Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erling Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen, Kjell Opseth og Rita Tveiten, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Randi Karlstrøm, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, og representanten Terje Knudsen, merker seg at forslaget i proposisjonen er en helt ny lov for veterinærer og annet dyrehelsepersonell, og at denne skal erstatte den tidligere loven om veterinærer mv. Arbeidet med loven startet allerede i 1994 og komiteen merker seg at lovforslaget har vært sendt ut på høring i to omganger. Loven er i hovedsak en profesjonslov der organiseringen av det offentlige veterinærvesen ikke er med slik det var i den gamle loven. Derimot har Stortinget behandlet disse spørsmål i St.prp. nr. 54 (1999-2000), jf. Innst. S. nr. 235 (1999-2000), Om faglige, juridiske og økonomiske rammer for dyrehelseforvaltningen og virksomheten til veterinærer og annet dyrehelsepersonell.

Komiteen merker seg også at offentlige arbeidsoppgaver for veterinærer har økt. Dette skyldes for en stor del at WTO- og EØS-avtalene har gitt nye betingelser for handel med levende dyr og animalske produkter.

Komiteen er enig i at det er behov for en lov der det stilles krav til kompetanse og forsvarlig virksomhet for veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Det er økende krav til etisk forsvarlig dyrehold og det er et mål å bruke så lite legemidler som mulig, noe som betyr at forebyggende virksomhet blir en viktig del av virksomheten til alt dyrehelsepersonell. Dette vil kunne bidra til å oppfylle målet om å produsere så trygg mat som mulig.

Komiteen har merket seg at et økende antall fiskehelsebiologer arbeider i oppdrettsnæringen og at departementet mener å likestille fiskehelsebiologer og veterinærer når det gjelder behandling av akvatiske dyr med unntak av sjøpattedyr. Dette betyr at fiskehelsebiologer også kan rekvirere reseptpliktige legemidler til akvatiske dyr, unntatt sjøpattedyr. Komiteen merker seg at EUs regelverk er til hinder for dette nå og at Regjeringen så snart som mulig vil ta initiativ overfor EU for å få fjernet disse hindringene.

Komiteen merker seg at departementet får hjemmel til å forby bruk av visse legemidler.

Komiteen merker seg at nye yrkesgrupper arbeider i fagfeltet til veterinærer, slik som veterinærassistenter og dyrepleiere. Disse gruppene som arbeider under autorisert veterinærs ansvar, omfattes også av den nye loven.

Komiteen merker seg at alt dyrehelsepersonell blir pålagt plikt ut fra egne forutsetninger til å yte nødhjelp til dyr.

Komiteen vil vise til at det i dag er et offentlig ansvar å sørge for en landsdekkende veterinærtjeneste. Det vises i denne sammenheng til behandlingen av St.prp. 54 (1999-2000), der næringskomiteen uttalte:

«Komiteen slutter seg til prinsippene i proposisjonen som særlig kommer frem i kapitlene 4, 5 og 7, som betyr at staten har et overordnet ansvar for at alle deler av landet har et forsvarlig tilbud på offentlige og private veterinære tjenester til alle døgnets tider.»

Komiteen konstaterer at forslaget til den nye loven ikke omtaler dette prinsipp, og mener at dette må lovfestes. Imidlertid vil en landsdekkende og organisert tjeneste for å ivareta en forsvarlig dyrehelse­tjeneste, også kunne omfatte andre yrkesgrupper enn veterinærer. Dette gjelder i særlig grad fiskehelsebiologer. Komiteen vil vise til St.prp. nr. 54 (1999-2000), der det er forutsatt at «Statens dyrehelsetilsyn får ansvar for å organisere både offentlig og klinisk vakt i alle områder av landet» og videre at «deltakelse i vakt bør i prinsippet skje på frivillig basis». Komiteen er enig i dette. Komiteen vil på denne bakgrunn foreslå følgende tillegg til § 1 Lovens formål:

«§ 1 Lovens formål skal lyde:

Staten har det overordnede ansvaret for å sikre en landsdekkende dyrehelsetjeneste.»

