4.1 Rekvirering og utlevering av legemidler

Veterinærloven regulerer bare forhold mellom veterinærer og ikke-veterinærer. Den sondrer ikke mellom forskjellige typer ikke-veterinærer. Av grunner som er beskrevet i proposisjonen, er det behov for dette i dag. Rekvirering og utlevering av legemidler til dyreeiers bruk praktiseres ikke likt blant veterinærer. Spørsmålet er omdiskutert, og det er behov for klargjøring av veterinærloven på dette punktet. Det er også behov for en klargjøring vis-à-vis andre personellgruppers eventuelle bruk av reseptpliktige legemidler. Dette gjelder spesielt fiskehelsebiologenes eventuelle rett til å forskrive reseptpliktige legemidler til fisk, og biologer som ønsker å nytte immobiliserende medikamenter ved innfanging av vilt.

Med enerett til rekvirering følger også et ubetinget ansvar for bruken av legemidler. Dette betyr ikke at det bare er veterinæren som kan gi legemidlet til et dyr under behandling. Det kan overlates til eier eller annen som har ansvar for dyret. Betingelsen er at veterinæren finner vedkommende skikket til oppgaven og at veterinæren sørger for nødvendig informasjon og opplæring. Det viktigste er at et legemiddel blir riktig brukt. Hvem som gir medikamentet er av underordnet betydning.

Departementet mener videre at det ikke er noe i veien for å overlate til lekfolk å foreta injeksjoner forutsatt tilfredsstillende opplæring. Det er imidlertid tatt forbehold når det gjelder injeksjon av bedøvende midler og enkelte typer vaksiner. Forvaltningspraksis har gjennom årene fulgt disse retningslinjene. Årsaken til denne strenge tolkningen er at bedøvelse i seg selv er risikofylt for pasienten. Dessuten vil mangelfull bedøvelse påføre dyret unødig lidelse ved et smertefullt inngrep.

I Norge er det tradisjon for at veterinærer er restriktive med å levere ut legemidler til dyreeiere for behandling av egne dyr. Imidlertid synes det å foregå en liberalisering både blant dyreeiere og veterinærer. Det er derfor behov for å diskutere utforming av regelverk som er egnet til å sikre riktig bruk av legemidler til dyr i framtida. Det må være en klar forutsetning at medikamentell behandling ikke kan erstatte godt stell og god hygiene i besetninger eller dekke over drifts- og miljøforhold som fører til sjukdom. For å sikre forsvarlig forvaltning av legemidler til dyr, bør det hjemles adgang til å forskriftsfeste retningslinjer for dyrehelsepersonells eller lekfolks bruk av legemidler på dyr. Disse bestemmelsene er ikke ment å erstatte legemiddellovens regulering av rekvirering og utlevering av legemidler.

4.2 Spesialisering

Behovet for å etablere en spesialistordning var en naturlig følge av den faglige utviklingen innen veterinærmedisinen. DNV utarbeidet i slutten av 1980-årene et program med formelle utdanningskrav, der en både la vekt på relevant praksis og teoretisk etterutdanning ved veileder. For veterinærer med lang erfaring innen et fagfelt ble det etablert en overgangsordning med godkjenning etter en forenklet prosedyre. Departementet aksepterte DNVs faglige krav, og har godkjent de spesialistene som har avlagt bestått prøve etter innstilling fra hovedkomiteen for spesialistutdanningen. Inntil nå har departementet enkeltvis godkjent spesialistene, men det kan være hensiktsmessig å utarbeide forskrifter om godkjenning som gjør det mulig å delegere godkjenningsmyndigheten til DNV. Spesialistutdanningen forutsettes å foregå i nært samarbeid med den aktuelle utdanningsinstitusjon.

4.3 Nødhjelp

I lovforslaget vil nødhjelpsbestemmelsen bli utvidet til å gjelde dyrehelsepersonell. De skal yte den hjelp «vedkommende evner». Mer kan den enkelte selvsagt ikke yte. Spørsmålet er imidlertid hva man kan forlange av «evner». Her vil kravene måtte vurderes bl.a. ut fra dyrehelsepersonellets erfaringsgrunnlag og det utstyr som er tilgjengelig. Kravene må være større for en praktiserende veterinær eller fiskehelsebiolog i ordinært arbeid enn for dyrehelsepersonell som uten utstyr tilfeldig oppholder seg på stedet. I lovforslaget vil departementet gå bort fra en oppramsing av hvilke tilstander som krever øyeblikkelig hjelp. Den som mottar opplysningene må selv avgjøre om det foreligger behov for nødhjelp.

4.4 Det veterinærmedisinske rettsråd

Det veterinærmedisinske rettsråd trådte i funksjon 1. oktober 1950. Rettsrådet har fra 1950 til 1993 hatt i alt 1 120 saker til behandling. Forsikringssaker, og særlig handelssaker, var dominerende i de første årene av rettsrådets virksomhet, mens de veterinære ansvarssakene har dominert i den senere tid. I de senere år har det kommet flere saker om fiskesjukdommer der det kan dreie seg om tvist om betydelige verdier. Det er også en økende tendens til ansvarssaker når det gjelder behandling av smådyr, særlig hund og katt.

Det veterinærmedisinske rettsråd har gjennom årene vist sin berettigelse, særlig som et viktig ledd i å løse tvistesaker innen det veterinærmedisinske området. På denne måten har en unngått mange og kostbare rettssaker. Denne virksomheten bør fortsette. Rettsrådet har også vist sin berettigelse ved vurdering av veterinærmedisinske spørsmål og dyrevernspørsmål overfor offentlige myndigheter. Rettsapparatet oppnevner ofte eksperter eller enkeltpersoner som sakkyndige, uavhengig av Det veterinærmedisinske rettsråd, alt etter sakens art. Rettsrådet burde kunne spille en større rolle også i denne sammenheng. Rådet bør ikke tillegges myndighet hverken i forvaltningssaker eller i rettslige saker, men bør være et rent sakkyndig rådgivende organ for saker som ligger innenfor dyrehelselovens område. I den grad rådet finner det nødvendig skal de selv ta opp til vurdering aktuelle temaer og gi råd til departementet.