pst. til hver av foreldrene forutsatt at de fremsetter krav om dette.

Det foreslås forenklinger i regelverket for rett til barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetall (utvidet barnetrygd). Dette slik at det sentrale vilkåret for rett til utvidet stønad blir at den enslige forsørgeren bor alene med barn uten å kunne dele husholdningsutgiftene med ektefelle eller samboer. Selv om det i forslaget brukes andre begreper enn det som legges til grunn i dagens regelverk, er intensjonen bak reglene den samme. Det er den av barnets foreldre som har barnet boende fast hos seg, og som er enslig forsørger, som skal nyte godt av utvidet barnetrygd.

Barne- og familiedepartementet foreslår at samme regler for utbetaling og disponering av barnetrygd skal gjelde for barn i fosterhjem og barnevernsinstitusjon som for barn ellers. Barnetrygd vil da utbetales til barnets fosterforeldre eller til den barnevernsinstitusjon der barnet bor, og barnetrygden vil også for disse barna være et tilskudd til løpende underhold.

Generelt er høringsinstansene som uttaler seg om de konkrete forslagene positive til de endringer som skisseres i høringsnotatet.

Få høringsinstanser uttaler seg generelt om forslaget til ny barnetrygdlov, men de som har slike generelle uttalelser er gjennomgående positive.

Et hovedprinsipp for arbeidet med totalrevideringen er som nevnt en forenkling etter mønster av arbeidet med ny folketrygdlov. Et spørsmål som er vurdert er om det er hensiktsmessig å inkorporere barnetrygden i folketrygdloven.

Forenklingshensyn, både i forhold til brukere og administrasjon, kan tilsi at barnetrygden inkorporeres i folketrygdloven, mens formålet bak barnetrygden og ordningens viktighet kan tale for at barnetrygden fremdeles skal reguleres i egen lov.

Et formål bak barnetrygden er at den skal virke inntektsutjevnende til fordel for barnefamiliene. Ytelser regulert i folketrygdloven regulerer i stor utstrekning ytelser til livsopphold. Det særegne formålet bak barnetrygden ble i høringsnotatet anført som et sterkt argument for å beholde og dermed i større grad synliggjøre ordningen i egen lov.

Av høringsinstansene er det bare Rikstrygdeverket som tar til orde for at barnetrygden bør inkorporeres i folketrygdloven.

Etter departementets mening er hensynet til regelforenkling og en målrettet barnetrygdordning viktige momenter som taler for egen lov. Regulering av barnetrygden i en egen lov etter de prinsippene som skisseres i høringsnotatet er i tråd med Regjeringens «forenklingsprogram». Hele poenget med revideringsarbeidet er å få en enkel og oversiktlig lov som er forståelig og tilgjengelig for stønadsmottakerne, samtidig som den er enklest mulig å praktisere for trygdeetaten.

Barnetrygdens omfang, både hva gjelder dens universelle karakter, antall stønadsmottakere og som utgiftspost i statsbudsjettet, taler etter departementets mening for at ordningen fortsatt reguleres i egen lov.

Proposisjonen inneholder en historisk oversikt over arbeidet med innføring av barnetrygden fra nedsettelse av barnetrygdkomiteen i 1934 og frem til i dag, herunder en gjennomgang av loven fra 1946 med etterfølgende endringer.

Et sentralt formål med barnetrygden er at den skal bidra til å dekke utgifter i forbindelse med det å ha barn. Barnetrygden skal dessuten virke omfordelende mellom familier med og uten barn med sikte på å utjamne inntektsforskjeller til fordel for barnefamiliene.

Den utvidede barnetrygden til enslige forsørgere skal bidra til å dekke merkostnader en enslig mor eller far har som følge av at vedkommende bor alene med barnet i en egen husholdning.

Dagens barnetrygdlov har ingen formålsbestemmelse.

Departementet foreslår at det lovfestes en formålsbestemmelse som gir uttrykk for hva en ønsker å oppnå med barnetrygden. Bestemmelsen skal ikke ha selvstendig innhold i den forstand at den isolert sett gir rettigheter eller pålegger plikter.

Helt fra barnetrygden ble vedtatt i 1946 og frem til 1. mai 2000 ble det gitt barnetrygd for barn under 16 år. Med virkning fra 1. mai 2000 ytes barnetrygd fram til barnet fyller 18 år.

Regelen om at barnetrygd som hovedregel ytes med virkning fra kalendermåneden etter at barnet blir født, til og med kalendermåneden før barnet fyller 18 år foreslås videreført i den nye loven.

Etter gjeldende rett er det den som har den faktiske daglige omsorgen for barnet som anses som forsørger. Hvis barnets foreldre er skilt eller separert utbetales stønaden til den av foreldrene som barnet bor fast hos.

