Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, Kirsti Kolle Grøndahl, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg, Tom Thoresen og Åge Tovan, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik og lederen Einar Steens­næs, fra Høyre, Jan Petersen og Siri Frost Sterri, fra Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Holmås, fra Venstre, Lars Sponheim, og representantene Dag Danielsen og Fridtjof Frank Gundersen, viser til at argumentene for å innføre et utvidet lokalt folkestyre i Longyearbyen er de samme som begrunner det kommunale selvstyret på fastlandet. Ved å velge sitt eget lokalstyre vil innbyggerne i Longyearbyen få mulighet til å påvirke beslutninger og prioriteringer som angår lokale forhold. Aktiv og bred deltakelse kan i sin tur virke positivt på fellesskapsfølelsen i lokalsamfunnet.

Komiteen viser til at spørsmålet om innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen ble grundig behandlet i Innst. S. nr. 196 (1999-2000). Så langt komiteen kan se har departementet fulgt opp alle de tilrådinger som der ble gjort. Komiteen finner derfor ingen grunn til omfattende merknader.

Komiteen sluttet seg i Innst. S. nr. 196 (1999-2000) til at det innføres lokaldemokrati i Longyearbyen - Longyearbyen lokalstyre - og at reglene om dette tas inn som et eget kapittel i svalbardloven. Longyearbyen lokalstyres virkeområde vil være avgrenset til arealplanområdet for Longyearbyen.

Dette innebærer at Longyearbyen lokalstyre blir opprettet fra 1. januar 2002 og at Svalbardrådet blir avviklet fra samme tidspunkt. Longyearbyen lokalstyre vil ved opprettelsen overta eierskapet i Svalbard Samfunnsdrift A/S (SSD). Komiteen er enig i at ansvaret for samfunnstjenestene samtidig blir overført til Longyearbyen lokalstyre.

Deretter vil det etter komiteens mening være opp til Longyearbyen lokalstyre selv å bestemme om det vil videreføre SSD som et aksjeselskap, om det vil omgjøre hele eller deler av SSD til et kommunalt foretak eller om hele/deler av SSD bør nedlegges for så å overføre virksomheten til Longyearbyen lokalstyre. Videre vil det være lokalstyret som avgjør hvordan administrasjonen skal organiseres.

Longyearbyen lokalstyre vil ha ansvar for myndighetsutøvelse på ulike saksfelt, for offentlig tjenesteyting og for utviklingsoppgaver. Komiteen slutter seg til den foreslåtte grensedragningen for myndighetsområdet for lokalstyret. Sysselmannen beholder myndighet i de andre bosettingene og for resten av Svalbard.

Komiteen erkjenner at det ikke vil bli utbygget et fullt kommunalt tjenestetilbud i Longyearbyen og at bosatte i Longyearbyen derfor vil beholde fastlandstilknytningen i forhold til visse helse- og sosialtjenester. Komiteen er enig i at fastlandstilknytningen beholdes for stemmeretten til kommunestyre, fylkesting og Stortinget.

Komiteen er enig i at de samme regler som gjelder for valgbarhet til kommunestyrer gjøres gjeldende for valg til Longyearbyen lokalstyre. Stemmeberettiget og valgbar er den som ifølge befolkningsregisteret for Svalbard har bostedsadresse i Longyearbyen. Komiteen er således enig i at bosatte andre steder på Svalbard så som i Ny-Ålesund, på Bjørnøya, på Hopen, i Barentsburg eller eventuelt i Pyramiden, ikke skal få stemmerett til lokalstyret i Longyearbyen.

Komiteen er tilfreds med at Stortingets syn om fire års valgperioder, det samme som på fastlandet, er lagt til grunn for valg til lokalstyret. Første valg til lokalstyre vil finne sted høsten 2001, det neste høsten 2003, for deretter å tilpasse seg den samme 4-års perioden som kommunestyrevalget har på fastlandet.

Komiteen er enig i at valglistene bør ha et stort antall kandidater slik at suppleringsvalg kan unngås. Komiteen ser likevel ikke bort fra at behovet for suppleringsvalg kan oppstå og mener at den ordningen som departementet anbefaler for suppleringsvalg, både er praktisk og hensiktsmessig.

Komiteen slutter seg til departementets forslag angående sammensetning av lokalstyret, valg av leder og nestleder, opprettelsen av et administrasjonsutvalg og ansettelse av administrasjonssjef.

Komiteen er videre enig i at lokalstyret selv må kunne avgjøre hvilke faste utvalg og komiteer det vil opprette.

Komiteen legger til grunn at §§ 16, 36, 37 og 38 i kommuneloven om representasjon av begge kjønn, gjøres gjeldende for valg til andre folkevalgte organer enn lokalstyret.

