Departementet sendte et lovutkast på en første høring i desember 1996. Forslaget var en videreføring av disposisjonen for veterinærloven av 1948. Under arbeidet med høringsuttalelsene ble det klart at endringene i rammebetingelsene for offentlig veterinær virksomhet etter hvert har fått et slikt omfang at det må få konsekvenser for strukturen i den nye loven. Bare siden lovarbeidet ble startet opp i 1994 har antall offentlige oppgaver økt vesentlig, og utviklingen ser ut til å fortsette. Dette setter nye krav til forvaltningskompetansen hos fylkes- og distriktsveterinærer. Flere offentlige oppgaver fører også til at mange distriktsveterinærer ikke lenger har tid til å drive praksis innenfor ordinær arbeidstid, slik nåværende lov bestemmer. Konsekvensen er at klinisk praksis i hovedsak må dekkes av private veterinærer, og skillet mellom privat og offentlig ansvar for veterinære oppgaver må gjøres klart. Det ble derfor nødvendig å vurdere organiseringen og finansieringen av det offentlige veterinærvesenet, herunder vaktordningen, separat og så raskt som mulig.

Utgangspunktet for vurderingen var at det ikke lenger synes naturlig med en spesiell omtale av det offentlige veterinærvesenet i en lov som utvides til å omfatte både veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Offentlige oppgaver innen dyrehelse og dyrevern vil fremgå av særlovgivning med forskrifter, og av arbeidsinstrukser for den enkelte arbeidstaker. Hvordan staten organiserer sine etater er ikke avhengig av egne lovhjemler. Statsbudsjettet vil gjenspeile aktivitetsnivået og gi den økonomiske rammen for etatene, og organiseringen må være den til enhver tid mest hensiktsmessige ut fra statens prioriteringer i forhold til samfunnets behov.

På grunn av dette ble følgende punkter i lovutvalgets mandat behandlet spesielt:

• definisjon av hva som er veterinære oppgaver

• klar deling mellom offentlig og privat ansvar for løsning av de veterinære oppgavene i samfunnet

• sikre at veterinærvesenet er tilpasningsdyktig i forhold til endringer i de veterinære oppgavene både nasjonalt og internasjonalt

• vurdere økonomiske og administrative konsekvenser

Disse spørsmålene ble lagt fram for Stortinget i form av St.prp nr. 54 (1999-2000) Om faglige, juridiske og økonomiske rammer for dyrehelseforvaltningen og virksomheten til veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Stortinget fattet vedtak i saken 14. juni 2000 i samsvar med Regjeringens forslag. Med dette vedtaket mener departementet det er overflødig å videreføre kap. 2, Offentlige veterinærer, i nåværende lov. Det foreliggende lovforslaget er derfor en ren profesjonslov. Loven skal imidlertid ha bestemmelser for Det veterinærmedisinske rettsråd, fordi dette organet bl.a. skal uttale seg om spørsmål med tilknytning til dyrehelsepersonells yrkesutøvelse i klinisk virksomhet.

Departementets forslag etter første høringsrunde ble sendt på høring 25. september 2000 til en rekke offentlige instanser og interesseorganisasjoner. De fleste høringsinstansene hadde uttalt seg til forslaget i første høringsrunde.

Høringsinstansene har i hovedsak støttet forslaget om en felles lov for veterinærer og annet dyrehelsepersonell. De fleste er positive til å utelate bestemmelser om det offentlige veterinærvesen, men Den norske veterinærforening, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Bondelag og GENO er uenige i denne vesentlige endring i forslaget.

De fleste innvendingene er rettet mot formuleringer knyttet til legemidler, enerett til behandling og rettigheter til fiskehelsebiologer og dessuten til bestemmelser for samarbeid og vakt.

2.1 Lovens formål

Høringsinstansene var i hovedsak enig i formålene med loven. Den norske veterinærforening (DNV) og Norges Bondelag syntes imidlertid ikke formålsbestemmelsene ble dekkende for innholdet i loven.