Det er i dag lagt til grunn i praksis at barnetrygden kan deles dersom det er godtgjort at den ene av foreldrene har barnet hos seg i minst 40 pst. av totaltiden.

Regelverket for barnetrygd ved delt omsorg/delt bosted er altså ikke regulert av barnetrygdlovgivningen, men følger av administrativ praksis.

Det er etter departementets mening behov for klarere og mer forutsigbare regler.

Departementet foreslo i høringsnotatet at retten til å dele barnetrygden når foreldrene har avtalt delt bosted for barnet, lovfestes. Det foreslås innført et vilkår for rett til deling av barnetrygden at foreldrene har avtalt delt bosted for barnet etter reglene i barneloven § 35 a, og at foreldrene i tillegg er enige om at barnetrygden skal deles med en halvpart på hver.

Etter departementets syn er det viktig at regelverket for barnetrygd er tilpasset delte omsorgsløsninger, som stadig flere foreldre velger etter samlivsbrudd.

Departementet ser på bakgrunn av det som har fremkommet i høringsrunden at det kan oppstå problemer i praksis knyttet til kravet om at foreldrene i tillegg til å være enige om en avtale om delt bosted etter barneloven § 35 a, også må være enige om at barnetrygden skal deles. Departementet har etter en nærmere vurdering kommet til at det ikke bør stilles krav om at foreldrene i tillegg til å være enige om avtale om delt bosted, også må være enige om at barnetrygden skal deles. Et krav om enighet ville kunne føre til at den ene av foreldrene kunne forhindre den andre fra å få del i barnetrygden, til tross for en avtale om delt bosted. Dette vil kunne gi urimelige utslag.

Flere høringsinstanser har påpekt at det i tilfeller med delt bosted også burde åpnes for en deling av barnetrygden med 60 pst. til den ene av foreldrene og 40 pst. til den andre.

Departementet kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for å åpne for en mulighet til også å dele 60/40. Dette ikke minst ut fra at dette vil være en tidkrevende og komplisert oppgave for trygdeetaten.

Hvis det skal åpnes for deling 60/40 basert på faktisk samvær, ville dette komplisere regelverket vesentlig. Departementet foreslår på denne bakgrunn at barnetrygden kun kan deles med 50 pst. på hver av foreldrene i tilfeller der det foreligger avtale om delt bosted etter barneloven § 35 a.

Det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet er bosatt i riket. Barnetrygdloven sier ingenting om hva som rent konkret skal være innholdet i bosattbegrepet.

Bosattregelen åpnet i utgangspunktet ikke for unntak fra bosattvilkåret, ved lovendring ble det åpnet for unntak etter nærmere regler i forskrifter. Forhold som reguleres her vil være bl.a. utenlandsoppholdets lengde, arten av arbeid og om familien skatter til Norge for minst 70 pst. av samlet inntekt.

Utgangspunktet ved vurderingen av om det foreligger rett til norsk barnetrygd, er at de nasjonale vilkårene i barnetrygdloven må være oppfylt. Dette utgangspunktet må imidlertid fravikes der det er nødvendig av hensyn til EØS-avtalens regler.

Forslag til nye regler baserer seg på at vi fremdeles skal ha et bosattvilkår for rett til barnetrygd.

Hovedelementene i dagens bosattforskrift kan etter departementets mening tas inn som en egen bosattregel i loven. Regelen kan utformes etter mønster av kontantstøtteloven § 2, men med en dispensasjonsordning ved utenlandsopphold. Lovens bosattbestemmelse bør være mest mulig uttømmende.

Det gjelder særregler for asylsøkere, barn som fødes i utlandet og utenlandsadopsjoner. Det foreslås at ett fravær på inntil 12 måneder ikke får betydning for statusen som bosatt.

Etter mønster av folketrygdloven § 2-1 tredje ledd foreslås det innført en ny bestemmelse om at det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet og den barnet bor fast hos har lovlig opphold i Norge. Det forutsettes altså at det foreligger oppholdstillatelse eller annen hjemmel for oppholdet.

Mye taler etter departementets mening for en vesentlig forenkling av dagens regelverk. Det aller enkleste vil være at bosattvilkåret skal gjelde overfor alle grupper uten noen form for unntak. Et unntaksfritt vilkår om bosetting i Norge vil ramme de grupper som i dag nyter godt av unntaksreglene. Departementet foreslår derfor i høringsnotatet at det også i den nye barnetrygdloven skal være mulig å dispensere fra bosattvilkåret.

Dagens dispensasjonsregler er nært knyttet opp til en vurdering av hva søkeren tjener, og til skattemessig tilknytning til Norge. Det legges ingen vekt på hvorvidt søkeren har trygdemessig tilknytning til Norge. Det foreslås at dagens regler oppheves, og at det isteden foretas en vurdering av trygdemessig tilknytning til Norge under utenlandsoppholdet etter reglene i folketrygdloven § 2-5 (pliktig trygdet) og § 2-8 (frivillig trygdet).