Komiteen vil understreke at lokalstyrets kompetanse bl.a. vil være begrenset av de forpliktelsene Norge har etter Svalbardtraktaten. Videre er den foreslåtte formålsbestemmelsen for Longyearbyen lokalstyre retningsgivende for lokalstyrets virksomhet. Komiteen vil også vise til at de overordnede og politiske målene for utviklingen på øygruppa er trukket opp i St.meld. nr. 9 (1999-2000), i Innst. S. nr. 196 (1999-2000) og i de årlige Svalbardbudsjettet. Slike overordnede politiske føringer danner naturligvis de ytre rammer for det lokale selvstyret i Longyearbyen.

Ut over overfornevnte begrensninger er komiteen enig i målsettingen om å legge til rette for en funksjonsdyktig, lokal og folkestyrt forvaltning i Longyearbyen. Det forutsettes betydelig grad av frihet til å styre politiske mål og prioriteringer.

Komiteen er enig i at det ikke er ønskelig at Longyearbyen lokalstyre etablerer et eget tilbud på områder som skal ivaretas av staten.

Komiteen registrerer at Longyearbyen lokalstyre, på en rekke områder, vil få myndighet og oppgaver tillagt i lov og forskrift og at departementet vil foreta en gjennomgang av gjeldende forskriftsverk, slik at hjemmelsgrunnlaget for de oppgaver Longyearbyen lokalstyre skal utføre er oppdatert når organet trer i funksjon 1. januar 2002. Komiteen slutter seg i hovedsak til departementets vurderinger om ansvaret for og finansieringen og utførelsen både av tjenestetilbudet generelt og av infrastrukturoppgavene.

Komiteen er enig i at en løsning på den fremtidige energiproduksjonen og distribusjonsnettet for strøm og fjernvarmen i Longyearbyen ikke er en direkte økonomisk konsekvens av innføring av lokaldemokrati. Komiteen vil imidlertid vise til at den både i Innst. S. nr. 196 (1999-2000) og i Budsjett-innst. nr. 14 (2000-2001) har påpekt at disse spørsmålene krever en snarlig løsning. Komiteen er fortsatt av den oppfatning at saken må løses utenom de årlige budsjettrammene og at spørsmålet må være avklart før Longyearbyen lokalstyre eventuelt overtar ansvaret på dette området.

For å sikre energi- og strømforsyningen i Longyearbyen/på Svalbard kreves det bred og omfattende kompetanse. Komiteen ser ikke bort fra at den kompetansen bør sikres i samarbeid med ekspertise på fastlandet. I den sammenheng ber komiteen departementet vurdere hvorvidt det kan være hensiktsmessig å la Statkraft/Statnett, mot en viss godtgjørelse, påta seg ansvaret for disse oppgavene i framtida.

Komiteen viser til at økonomisk styring og planlegging vil være en viktig del av lokalstyrets virksomhet. Komiteen er enig i at kommunelovens reg­ler om økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap og rapportering også skal gjelde for Longyearbyen lokalstyre.

Når det gjelder spørsmålet om tilsyn og kontroll, slutter komiteen seg til forslagene fra departementet.

Komiteen er enig i at Longyearbyen lokalstyre er å anse som et forvaltningsorgan etter forvaltningslovens § 1. Komiteen mener, som departementet, at Longyearbyen lokalstyrets virksomhet må være omfattet av så vel forvaltningsloven som offentlighetsloven med særregler.

Komiteen mener at det er viktig at den dømmende funksjon og påtalefunksjonen er adskilt. Selv om lokalstyret ikke har myndighet ut over Longyearbyen arealplanområde, slutter komiteen seg til departementets vurderinger om at det er naturlig og hensiktsmessig å la lokalstyret få myndighet til å velge meddommere for hele Svalbard.

Komiteen er likeledes enig i at det opprettes et forliksråd for Svalbard og at lokalstyret får myndighet til å velge forliksrådsmedlemmer for hele Svalbard.

Komiteen gir sin tilslutning til at konfliktrådsloven av 15. mars 1991 gjøres gjeldende for Svalbard. En ansatt i Longyearbyen lokalstyre kan fungere som konfliktrådsleder. Sysselmannen får ansvaret for tilsyn med og oppfølging av konfliktrådet på Svalbard.

I Innst. S. nr. 196 (1999-2000) ga komiteen uttrykk for at Sysselmannen ikke lenger bør være hjelpedommer ved underretten. Komiteen er tilfreds med at departementet foreslår å endre svalbardlovens § 5 i tråd med dette.

Komiteen tar til etterretning at innføring av lokaldemokrati i en overgangs- og innføringsfase vil innebære et økt tilskuddsbehov. Komiteen erkjenner likeledes at innføring av lokaldemokrati også på sikt vil medføre noe økte utgifter knyttet til administrasjonen i Longyearbyen lokalstyre. Komiteen viser til at størrelsen på tilskuddet vil bli fastsatt i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet det enkelte år.

Komiteen innser at også Sysselmannen vil få nye oppgaver i forbindelse med innføring av lokaldemokrati, blant annet klagebehandling og tilsyn. Totalt sett vil det derfor ikke kunne påregnes innsparinger på Sysselmannens budsjetter.