Komiteen viser videre til at det i lovforslagets § 26 blir foreslått å innføre vaktplikt for praktiserende dyrehelsepersonell og forstår det slik at dette vil kunne skje i områder der en ikke har fått tilstrekkelig personell til å gå frivillig inn i den kliniske vakten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen, merker seg at departementet etter lovforslaget vil få myndighet til å bestemme fordeling av og vilkår for utbetaling av tilskudd til den organiserte kliniske vaktordningen. Flertallet mener at aktuelle yrkesorganisasjoner må ha innflytelse på både størrelse på godtgjørelsestilskudd, fordeling av og vilkår for utbetaling. Hvis utøvere innenfor dyrehelsetjenesten skulle kunne bli pålagt vakter med en kompensasjon som er bestemt uten rett til å forhandle, kan dette påvirke dyrehelsepersonells valg av bo- og arbeidssted.

Flertallet viser samtidig til at en bevisst bruk av differensiert godtgjørelse og tilskudd kan styrke områder i landet med mindre muligheter for inntjening. Slik sett kan dette være med på å sikre en god dekning av tjenester innen dyrehelsen over hele landet.

Flertallet vil derfor foreslå at § 26 i loven skal lyde:

Ǥ 26 Om klinisk vakt skal lyde:

1. Det skal etableres klinisk vakt for dyrehelsepersonell i alle deler av landet. Vaktdeltagelse baseres på frivillighet, og departementet inngår avtale med yrkesorganisasjonene etter forhandlinger om organisering og gjennomføring av vaktene samt om godtgjøring/tilskudd for deltagelse.

2. Departementet kan, hvis det gjennom frivillige ordninger ikke er mulig å dekke opp den kliniske vakttjenesten, bestemme at praktiserende dyrehelsepersonell skal delta i den kliniske vakten på det stedet de utfører sin virksomhet i henhold til betingelser avtalt med yrkesorganisasjonene. Plikt til å delta i vakt begrenses i forhold til den type praksis den enkelte yrkesutøver driver daglig. Plikt til å delta i vakt faller bort ved gyldig forfall, og det må tas hensyn til praktiserende dyrehelsepersonells behov for ordnet fritid.

3. Departementet kan gi nærmere forskrift om gjennomføringen av bestemmelsene i denne paragrafen.»

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil vise til at Regjeringen i lovforslagets § 26 foreslår å innføre vaktplikt for praktiserende veterinærer til klinisk vakt, og at Regjeringen skal bestemme hvilke godtgjørelser de veterinærene som blir beordret til klinisk vakt skal ha. Regjeringen begrunner dette med at det vil sikre landet veterinærtjeneste til enhver tid. Disse medlemmer vil igjen vise til at dette, ifølge regjeringen, skyldes at de offentlige veterinærene har blitt tillagt en rekke nye oppgaver som en følge av EØS-avtalen og WTO-avtalen. Disse medlemmer kan ikke på noen måte se at dette forsvarer regjeringens rett til å pålegge privatpraktiserende veterinærer å ha klinisk vakt, men vil samtidig ikke avvise at det under spesielle omstendigheter kan være behov for dette. Disse medlemmer vil for øvrig minne om at Stortinget i Innst. S. nr. 235 (1999-2000) forutsatte at det skulle foreligge en avtale mellom DNV og staten før de nye vaktordningene kunne tre i kraft. Disse medlemmer må konstatere at en slik avtale ikke foreligger.

Disse medlemmer mener at Regjeringen gjennom et slikt forslag bidrar til å redusere muligheten for å få en landsdekkende veterinærtjeneste. Når utøvere av et fritt yrke skal bli pålagt vakter med en kompensasjon som er bestemt uten forhandlingsrett, så vil dette kunne påvirke veterinærenes valg av bo og arbeidssted. Det foreliggende forslag vil kunne føre til at veterinærene vil unngå å søke seg til områder der vaktbelastningene er store.