Det er to mulige former for trygdetilknytning ved utenlandsopphold. Enkelte grupper vil automatisk være trygdet ved at de er pliktig medlem i trygden etter reglene i folketrygdloven § 2-5. Etter dagens regler er det ikke slik at alle som er pliktige medlemmer i trygden omfattes av utenlandsforskriften, og dermed har rett til barnetrygd. Etter det nye forslaget vil alle som er pliktige medlemmer under utenlandsopphold fylle bosattvilkåret. Eksempler på grupper som er pliktig trygdet er personer ansatt i den norske stats tjeneste i utlandet, studenter som studerer ute med støtte fra Statens lånekasse for utdanning og militært personell stasjonert i utlandet.

Det foreslås at også de som har frivillig medlemsskap i folketrygden skal kunne få rett til barnetrygd under utenlandsopphold. Det er to grunnvilkår som begge må være oppfylte for at det skal kunne gis frivillig medlemskap i trygden. Søkeren må ha vært medlem i folketrygden i minst tre av de siste fem kalenderårene før søknadstidspunktet, og søkeren må ha nær tilknytning til det norske samfunnet.

Proposisjonen gir en kort redegjørelse for hvordan et trygdetvilkår vil slå ut overfor den personkretsen som etter dagens regler kan nyte godt av dispensasjonsreglene i utenlandsforskriften. Det gjelder særlig personer som oppholder seg i utlandet på oppdrag fra norsk offentlig myndighet, personer som arbeider i humanitær eller filantropisk virksomhet i utlandet, studenter ved utenlandsk universitet eller høyskole og andre grupper hvor det foreligger særlige grunner. «Særlige grunner» gjelder hovedsakelig de som oppholder seg i utlandet av helsemessige årsaker og de som fyller vilkåret i 70 pst.-regelen (skattepliktig til Norge).

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om dette forslaget, støtter forslaget til nye regler.

Sammenfatningsvis kan vi si at vi ved å innføre et generelt trygdetvilkår vil oppnå at flere grupper med nær tilknytning til Norge vil kunne få barnetrygd under utenlandsopphold. Samtlige høringsinstanser som uttaler seg om denne delen av lovforslaget er positive til de endringer som departementet foreslår.

Etter dagens regler er det en uensartet gruppe som nyter godt av dispensasjonsreglene i utenlandsforskriften. Hvilke grupper som er med eller ikke bygger mer på gammel tradisjon enn på en logisk begrunnelse. Etter departementets mening bør et sentralt element i vurderingen av om dispensasjon bør gis være i hvilken grad søkeren har tilknytning til Norge. Medlemskap i trygden er slik vi ser det et godt egnet objektivt vilkår for rett til barnetrygd ved utenlandsopphold.

Departementet foreslår at det innføres et alternativt trygdetvilkår. Det vil si at personer som ikke lenger fyller vilkåret om bosetting i Norge (de må ha vært å regne som bosatte før de reiser utenlands), kan få rett til fortsatt barnetrygd/ev. barnetrygd for nye barn hvis de er trygdet i Norge i henhold til reglene i folketrygdloven. Det foreslås at det skal være tilstrekkelig med medlemskap på enten helsedel eller pensjonsdel. En slik omlegging av regelverket vil føre til at enkelte grupper som i dag nyter godt av utenlandsforskriftens regler vil måtte betale litt for å kunne motta barnetrygd ved utenlandsopphold.

I utgangspunktet foreslås det en regel om at det i de tilfeller der barnet bor i utlandet med begge sine foreldre oppstilles et vilkår om at barnet og begge foreldrene må være medlemmer i folketrygden. I enkelte tilfeller vil en slik regel kunne gi urimelige utslag overfor særlige grupper. Det foreslås derfor at det åpnes for at Barne- og familiedepartementet i forskrift kan gi dispensasjon fra blant annet vilkåret om at begge foreldrene må være trygdet under utenlandsoppholdet.

Utvidet barnetrygd til enslige forsørgere har siden 1946 eksistert i ulike former. Den utvidede stønaden har som formål å bidra til å dekke merkostnader en enslig mor eller far har som følge av at vedkommende bor alene med barnet uten å kunne dele husholdningsutgiftene med ektefelle eller samboer. Betegnelsen utvidet barnetrygd foreslås innarbeidet i den nye barnetrygdloven.

Utvidet barnetrygd tar til en viss grad sikte på den samme målgruppen som den mer arbeidsrelaterte stønadsordningen i folketrygden for enslig mor eller far, jf. folketrygdloven kapittel 15.

Departementet har valgt å foreslå nye vilkår for rett til utvidet barnetrygd fremfor en harmonisering med begrepene i folketrygdloven.

