Forskriftsfullmakt

Det ønskes innført hjemmel for merkeordningen i landbrukskvalitetsloven for å kunne gjennomføre bestemmelser om krav til kvalitet, geografisk opprinnelse og produkters særegenhet. Dette for at produkter skal kunne markedsføres med en bestemt geografisk betegnelse eller en særegenhetsbetegnelse og med eget offentlig merke. I tillegg ønskes regler om at andre, som ikke oppfyller vilkårene satt for den aktuelle betegnelse, heller ikke har lov til å benytte disse betegnelsene eller merket. Reglene skal sikre redelig frambud av produkter som beskyttes under ordningen.

Lovforslaget innebærer at Kongen gis myndighet til å gi forskrifter til merkeordningen, dvs. om beskyttelse av produktbetegnelser, inkludert geografiske betegnelser. Det er ikke meningen å utelukke muligheten for beskyttelse av andre typer produktbetegnelser, opprinnelsesbetegnelser og særegenhetsbetegnelser. Det legges opp til å utforme et nasjonalt regelverk med utgangspunkt i EUs regelverk.

Ordningen vil gjelde for de produkter som faller inn under landbrukskvalitetslovens virkeområde. Kongen kan i forskrift bestemme hvilke produkter som faller inn under loven. Fiskeriprodukter, bortsett fra produkter av innlandsfisk, vil falle utenfor ordningens virkeområde. Departementet vil senere vurdere en utvidelse av hjemmelen for en merkeordning til andre matvarer og andre produkter på et senere tidspunkt.

Departementet mener at en statlig ordning er riktig for å sikre redelig frambud, og for å sikre at det stilles strenge krav til de produsenter som ønsker å benytte en betegnelse som beskyttes under ordningen. Produsentene vil selv måtte definere sine produkter og produksjonssted samt framskaffe dokumentasjon for at påstandene de framsetter er korrekte. Det offentlige vil kontrollere at dette er riktig forut for at produktbetegnelsen eventuelt beskyttes. Det vil dessuten bli ført kontroll med at produksjonsbestemmelsene overholdes. Det er viktig at merkeordningens integritet, troverdighet og tillit sikres gjennom at de personer som foretar vurderinger og godkjenning av produkter som skal merkes, skal være uavhengige og ikke ha økonomiske interesser i produktene. De må videre være organisatorisk og økonomisk uavhengig av produsentene. I tillegg er det nødvendig med en uavhengig og habil kontrollstruktur. En innføring av merkeordningen med utgangspunkt i EUs forordninger, vil medføre at det må etableres nye hindre i forhold til å oppnå registrering etter varemerkeloven og fellesmerkeloven. Dette anses nødvendig for å hindre at en betegnelse kan beskyttes under begge ordninger og skape uklarheter med hensyn til hva betegnelsen står for.

På bakgrunn av ovenstående foreslås det innført en hjemmel i landbrukskvalitetsloven til i forskrift å kunne modifisere registreringsadgangen etter varemerkeloven og fellesmerkeloven. Det tas sikte på at det etableres en innsigelsesadgang, i likhet med den som rådsforordningene 2081/92/EØF og 2082/92/EØF foreskriver, for innehavere av varemerkerettigheter som mener sin rett krenket ved at en betegnelse beskyttes i henhold til den nye merkeordningen. Egne publikasjonsrutiner må iverksettes for å sikre at innehavere av eksisterende varemerkerettigheter kan gjøres oppmerksomme på at et konkurrerende merke gis.

Gebyrhjemmel

Gjeldende lov gir kun hjemmel til å innkreve avgift for dekning av utgifter til kontrolltiltak. Det er i tillegg ønskelig med en hjemmel for innkreving av gebyr for dekning av det offentliges kostnader i forbindelse med andre oppgaver som må utføres for å forvalte en merkeordning. Departementet mener brukerne må være med på å betale for en ordning som igangsettes for å øke verdiskapningen i landbruket, men ser at høye gebyrer kan skape problemer for spesielt utsatte bedrifter. En vil derfor ta dette i betraktning ved endelig utforming og drift av ordningen.

Sanksjonsbestemmelser

Departementet mener det er riktig å gi betegnelsene og merkene som blir beskyttet et vidtgående vern. Det er også viktig å beskytte forbrukerne blant annet mot faren for villedning som følger av misbruk av en beskyttet betegnelse eller merke. Det foreslås derfor inntatt en ny straffebestemmelse som er mer vidtrekkende enn den som gjelder i dag, ved at det innføres fengselsstraff i tillegg til bøtestraff. At straffebestemmelsen bare rammer forsettlig bruk stemmer overens med varemerkelovens bestemmelser. Dersom det viser seg ønskelig og nødvendig å gi et erstatningsrettslig vern til de som rettmessig bruker en beskyttet betegnelse, foreslås en hjemmel til å regulere erstatningsspørsmålet i forskrift. Utforming av slike erstatningsbestemmelser vil bli fastlagt etter omfattende høring.

Nærmere om hva som tenkes regulert i forskrifter

Med hjemmel i den nye bestemmelsen i landbrukskvalitetsloven tas det sikte på å utarbeide en nasjonal rammeforskrift, med utgangspunkt i EUs regelverk.

Rammeforskriften vil omhandle følgende hovedelementer:

• vilkår for beskyttelse av og merker for geografiske betegnelser, opprinnelsesbetegnelser og sær­egenhetsbetegnelser,

• rettigheter og plikter for de som kan bruke beskyttede merker og produktbetegnelser,

• administrasjon av ordningen,

• prosess for søknad, godkjenning/avslag og offentliggjøring,

• tilsyn, revisjon og kontroll, og

• sanksjonsbestemmelser.

Utgangspunktet vil være en søknad fra en sammenslutning. Når en produktbeskyttelse er opprettet, kan imidlertid samtlige aktører, herunder utenlandske, benytte produktbetegnelsen - gitt at de offentlige krav som knytter seg til bruken, er oppfylt. Ved innføringen av merkeordning i Norge, er det vesentlig at en eventuell merverdi som skapes ved å få beskyttet en produktbetegnelse, i hovedsak tilfaller primærleddet. Denne målsetting er i tråd med grunnlaget for verdiskapingsprogrammet på matområdet. Søkere til ordningen bør derfor i hovedsak være en sammenslutning av primærprodusenter, eller av primærprodusenter i samarbeid med videreforedlere. I særskilte tilfeller kan søker være en enkeltperson eller en foredler.

Med hjemmel i rammeforskriften tenkes det utarbeidet en forskrift for hvert produkt som skal beskyttes. Hver av disse vil blant annet inneholde nærmere beskrivelser av produksjonsmåter og andre vilkår som er særegne for produktet hvis navn beskyttes i henhold til angjeldende forskrift. Det er produsentene selv som vil måtte utarbeide grunnlaget for reglene, og sørge for at alle særpreg ved produktet dokumenteres. Forslag til produktspesifikke bestemmelser må undergå høring, slik at man både sikrer at de som måtte anse sine rettigheter krenket og andre som måtte ha innvendinger mot produktbeskrivelsen, får anledning til å inngi innsigelse. De ordninger som foreslås innført er i hovedprinsippene i samsvar med de bestemmelser som EU har praktisert siden tidlig på 1990-tallet, og som EFTA-landet Sveits har innført.