3. Annet relevant regelverk
Den svenske veterinærloven, Lag om behörighet att utöva veterinäryrket av 2. juni 1994 (SFS 1994:844), er en ren profesjonslov. Loven har ingen bestemmelser om det offentlige veterinærvesen. Det offentlige veterinærvesen i Sverige tar seg bare av sjukdomsproblemer hos produksjonsdyr, dyrevernspørmål og næringsmiddelhygiene, foruten saker som kommer inn under lov om husdyrsjukdommer mv. Behandlingen av produksjonsdyrene utføres av statlig ansatte distriktsveterinærer på «helstatlig» økonomisk basis. Det er flere distriktsveterinærer organisert sammen og knyttet til såkalte veterinærstasjoner. Fordelingen av disse er organisert slik at alle deler av landet skal kunne få veterinærhjelp til produksjonsdyr. Det er etablert en kontinuerlig vaktordning ved veterinærstasjonene.
Den danske veterinærloven, Lov om dyrlægegerning mv., jf. lovbekendtgørelse nr. 492 af 28. juni 1990 er i hovedsak en profesjonslov, men har også bestemmelser om Det veterinære sundhedsråd, om dyrlæger i offentlig tjeneste og om tilsyn. Danmark har ikke distriktsveterinærer. Landet er oppdelt i 11 Fødevareregioner, og hver region har en Veterinæravdeling og en Fødevareavdeling. Veterinæravdelingene har omfattende oppgaver i forbindelse med inn- og utførsel av dyr og offentlig sjukdomskontroll. Det er nedfelt i veterinærloven at privatpraktiserende veterinærer har plikt til å påta seg veterinære oppgaver i det området hvor de har sitt sedvanlige klientell i forbindelse med bekjempelse av smittsomme husdyrsjukdommer. Det er de privatpraktiserende veterinærer som selv organiserer vaktordning for klinisk service i Danmark.
Den finske veterinærloven, Lag om utövning av veterinäryrket, er en ren profesjonslov som i prinsippet dekker de samme forhold som lovene i de øvrige nordiske land. Imidlertid har de i Finland en egen lov, Veterinärvårdslag av 17. august 1990, som sammen med Lagen om djursjukdomar og Lagen om livsmedelhygien i fråga om animalske livsmedel regulerer offentlig så vel som privat veterinær virksomhet. I Finland har kommunene plikt til å «ordna basveterinärservice som avser hälso- och sjukvård för nyttodjur samt sådan veterinärservice som anses nödvendig för behandling av sjukdomar hos andra husdjur eller för tilhandahållande av normal hälsovårdsservice».