Det gis i det følgende en gjennomgang og sammenlikning av bestemmelsene om retten til utvidet barnetrygd (barnetrygdloven § 2 andre ledd) og retten til stønad i egenskap av enslig mor eller far (folketrygdloven § 15-5 jf. § 1-5). De to lovgivningene opererer i stor grad med de samme begreper når det gjelder vilkår for rett til ytelsene, men det er ikke slik at likheten i begrepsbruk betyr at begrepene/vilkårene tolkes likt.

Barnetrygdloven § 2 andre ledd - Krav til sivilstatus og aleneomsorg

En forelder som er alene om omsorgen for barn har rett til utvidet barnetrygd når han/hun enten er enke/enkemann, skilt, separert (ved bevilling eller dom) eller ugift og ikke lever sammen med den andre av barnets foreldre.

I tillegg til kravet knyttet til sivilstatus er utvidet barnetrygd avhengig av at vilkåret om aleneomsorg er oppfylt. Loven opererer kun med en «lever sammen»-vurdering i forhold til ugifte, men i praksis foretas det en «lever sammen»-vurdering også i de tilfeller der barnets foreldre er skilte eller separerte.

Under vurderingen vil det etter praksis være av vesentlig betydning om den ene av foreldrene har sin faste bopel i samme leilighet eller hus som barnet og den andre av foreldrene.

På samme måte som ved vurderingen av «lever sammen»-vilkåret, er det heller ingen legaldefinisjon som presiserer innholdet i aleneomsorgsvilkåret. Lovforarbeidene er også tause med hensyn til hvordan uttrykket skal forstås.

Etter praksis er det imidlertid klart at den av foreldrene som er alene om den daglige faktiske omsorgen for barnet fyller dette vilkåret.

Vurderingen av om vedkommende er alene om omsorgen foretas i utgangspunktet i forhold til den andre av barnets foreldre. Ved nære boforhold er i henhold til praksis ingen av foreldrene alene om omsorgen for barnet.

Barnetrygdloven gir ingen anvisning på hvilke konsekvenser nære boforhold får for retten til utvidet stønad. Ut fra avgjørelser fattet av Rikstrygdeverket og Trygderetten har det utkrystallisert seg en praksis. Hvis foreldrene bor i samme hus eller leilighet er hovedregelen at det ikke foreligger aleneomsorg.

I de tilfeller der det foreligger delt bosted åpnes det for at begge foreldre kan ha rett til barnetrygd. Hver av foreldrene vil da kunne motta utvidet stønad (de deler i så fall en utvidet stønad). Det foreligger rett til barnetrygd hvis det kan godtgjøres at barnet bor hos mor eller far i minst 40 pst. av totaltiden.

Kravene til sivilstand for at det skal foreligge rett til stønad fra folketrygden i egenskap av enslig mor eller far fremgår av folketrygdloven § 15-4.

Også for stønad som enslig forsørger etter folketrygdloven er hovedvilkårene at vedkommende er alene om omsorgen og ikke lever sammen med en person han eller hun har barn med eller er skilt eller separert fra, jf. § 15-5 henholdsvis første og tredje ledd.

Etter folketrygdloven § 15-5 tredje ledd foreligger det ikke stønadsrett dersom medlemmet lever sammen med en person hun eller han har barn med, er skilt eller separert fra, eller har levd sammen med i 12 av de siste 18 månedene.

Barnets foreldre anses for å leve sammen dersom de «bor i samme hus». Begrepet «lever sammen» gir uttrykk for at også andre momenter enn tilknytning til samme bolig kan få betydning for hvorvidt foreldrene anses for å leve sammen. At det ikke er absolutt brudd i forholdet mellom foreldrene, slik at de fremdeles har en viss personlig tilknytning, er ikke nok til å anse dem for å leve sammen. Etter praksis anses videre foreldrene for å leve sammen dersom de har et forhold tilbake i tid, de har helt konkrete fremtidsplaner (skal gifte seg, bygger hus, venter på leilighet o.l.), og de har et aktuelt fellesskap og samvær som ligger nær opp til den botilknytning som alene fører til at de anses for å bo sammen.

Når det gjelder vilkåret om aleneomsorg er det den daglige faktiske omsorgen som er avgjørende. Felles foreldreansvar og fordelingen av utgifter er heller ikke i denne sammenheng avgjørende.

Likedelt omsorg/bosted gir ikke rett til stønad etter folketrygdloven kapittel 15. Dette fremgår av kravet «klart mer av den daglige omsorgen», jf. § 15-5, andre ledd. Det er tilfellene med lik eller tilnærmet lik omsorgsfordeling man utelukker fra stønad med denne formuleringen. Vilkåret for rett til stønad vil være oppfylt ved vanlig samværsrett etter barneloven.

