Regjeringens målsetting er at elektronisk kommunikasjon skal bli like akseptert, være like tillitsvekkende og ha samme juridiske holdbarhet som tradisjonell skriftlig kommunikasjon. Elektronisk kommunikasjon har et betydelig potensiale for effektivisering og ny verdiskapning i det norske samfunnet. Det hersker i dag usikkerhet med hensyn til om elektronisk kommunikasjon oppfyller kravene i aktuelle lover, forskrifter eller instrukser. Usikkerheten bidrar til at det offentlige, næringslivet og private avholder seg fra å bruke elektronisk kommunikasjon med den følge at potensialet i den nye teknologien ikke utnyttes optimalt. På bakgrunn av dette ble eRegelprosjektet igangsatt.

Som et første trinn i arbeidet har samtlige departementer - sammen med underliggende etater - gjennomgått sitt regelverk for å finne hindringer eller mulige hindringer for elektronisk kommunikasjon. En rapport basert på de innrapporterte hindringene ble lagt frem av Nærings- og handelsdepartementet i juni 2000. Hindringer innrapportert av departementene måtte systematiseres slik at rapporten ble oversiktlig og kunne brukes som referansemateriale for det videre arbeidet med å fjerne unødige rettslige hindringer for elektronisk kommunikasjon. Rapporten har derfor tatt utgangspunkt i sentrale begreper knyttet til regelverket. For å avgjøre om begrepene utgjør et hinder for elektronisk kommunikasjon eller ikke, har man analysert de egenskapene/funksjonene begrepene har, hvilke hensyn man ønsker å ivareta ved å bruke begrepet og om disse egenskapene kunne beholdes eller ivaretas ved elektronisk kommunikasjon. Rapporten tar utgangspunkt i hvordan bestemmelsen og begrepet tolkes i dag.

Departementenes forslag til lovendringer er samlet i proposisjonen. Endringer i forskrifter og instrukser som ikke krever lovendring er i all hovedsak gjennomført, og trådte i kraft 1. juli 2001. Endringer i øvrige forskrifter og instrukser skal tre i kraft samtidig med at lovendringene trer i kraft, dvs. 1. januar 2002. Endringene gjøres direkte i regelverket, og ikke ved en generell lov. Begrunnelsen for dette er bl.a. at man slik vil sikre størst mulig rettslig klarhet på hvert enkelt område. I tillegg har man vurdert det slik at dersom en generell lov blir valgt, vil det kunne være en risiko for at det ble åpnet for elektronisk kommunikasjon innenfor områder der dette ikke var tilsiktet.

De fleste departementene tar for seg den enkelte lov, og bestemmelser i denne, som inneholder begreper som er eller kan være et hinder for elektronisk kommunikasjon. Det fremgår da i proposisjonen hvilke vurderinger som er gjort og hvilken tolkning som er lagt til grunn for konklusjonen. Noen departementer gir kun en kort summarisk oversikt over hvilke lover som er gjennomgått, for deretter å konkludere med at det ikke foreligger hindringer for elektronisk kommunikasjon som tilsier behov for lovendring. Denne forskjell i behandling og tolkning av hindringer tilsier at man ikke uten videre direkte kan overføre tolkningen av et begrep innenfor et rettsområde/en lov til et annet rettsområde/annen lov.