Vedlegg
Det vises til møte.
Jeg oppfattet konklusjonen dithen at jeg nå lager første utkast til en vurdering. Den gjennomgår du, og kommer med eventuelle korreksjoner. Dette er en hensiktsmessig arbeidsform. Grunnen er at denne saken vel så mye som jus, berører politiske og næringsmessige spørsmål.
Det jeg skriver er ment som argumenter som kombinert med politisk press forhåpentligvis kan medføre endringer i utkastets §§ 26 og 27.
Innledningsvis bemerker jeg at utkastet gir vidtgående fullmakter gjennom de to bestemmelsene, til departementet. Begge gir dessuten fullmaktene innen rammen av et generøst og vidtfavnende forvaltningsskjønn, jfr. uttrykket «kan», som benyttes i begge bestemmelsene. Det er ubestridt forvaltningsrett at så lenge dette skjønnet ikke utøves helt vilkårlig, kan heller ikke domstolene overprøve det. Således er allerede den innledende indikasjonen i disse bestemmelsene betenkelig, fra en rettsikkerhetsmessig vurdering.
Begge bestemmelsene pålegger veterinærer omfattende inngrep i den felles frie yrkesutøvelse. Det er ut fra det særlig § 27, som har overskriften «Beordring til offentlig tjeneste», som er uvanlig inngripende i den alminnelige næringsfriheten.
Det er ikke heldig at slike plikter pålegges ved en generell fullmaktslovgivning. Jeg kjenner heller ikke bestemmelser fra annen næringslovgivning med tilsvarende innhold.
Jeg går nå nærmere inn på ordlyden.
§ 26 inneholder bruk av ordet «kan», som hjemler fritt forvaltningsskjønn to ganger i første ledd, og to ganger i andre ledd, herunder adgang til å utforme forskrifter, som faktisk skal gjelde «gjennomføringen av bestemmelsene i denne paragraf».
Dermed er et vidtfavnende inngrep i næringsfriheten med dette gitt bort av lovgiver, og overført til en administrasjons frie skjønn.
Konsekvensen blir at staten kan pålegge en selvstendig næringsdrivende veterinær å delta på vakt til en godtgjøring og på betingelser som ikke er basert på avtale, men diktat.
§ 27, beordringshjemmelen, har tilsvarende vide fullmakter, basert på delegert skjønn. Det er helt spesielt at plikten ikke bare knyttes til «uforutsette situasjoner». En upresis vurdering som «tungtveiende samfunnshensyn» er nok. Også her skal det ikke forhandles om godtgjøring. Det gis en diktathjemmel til departementet.
En kuriositet er at plikten «faller bort ved gyldig forfall», uten at dette er definert, eller åpnet for å regulere ved forskrift.
Bestemmelsen er således også lovteknisk svak.
Jeg har allerede påvist at det legges opp til et regelverk som er basert på fullmakter, på et område der det er næringsfrihet, med diktat av godtgjøring, som i noen grad er utformet på en lovteknisk svak måte.
Det er også min mening at det kan klart reises spørsmål om bestemmelse er i samsvar med Den Europeiske Konvensjon om Menneskerettigheter, Artikkel 4. Den aktuelle bestemmelsen lyder:
«2. No one shall be required to perform forced or compulsory labour»
I kommentarutgaven «Lorentzen m.flere, Den Europæiske Menneskeretskonvention» s. 95-99 gjennomgås praksis. «Forced or compulsory labour» defineres som «arbeidets ufrivillige karakter». Ved vurderingen av dette har Menneskerettighetsdomstolen lagt vekt på, i tillegg til graden av ufrivillighet, om arbeidet har vært urimelig eller tyngende, og medført «uungåelige vanskeligheter», og dermed vært «uproporsjonalt». Dette er normer man også finner i ILO konvensjonene 29 og 105.
De rettsavgjørelser man har er knyttet til «ufrivillighet». I kommentarutgaven (s. 97) nevnes særskilt «arbeidsforpliktelse knyttet til bestemte liberale erverv».
Poenget er således ganske enkelt at slik de to aktuelle bestemmelsene er utformet, på grunn av elementet i dem av tvang overfor næringsdrivende, herunder lønnsdiktatet, kan dette meget vel vise seg å være i strid med EMK. Det sentrale poenget er at ordlyden i den aktuelle bestemmelsen, «pligtarbejde», jfr. dansk oversettelse, gjelder «arbejdets ufrivillige karakter», jfr. kommentarutgaven s. 97.
Jeg synes også det er klart på sin plass å minne om Grunnlovens § 101. Den lyder:
«Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden.»
Denne bestemmelsen må leses i sammenheng med EMK, og særlig som en skranke for statens adgang til å pålegge tvangsmessige tiltak overfor næringsdrivende.
Mitt råd er at foreningen straks tar opp dette, med Stortingets Næringskomité.