Vilkåret om at omsorgen også må være varig, innebærer at det ikke foreligger stønadsrett dersom foreldrene skifter på å ha aleneomsorgen i like lange eller tilnærmet like lange perioder. I praksis er det imidlertid lagt til grunn at dersom foreldrene har aleneomsorgen i perioder på minst seks måneder hver, er vilkåret om varighet oppfylt.

Innholdet i begrepene «alene om omsorgen»/«aleneomsorg» og «lever sammen» varierer altså noe alt etter om de vurderes i forhold til stønad til enslig mor eller far etter folketrygdloven eller utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven.

Både barnetrygdloven § 2 andre ledd og folketrygdloven § 15-5 omfatter ytelser rettet mot enslige forsørgere. For den videre diskusjonen kan det derfor være nyttig å klarlegge det nærmere formålet med ytelsene.

Barnetrygden er en kontantoverføring som skal bidra til å kompensere merutgifter som skyldes barneomsorg.

Ytelsen i henhold til folketrygdloven er en stønad til livsopphold som skal kompensere for manglende mulighet for å delta i inntektsgivende arbeid.

Selv om begge ytelsene er rettet mot enslige forsørgere har de altså forskjellig karakter. Barnetrygd skal være med å lette den økonomiske byrden ved å ha barn, mens stønad til enslig mor eller far skal sikre en basal evne til selvforsørgelse. Etter departementets syn vil det kunne være praktiske tilfeller der det ut fra formålet bak utvidet barnetrygd bør ytes utvidet barnetrygd, men der det ut fra formålet bak folketrygdens ytelser til enslig forsørger ikke bør gis slik støtte. Denne forskjellen bør etter departementets mening komme til utrykk i lovgivningen.

Hvis dagens begreper skal beholdes er det eneste alternativet, slik departementet ser det, å legge folketrygdens begrepsforståelse til grunn. Dette er etter Barne- og familiedepartementets mening uheldig ut fra at formålet bak ytelsene er forskjellig.

Departementet foreslår i høringsnotatet at det innføres et nytt vilkår for rett til utvidet barnetrygd, ut fra et ønske om å definere et klarere formål bak utvidet stønad enn det som er tilfelle etter gjeldende rett. Det foreslås at formålet bak ordningen med utvidet barnetrygd bør være at barnetrygden for ett barn mer enn det faktiske barnetallet, skal bidra til å dekke de merkostnadene en enslig forsørger har som følge av at vedkommende bor alene med barnet i en egen husholdning. Dette formålet bør etter departementets mening gjenspeiles i vilkårene for rett til utvidet barnetrygd.

Forslaget åpner for rett til utvidet stønad i de tilfeller der en omsorgsperson reelt sett er etablert i egen husholdning sammen med barnet. Det avgjørende blir da at foreldrene har flyttet fra hverandre, eller aldri har bodd sammen, og har etablert hver sin husholdning.

Felles for det nye forslaget og dagens regler er at utvidet barnetrygd skal komme enslige forsørgere til gode. Dette kommer til uttrykk via et mer eller mindre eksplisitt sivilstatuskrav.

Gifte og samboere forutsettes å ha felles husholdningsøkonomi. Det sentrale vilkår for rett til utvidet stønad kan da være at foreldrene har flyttet fra hverandre, eventuelt aldri har bodd sammen, og har hver sin husholdning. Det vil derfor kunne foreligge rett til utvidet barnetrygd selv om foreldrene bor i nærheten av hverandre, for eksempel ved at de bor i hver sin leilighet i samme bygning eller blokk.

Også ved nære boforhold og i situasjoner der ugifte foreldre tilbringer relativt mye tid sammen, men der det er klart at foreldrene har hver sin husholdning, vil det kunne foreligge rett til utvidet barnetrygd. Dette vil kunne føre til at noen flere vil kunne få rett til utvidet stønad enn etter gjeldende regelverk.

I de aller fleste tilfeller vil det ikke være noe problem å fastslå hvorvidt barnets foreldre er etablert i hver sin boenhet. Departementet foreslår at det innføres et vilkår om at det er stønadsmottaker som skal dokumentere/sannsynliggjøre at vilkårene for rett til utvidet stønad er oppfylte.

Det foreslås også at det tas inn en presisering i loven om at midlertidig atskillelse som følge av arbeid, utdanning mv. ikke utløser rett til utvidet stønad.

Barne- og familiedepartementet foreslår at vilkårene for rett til utvidet barnetrygd til enslig forsørger legges om i tråd med det forslaget som ble presentert i høringsnotatet. Dette ikke minst ut fra barnetrygdens formål og hensynet til et mest mulig lettfattelig og rettferdig regelverk.

Det sentrale vilkåret for rett til utvidet barnetrygd blir etter dette at utvidet barnetrygd gis til enslige forsørgere som bor alene med barn uten å kunne dele husholdningsutgiftene med ektefelle eller samboer. Selv om det i forslaget brukes andre begreper enn det som brukes i dagens regelverk, er grunntanken bak reglene den samme. Det er den av barnets foreldre som har barnet boende fast hos seg, og som er enslig forsørger, som skal nyte godt av utvidet barnetrygd.