Den norske veterinærforening skrev følgende:

«DNV er enig i lovens formål. Det må imidlertid påpekes at punkter under formålsparagrafen ikke i nødvendig grad blir fulgt opp i lovforslaget. Ved å fjerne reguleringen av det offentlige veterinærvesen og statens ansvar for at det er veterinærtilbud i hele landet, er det vanskelig å se at intensjonen under pkt 2 er oppfylt. Det er også vanskelig å se at formålet under pkt 3 blir ivaretatt i spesiell grad i loven da loven i hovedsak kun regulerer virksomheten i klinisk praksis.»

Norges Bondelag skrev følgende:

«I det nye forslaget til lovtekst er det foreslått å fjerne formuleringer som gir Staten ansvaret for å opprettholde en forsvarlig veterinærdekning i hele landet. Norges Bondelag kan ikke akseptere at Statens ansvar i denne sammenheng svekkes. Norges Bondelag mener at den foreslåtte endring ikke samsvarer med lovens formålsparagraf der det bl.a. heter at loven skal bidra til at det finnes et faglig adekvat tilbud på tjenester for fremme av dyrehelse og dyrevelferd og skaffe trygge matvarer.»

Departementet har kommet til at det vil være en fordel å omformulere formålsbestemmelsen. En kort formålsbestemmelse mer på linje med helseperso­nelloven blir trolig best og likevel dekkende for lovens innhold.

2.2 Nødhjelp

Departementet mener behovet for å hjelpe syke eller skadde dyr som hovedregel vil dreie seg om varmblodige enkeltdyr, eller eventuelt husdyrbesetninger ved katastrofer som brann eller annet. Departementet har vært i tvil om hvor mange kategorier dyrehelsepersonell som skal omfattes av en spesiell plikt til nødhjelp i slike tilfeller. Departementet mener at en plikt til å yte nødhjelp som omtalt ovenfor, og som er en videreføring av tidligere bestemmelser, i denne sammenhengen skal gjelde generelt for dyrehelsepersonell. En slik bestemmelse vil også være mest i tråd med høringsmerknadene. Dyrehelsepersonell blir da pålagt de samme plikter ut fra egne forutsetninger for å gi nødhjelp. Dette reduserer selvsagt ikke den generelle plikten alle og enhver har til å yte den hjelp de formår etter dyrevernloven.

2.3 Rekvirering og utdeling av legemidler

Også ved annen høring kom det mange kommentarer til § 18, som i høringsutkastet het: «Rekvirering og utdeling av legemidler.»

2.3.1 Kommentarer til rekvireringsrett for fiskehelsebiologer

DNV, Statens dyrehelsetilsyn, Norges veterinærhøgskole, Statens helsetilsyn, Statens legemiddelkontroll og Legemiddelindustriforeningen er alle av den oppfatning at fiskehelsebiologene ikke bør ha rekvisisjonsrett. Dette begrunnet de med at det vil medføre langt flere rekvirenter enn i dag om fiskehelsebiologene får rekvisisjonsrett. Dette øker sjansen for økt rekvirering av reseptpliktige legemidler. Etter deres mening er en slik utvikling uønsket fordi det vil utgjøre en risiko for å øke forbruket av legemidler generelt, og antibakterielle midler spesielt, med de konsekvensene dette kan få for norsk matfiskproduksjons anseelse og troverdighet utad. Nevnte institusjoner fant det videre ulogisk å ta inn bestemmelsen som er foreslått i høringsforslagets § 18 annet ledd siden den er i motstrid med angitt EU-direktiv. Helsetilsynet foreslo at teksten eventuelt modifiseres til: «Departementet kan i forskrift bestemme at annet dyrehelsepersonell med autorisasjon eller lisens kan få begrenset rekvireringsrett.» Denne formuleringen vil da være sammenfallende med tilsvarende i den nye loven om helsepersonell.

