Kapittel 12 gjelder fullbyrding av straff og andre rettsfølger i Norge. Domstolen kan idømme frihetsstraff for et bestemt antall år inntil 30 år, eller for livstid dersom forbrytelsens ekstreme alvorsgrad og de individuelle omstendigheter ved den domfelte tilsier det.

Artikkel 103 nr. 1 bokstav a bestemmer at fullbyrding av idømt fengselsstraff skal skje i en stat utpekt av Domstolen fra en liste over stater som har sagt seg villig til å ta imot personer til soning.

I hvilken grad Norge skal tilby seg å ta imot personer som er domfelt av Domstolen til soning, beror på en avveining av forskjellige hensyn. På den ene siden vil det være av avgjørende betydning for Domstolen at det stilles et tilstrekkelig antall fengselsplasser til disposisjon. Artikkel 103 nr. 3 bokstav a stiller også opp et prinsipp om at statspartene bør dele ansvaret for fullbyrding av fengselsstraffer i samsvar med et prinsipp om en rimelig fordeling. På den annen side vil det her kunne være tale om en type soningsfanger som vil stille særlige krav blant annet med hensyn til sikkerhet.

Norge har som et av svært få land sagt seg villig til å ta imot soningsfanger fra straffedomstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Det er inngått en soningsavtale av 24. april 1998 mellom Norge og FN om fullbyrdelse av dommer avsagt av Den internasjonale domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia. Det fremgår av denne at man på norsk side vil ta stilling til slike anmodninger på grunnlag av en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Det tas ikke i proposisjonen stilling til i hvilken utstrekning Norge bør ta imot personer til soning etter at de er dømt til fengselsstraff av Domstolen, men det foreslås at det gis en bestemmelse som åpner for slik overføring av domfelte. Videre antas at det fra norsk side prinsipielt bør avgis en erklæring som det kan knyttes betingelser til. En slik prinsipiell tilkjennegivelse av villighet til å støtte Domstolen på denne måten, kan påregnes å få en viktig signaleffekt internasjonalt, også med henblikk på å fremme en rimelig internasjonal byrdefordeling.

I tillegg til fengselsstraff kan Domstolen idømme bøtestraff. Artikkel 109 bestemmer at statspartene skal fullbyrde bøter som er idømt av Domstolen i samsvar med sine internrettslige prosedyrer.

Domstolen kan også idømme inndragning av utbytte, formuesgoder og aktiva som stammer fra den aktuelle forbrytelsen, uten å berøre rettighetene til en godtroende tredjepart. Artikkel 109 bestemmer at statspartene skal fullbyrde inndragning som er idømt av Domstolen i samsvar med sine internrettslige prosedyrer.

Domstolen kan tilkjenne erstatning til ofre. Artikkel 75 nr. 5 bestemmer at en statspart skal iverksette en avgjørelse om slik erstatning etter prinsippet i artikkel 109, det vil si i samsvar med de internrettslige prosedyrer.

Regjeringen foreslår at bøter, inndragningskrav og erstatningskrav overfor fornærmede skal kunne inndrives i Norge etter de samme regler som slike krav inndrives etter når de er fastsatt av norske domstoler.