Etter gjeldende rett er det slik at enslige forsørgere som mottar utvidet barnetrygd for sine særkullsbarn, mister retten til utvidet barnetrygd hvis de gifter seg eller inngår partnerskap. Retten faller videre bort ved samboerskap, uten fellesbarn, med en varighet på 12 måneder eller mer i løpet av de siste 18 måneder. Bortfall skjer også for samboere som får barn sammen, og som mottar utvidet barnetrygd for særkullsbarn.

Ingen av høringsinstansene har gått imot en videreføring av dagens bortfallsregler.

Det er etter departementets syn ikke behov for store endringer i regelverket på dette området, i og med at dagens bortfallsregel er basert på en form for husholdningsvurdering allerede.

Det er Stortinget som hvert år fastsetter satsene for barnetrygd.

Småbarnstillegget, det ekstra småbarnstillegget og finnmarkstillegget er tillegg i barnetrygden som ikke følger direkte av barnetrygdlovens regler. Tilleggene er hjemlet i årlig budsjettvedtak (St.prp. nr. 1. Kap. 845 - Barnetrygd).

Et viktig hensyn som taler for en lovfesting av disse tilleggene er hensynet til regelverkets tilgjengelighet. Det som taler mot en lovfesting kan være at tilleggene da får et mer varig preg. Det vil kunne være vanskeligere å fjerne dem hvis det skulle være ønskelig.

I høringsnotatet foreslår departementet at finnmarkstillegget lovfestes. Hovedbegrunnelsen for dette er at de reglene som trygdeetaten legger til grunn ved vurderingen av om det foreligger rett til finnmarkstillegget ikke følger direkte av noe klart definert rettsgrunnlag.

Finnmarkstillegget har også etterhvert fått et preg av å være en ytelse som regnes som en etablert del av barnetrygden.

Det ble under høringsbehandlingen blant annet vist til at ESA («EFTA Surveillance Authority») har stilt spørsmålstegn ved om bostedsvilkåret for å motta finnmarkstillegget er i samsvar med norske forpliktelser i henhold til EØS-avtalen.

Barne- og familiedepartementet har etter en samlet vurdering kommet til at finnmarkstillegget i denne omgang ikke bør lovfestes.

For hvert stønadsberettigede barn mellom 1 og 3 år ytes et tillegg i barnetrygden, det såkalte småbarnstillegget, på 7 884 kroner pr. år. Barne- og familiedepartementet foreslår at småbarnstillegget fortsatt hjemles i budsjettvedtak.

Enslige forsørgere som fyller vilkårene for utvidet stønad etter barnetrygdloven og full overgangsstønad etter folketrygdloven, og som har barn i alderen 0-3 år, har rett til ekstra småbarnstillegg på kr 7 884 pr. år. Inntil videre foreslås det at tillegget hjemles i budsjettet som nå.

Sosialdepartementet har fastsatt forskrifter om hvem som skal ha retten til barnetrygd for barn som ikke blir oppfostret hos sine foreldre eller adoptivfor­eldre. Forskriften regulerer rett til utbetaling og disponering av barnetrygd både for barn i institusjon og i fosterhjem.

Grovt sett regulerer forskriften to hovedtyper av tilfeller. Den regulerer først og fremst utbetaling og disponering av barnetrygd for barn som er under barnevernets omsorg i medhold av reglene i barnevernloven. Forskriften regulerer også de tilfeller der barnets foreldre fremdeles har foreldreansvaret for barnet, men der barnet som følge av handikap eller spesielle behov bor borte fra foreldrehjemmet i lange perioder på grunn av skolegang eller behandling.

Regelverket på området bør etter departementets mening moderniseres og forenkles.

Etter gjeldende regelverk legges det opp til at barnetrygden for fosterbarn og barn i institusjon skal nyttes til ekstraordinære utlegg og til oppsparing på egen konto. Til større utbetalinger må fosterforeldrene innhente samtykke fra barnets tilsynsfører eller, dersom barnet er plassert i institusjon, fra tilsynsansvarlig for institusjonen. De oppsparte midlene er ment å komme barnet til nytte senere, for eksempel til utdanning. Så vel fosterforeldre som institusjoner må føre regnskap for bruken av barnetrygden.

Etter dagens regelverk er det lagt opp til at barnetrygden ikke skal gå til dekning av løpende utgifter og småinnkjøp av forskjellig art.

Fosterforeldrene og institusjonen er forpliktet til å føre eget regnskap over bruken av barnetrygdmidlene som utbetales for barnet. Dette er en regel som ikke alltid følges opp i praksis i fosterforhold. Grunnen til dette er nok først og fremst at regelverket er lite kjent blant fosterforeldre.