Fiskeridepartementet, Havforskningsinstituttet, Fiskeridirektoratet, Fiskehelseforeningen, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Universitetet i Bergen, Universitetet i Tromsø/Norges fiskerihøgskole og Norske fiskeoppdretteres forening var positive til at loven formuleres slik at fiskehelsebiologene får rett til å rekvirere legemidler til akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr så snart dette er forenlig med EUs regelverk.

Departementet vil ut fra en samlet vurdering opprettholde forslaget om at fiskehelsebiologene kan rek­virere reseptpliktige legemidler til akvatiske dyr, unntatt sjøpattedyr. Regjeringen vil, så snart som mulig, ta initiativ overfor EU for å få fjernet hindringer som kan synes å foreligge i EUs regelverk for iverksettelse av fiskehelsebiologenes rett til å rekvirere legemidler.

2.3.2 Kommentarer til forbud mot rekvirering av bestemte legemidler til dyr

Departementet mener at hjemmelen til å forby bruk av visse legemidler er en av de viktigste endringene fra den tidligere loven om veterinærer. Kontroll med rekvirering, utlevering og bruk av legemidler vil bli viktige virkemidler i arbeidet med mattrygghet og arbeidet med å redusere resistensutvikling.

2.3.3 Kommentarer til tilsyn med rekvirering av legemidler

Helsetilsynet fant det naturlig at Landbruksdepartementet skal ha samme rolle når det gjelder kontroll med legemiddelrekvirering innen dyremedisin som Sosial- og helsedepartementet har innen humanmedisin. Departementet vil videreføre bestemmelsen på en slik måte at ansvaret for tilsyn med veterinærers, eventuelt fiskehelsebiologers, rekvirering av legemidler legges til dyrehelsemyndighetene.

Intensjonen er videre å likestille fiskehelsebiologer og veterinærer når det gjelder undersøkelser og behandling av akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr. Rettighetene etter § 18 skal gjelde straks loven er trådt i kraft. De er ikke koblet til rekvireringsretten for legemidler. Det er bare rekvireringsretten som vil få utsatt ikrafttredelse. Den som har rekvireringsrett har imidlertid et spesielt ansvar for at det legemidlet som rekvireres blir riktig brukt. Departementet har beholdt en lovtekst med eget ledd bare for veterinærer og ett ledd for fiskehelsebiologer.

2.3.4 Merknader til at bare den som er veterinær kan forestå kjøttkontroll

Høringsinstansene har ulike syn på at kjøttkontroll forbeholdes veterinærer og at dette nevnes spesielt i denne loven.

Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø/NFH var imot at kjøttkontroll skulle forbeholdes veterinærer og mente at kjøttkontroll for akvatiske dyr burde vært omfattet av regelen i annet ledd, så langt denne passer. Universitetene mente at kjøttkontroll for akvatiske dyr var en oppgave som naturlig hørte under fiskehelsebiologers kompetanseområde, og at regelen virket unødvendig begrensende for deres arbeidsoppgaver.

Departementet ønsker å beholde bestemmelsen om at kjøttkontroll er forbeholdt veterinærer. Med kjøttkontroll menes her den tradisjonelle kjøttkontrollen av landdyr. Kontroll av sjømat er ikke omfattet av lovens betegnelse kjøttkontroll. Selv om lov om kjøttproduksjon med forskrifter regulerer og setter krav til utførelsen av kjøttkontroll, finner departementet at det her bør fremgå klart at kjøttkontroll er en spesifikk oppgave for veterinærer, fordi en forsvarlig kjøttkontroll baseres på kunnskaper i patologi.

2.3.5 Taushetsplikt

Departementet har på bakgrunn av høringsmerknadene gått inn for en tilnærmet harmonisering med taushetsreglene i annet norsk regelverk. Bestemmelsene vil bli gitt som en hovedregel om taushetsplikt for personlige og driftsmessige forhold. Dyrehelsepersonell og deres medhjelpere vil bli omfattet, men bestemmelsen vil og gjelde for andre som omhandles i loven. Forslaget til ny lovtekst som ble foreslått av Justisdepartementet er tatt inn i sin helhet.