Disse medlemmer vil også vise til vedlagte brev av 2. mai 2001 til DNV fra advokat Thor-Erik Johansen der det blir gitt en juridisk vurdering av de pålegg regjeringen ønsker å gi til privatpraktiserende veterinærer. Også advokat Johansen tviler på om Regjeringen med rette kan «pålegge en selvstendig næringsdrivende veterinær å delta på vakt til en godtgjøring og på betingelser som ikke er basert på avtale, men diktat».

Disse medlemmer mener at privatpraktiserende veterinær normalt ikke kan pålegges kliniske vakter. Det er særlig pålegg om arbeid til en kompensasjon en ikke har forhandlingsrett til som etter disse medlemmers oppfatning er uakseptabel. Disse medlemmer vil dessuten vise til at regjeringens forslag vil kunne svekke den veterinære tjenesten i næringsfattige strøk.

Disse medlemmer vil videre vise til at departementets begrunnelse for å pålegge veterinærene kliniske vakter uten å ha forhandlingsrett til kompensasjon begrunnes med for knappe bevilgninger på kap. 1207 post 70. Disse medlemmer synes ikke dette er noen relevant problemstilling, og viser til at dette kan løses enkelt gjennom å gjøre kap. 1207 post 70 til en overslagsbevilgning eller søke Stortinget om økte bevilgninger. Stortinget skal ikke indirekte fastsette en godtgjørelse gjennom budsjettforhandlinger.

Disse medlemmer vil derfor foreslå at § 26 i loven skal lyde:

Ǥ 26 skal lyde:

• 1. Det skal etableres klinisk vakt for dyrehelsepersonell i alle deler av landet. Vaktdeltagelse baseres på frivillighet, og departementet inngår avtale med yrkesorganisasjonene etter forhandlinger om organisering og gjennomføring av vaktene samt om godtgjøring/tilskudd for deltagelse.

• 2. Departementet kan, hvis det gjennom frivillige ordninger ikke er mulig å dekke opp den kliniske vakttjenesten, bestemme at praktiserende dyrehelsepersonell skal delta i den kliniske vakten på det stedet de utfører sin virksomhet i henhold til betingelser avtalt med yrkesorganisasjonene. Plikt til å delta i vakt begrenses i forhold til type praksis den enkelte yrkesutøver driver daglig. Plikten til å delta i vakt faller bort ved gyldig forfall, og det må tas hensyn til praktiserende dyrehelsepersonells behov for ordnet fritid.

• 3. Det opprettes en nemnd for å håndtere situasjoner hvor det ikke oppnås enighet ved forhandlinger om vilkår og godtgjøring for deltagelse i vakt og ved beordring til offentlig tjeneste.»

Disse medlemmer forutsetter at departementet om nødvendig kommer tilbake med egen sak om opprettelse av nemnda.

Komiteen merker seg at departementet etter lovforslagets § 27 kan pålegge praktiserende dyrehelsepersonell plikt til å utføre offentlige tjenester mot godtgjørelse fastsatt av departementet, men at plikten bortfaller ved gyldig forfall. Komiteen vil understreke at slike pålegg bare må benyttes når uforutsette situasjoner oppstår og at tungtveiende samfunnshensyn tilsier dette. Komiteen mener det må foreligge krisesituasjoner som for eksempel utbrudd av munn- og klauvsyke og svinepest, og at det offentlige veterinærvesen ikke har kapasitet til å få rask kontroll over situasjonen.

Komiteen forutsetter at godtgjørelse for arbeid etter beordring avtales mellom partene.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre forutsetter at godtgjørelse fastsettes etter samme prinsipper som for vaktgodtgjørelse.

Komiteen foreslår at § 27 skal lyde:

Ǥ 27 Beordring i krisesituasjoner skal lyde:

I alvorlige krisesituasjoner kan departementet, eller den departementet bemyndiger, pålegge praktiserende dyrehelsepersonell plikt til å utføre offentlige tjenester etter avtalt godtgjørelse. Beordringen skal være for så kort tid som mulig. Plikten faller bort ved gyldig forfall.»