Hvis barnet tilbakeføres til sine biologiske foreldre før det er fylt 18 år, skal foreldrene som hovedregel overta rådighet over barnetrygdkontoen.

Spørsmålet blir etter dette om ikke barnetrygden også for fosterbarn og institusjonsbarn bør brukes til løpende forsørgelse i henhold til intensjonene bak barnetrygdordningen.

Det som tradisjonelt har vært anført som argument for sparing av barnetrygden er at fosterbarn befinner seg i en utsatt situasjon i det øyeblikk de fyller 18 år.

Etter Barne- og familiedepartementets syn bør ikke barnetrygden ha noe virkeområde utover den aldersgruppen den utbetales for. Selv om mange fosterbarn og institusjonsbarn befinner seg i en utsatt situasjon når de må stå på egne ben, kan ikke dette være et hensyn som barnetrygden skal settes til å ivareta.

Noe av formålet med plasseringen av barn i et fosterhjem er at det etableres en ordning som er mest mulig lik et vanlig familieforhold. Følgelig bør barnetrygden kunne forbrukes fortløpende i henhold til intensjonene bak barnetrygdordningen.

Barnetrygd er en kontantoverføring som skal bidra til å kompensere merutgifter som skyldes forsørgeransvar for barn. Barnetrygden har helt fra den ble innført vært ment som et bidrag til løpende forsørging av barn. Det strider etter departementets mening mot selve grunntanken bak barnetrygden at den skal spares på egen konto.

For å forhindre at omleggingen av barnetrygdutbetalingene for fosterbarn medfører at fosterforeldrene får dekket samme utgifter både i form av fosterhjemsgodtgjørelse og barnetrygd, foreslår departementet at det foretas en gjennomgang av systemet med fosterhjemsgodtgjørelse. Dette slik at de totale overføringene til fosterforeldre i form av fosterhjemsgodtgjørelse og barnetrygd sees under ett.

Etter departementet mening bør barnetrygden også for barn i institusjon bidra til å dekke utgifter knyttet til forsørgelse av barn.

Slik regelverket i dag fungerer blir hele barnetrygden overført til institusjonen hvis barnet oppholder seg der i minst 6 måneder. Som følge av de senere års institusjonsreformer har vi etterhvert fått noen tilfeller der barna er mye hjemme. I disse tilfellene utbetales i dag hele barnetrygden til den aktuelle bolig/institusjon hvis oppholdet overstiger 6 måneder, uten hensyn til om stat, kommune eller barnets foreldre delvis bærer utgiftene til barnets underhold. Bare hvis barnets foreldre fullt ut bærer utgiftene til barnets underhold, kan trygden utbetales til foreldrene.

Det kan virke svært urimelig for foreldre som fremdeles har foreldreansvaret for barnet, men der barnet som følge av handikap eller spesielle behov bor borte fra foreldrehjemmet i perioder på grunn av skolegang eller behandling, å bli fratatt barnetrygden. De vil ofte ha til dels store utgifter i forbindelse med at barna er hjemme. Disse utgiftene kommer i tillegg til at foreldrene må dekke barnets utgifter til klær mv. Ofte vil foreldrene også ha utgifter til tekniske hjelpemidler og til spesialinnredning av boligen. De vil også kunne ha store utgifter til reise for å hente og bringe barnet.

Barne- og familiedepartementet foreslår at dagens forskrift om hvem som skal ha retten til barnetrygd for barn som ikke blir oppfostret hos sine foreldre eller adoptivforeldre oppheves, og at det ikke lages nye særregler for denne gruppen barn. Samme regler for utbetaling og disponering av barnetrygd vil da gjelde for barn i fosterhjem og barnevernsinstitusjon som for barn ellers. Barnetrygd utbetales til barnets fosterforeldre eller til den barnevernsinstitusjon der barnet bor. Barnetrygden skal også for disse barna være et tilskudd til løpende underhold.

Når det gjelder de tilfeller der foreldrene fremdeles har foreldreansvaret for barnet, men der det bor borte i perioder på grunn av barnets spesielle behov, foreslår vi at foreldrene i større grad enn i dag bør kunne få beholde barnetrygden. Det ble foreslått innført et vilkår om at barnet må tilbringe relativt mye tid hjemme for at foreldrene skal få utbetalt barnetrygden. Det foreslås ikke noen særlig bestemmelse i barnetrygdloven for de tilfeller der barnet bor borte fra foreldrehjemmet i perioder på grunn av skolegang eller pleiebehov.