2.3.6 Samarbeid og klinisk vakt

Den norske veterinærforening (DNV) var sterkt kritisk til første ledd og uttalte:

«Paragrafen omhandler ansvaret for at det er forsvarlig veterinærdekning i landet, og må ses i sammenheng med lovforslagets § 1, pkt. 2 (formålsparagrafen). Her sies det at loven skal bidra til at det finnes et faglig adekvat tilbud på tjenester for fremme av dyrehelse og dyrevelferd. I nåværende lovforslag legges dette ansvaret på den praktiserende veterinæren. (....) Forslaget at staten fraskriver seg ansvaret for at det er forsvarlig veterinærdekning i hele landet og at det er veterinærhjelp til alle døgnets tider. Det er tvilsomt om det foreliggende forslaget til § 26 ivaretar formålsparagrafen. (....) DNV foreslår således at det under § 26 tas inn at det skal etableres klinisk veterinærvakt i alle deler av landet til en avtalt statlig godtgjørelse.»

DNV gikk også sterkt imot at staten får hjemmelsgrunnlag for å kunne pålegge praktiserende veterinærer plikt til å delta i den kliniske vakten på det sted de utfører sin virksomhet. DNV går også mot at godtgjørelse (tilskudd) for vakt differensieres på grunnlag av inntjening, slik det er beskrevet i forarbeidene til loven. Distriktspolitiske virkemidler for å sikre veterinærbemanning i hele landet må utøves på annen måte. Videre mener DNV godtgjørelse for vakt må være gjenstand for forhandlinger mellom partene.

Rådet for dyreetikk sa:

«(...) Etablering av vakt framstår som et rent privat anliggende, der staten riktignok skal yte økonomisk støtte. Rådet for dyreetikk frykter at dette ikke vil være et tilstrekkelig virkemiddel for å sikre at syke dyr får nødvendig behandling i tide. Fritid verdsettes stadig mer av stadig flere, og områder med stor vaktbelastning vil være lite attraktive for den nye generasjon veterinærer. (...)»

Statens dyrehelsetilsyn mente om § 26 at denne bestemmelsen bør slås sammen med § 27 under overskriften «Beordring av dyrehelsepersonell». Første ledd bør strykes. De mente at det ikke er riktig å lovfeste føringer om praksissamarbeid. I stedet foreslo de å gi departementet anledning til å fastsette forskrift om vilkår for å få tilskudd til klinisk vakt.

GENO sa at forslaget representerer et tilbakeskritt i forhold til forrige utkast (des.1996). De sa videre:

«For husdyrbrukerne er det viktig at det er et tilfredsstillende tilbud på veterinære tjenester til en hver tid på døgnet i hele landet. Vi kan ikke se at næringens behov på dette området blir tilstrekkelig ivaretatt i det nye forslaget. Etter vårt syn bør det være det offentliges ansvar å sikre tilfredsstillende tilbud på veterinære tjenester. GENO vil derfor be om at følgende lovtekst slik den var formulert i forrige utkast (§ 24) opprettholdes: «Det skal etableres en klinisk veterinærvakt i alle deler av landet. Departementet inngår avtale med yrkesorganisasjonene om organisering og gjennomføring av vakten samt en godtgjørelse for deltakelse.»

Norges Bondelag påpekte at Staten har et ansvar for at det er en tilstrekkelig veterinærberedskap gjennom hele døgnet etter dagens veterinærlov. Norges Bondelag kan ikke akseptere at Statens ansvar i denne sammenhengen svekkes.

Departementet vil ta inn forslaget fra Statens dyrehelsetilsyn om at staten kan sette betingelser for utbetaling av tilskudd til klinisk vakt. Departementet mener videre at det er viktig å ha hjemmel til å pålegge vakt som en sikkerhetsforanstaltning i tilfelle vakten ikke dekkes ved frivillig deltakelse.