Utenriksloven - som danner rammen for utenrikstjenestens virksomhet - er med unntak for noen få bestemmelser ikke endret siden den ble vedtatt i 1958.

Den økende globaliseringen har - særlig i løpet av 1990 årene - bidratt til at langt flere saker enn tidligere nå er satt på den internasjonale dagsorden og til en økende erkjennelse av at mange av problemstillingene knyttet til disse sakene bare kan løses innenfor rammen av et forpliktende internasjonalt samarbeid. Denne utviklingen har bidratt til at rammebetingelsene for utenrikstjenestens virksomhet - særlig i løpet av de siste ti årene - har endret seg sterkt med økte krav til tjenestens organisasjon og arbeidsformer.

Økningen i antall saker de senere årene har gjort det ønskelig også å revurdere en del av de administrative ordningene og rutinene som er nedfelt i utenriksloven samt å fremkomme med forslag til administrative forenklinger, redaksjonelle endringer og språklige forbedringer. Det hadde også oppstått behov for å utrede spørsmålet om felles regler for hvordan representanter for institusjoner som mottar offentlig støtte, skulle knyttes til utenrikstjenesten.

I forhold til loven av 18. juli 1958 innebærer forslaget bl.a. at bestemmelsen om utenrikstjenestens oppgaver er gitt en tilføyelse som gjør det klart at tjenesten også skal ivareta interesser vi har felles med andre land, at ministerråder og ambassaderåder og valgte utenrikstjenestemenn ikke lenger skal utnevnes som embetsmenn og at stillingsvernet for valgte utenrikstjenestemenn endres. Det nye lovutkastet inneholder også relativt omfattende redaksjonelle og språklige endringer i forhold til loven av 1958.

Det vises for øvrig til proposisjonens kapitler 3 og 4 hvor lovforslagene omtales nærmere.

De foreslåtte endringene vil ikke påføre norske myndigheter økte utgifter eller få vesentlige administrative konsekvenser.