Når det gjelder barn under barnevernets omsorg foreslår Barne- og familedepartementet at regelverket endres i tråd med forslaget i høringsnotatet. Dette forslaget har også bred støtte fra høringsinstansene. Som følge av dette foreslås det at dagens forskrift om hvem som skal ha retten til barnetrygd for barn som ikke blir oppfostret hos sine foreldre eller adoptivforeldre oppheves, og at det ikke lages nye særregler for denne gruppen barn. Samme regler for utbetaling og disponering av barnetrygd vil da gjelde for barn i fosterhjem og barnevernsinstitusjon som for barn ellers. Barnetrygd utbetales til barnets fosterforeldre eller til den barnevernsinstitusjon der barnet bor. Barnetrygden skal også for disse barna være et tilskudd til løpende underhold av barnet.

Når det gjelder forslaget om rett til barnetrygd i de tilfellene der foreldrene fremdeles har foreldreansvaret for barnet, men der det bor borte i perioder på grunn av barnets spesielle behov, har departementet justert forslaget i tråd med Rikstrygdeverkets merknader. Det foreslås at foreldrene i større grad enn i dag bør kunne få beholde barnetrygden. Bare i de tilfellene der barnet har tilnærmet permanent opphold i boligen/boformen, bør etter departementets syn barnetrygden utbetales til institusjonen og ikke til barnets foreldre.

Det foreslås at saker om barnetrygd skal behandles i henhold til forvaltningslovens regler når ikke noe annet fremgår spesielt. Dette er også praksis etter dagens lovgivning.

Ingen høringsinstanser uttaler seg om dette spørsmålet. Barne- og familiedepartementet forslag er derfor identisk med det som fremgår av høringsnotatet.

Barnetrygd for nyfødte barn tilstås automatisk på grunnlag av folkeregisteropplysninger. Barne- og familiedepartementet foreslår ingen endringer i disse reg­lene. Bestemmelsen i gjeldende lov foreslås videreført i den nye loven.

I dag er det som hovedregel barnets mor som har rett til barnetrygd for barnet, jf. barnetrygdloven § 11. Departementet foreslår en mer kjønnsnøytral utforming av bestemmelsene. Det foreslås at det innføres en regel om at det er den som barnet bor fast sammen med som skal ha rett til barnetrygd. Fordelen med en mer kjønnsnøytral utforming av regelverket på dette området er at den nye ordlyden er i tråd med lovgivningen på området ellers.

Selv om forslaget i høringsnotatet ikke innebærer noen fullstendig likestilling mellom mor og far når det gjelder utbetaling av barnetrygd, åpner det for at barnetrygden kan utbetales til far hvis foreldrene overfor trygdekontoret tar initiativ til det. Det etableres med andre ord en valgfrihet som ikke finnes i dagens lovgivning.

Barnetrygd kan etter dagens regler etterbetales med virkning inntil 3 år tilbake i tid. Grensen på 3 år er absolutt. Det foreslås at regelen videreføres i den nye barnetrygdloven.

Departementet foreslår at feilutbetalingssaker skal behandles på samme måte som slike saker behandles etter dagens regler.

Barne- og familiedepartementet foreslår at det innføres en feilutbetalingsbestemmelse i loven som er i tråd med tilsvarende bestemmelser i folketrygdloven og kontantstøtteloven.

I dag er vedtak i barnetrygdsaker gjenstand for anke til Trygderetten. Anke over trygdekontorets vedtak i førsteinnstans vil i andreinstans prøves av fylkestrygdekontoret og i sisteinstans av Trygderetten.

Departementet foreslår i høringsnotatet at det også på barnetrygdens område skal være forvaltningslovens klageregler som skal gjelde, men bl.a. etter uttalelser fra Trygderetten har departementet kommet til at regler i gjeldende rett bør videreføres. Det foreslås derfor ikke endringer i gjeldende bestemmelser om anke til Trygderetten i saker om barnetrygd.

Etter Barne- og familiedepartementets syn ivaretar forslaget i høringsnotatet både hensynet til allerede påtatte forpliktelser i henhold til EØS-avtalens regler og forpliktelser som kommer til å følge av fremtidige avtaler.

Etter dette foreslår Barne- og familiedepartementet at den konkrete rettsanvendelsen i forhold til EØS-bestemmelsene skal tilligge rettsanvender på samme måte som etter dagens barnetrygdlov og trygdelovgivningen for øvrig. Dette er også i tråd med de forslag som følger av høringsnotatet.

Utgangspunktet for arbeidet med ny barnetrygdlov er at endringene skal være kostnadsnøytrale. Det eneste forslag som kan føre til en viss merutbetaling er endringene i regelverket for dispensasjon fra bosattvilkåret ved utenlandsopphold (trygdetvilkår). Samlet sett vil sannsynligvis endringen av dispensasjonsreg­lene føre til at noen flere får rett til barnetrygd ved utenlandsopphold enn i dag. Rent administrativt vil en ny lov bli enklere å administrere enn dagens lovgivning på området. Slik forslagene til nye regler er utformet ligger det ikke an til at trygdeetaten får store kostnader i forbindelse med innføringen av nytt regelverk.

Neste kapittel