Forutsetningen for å opprettholde en langsiktig norsk matproduksjon er at næringen oppnår tilstrekkelig lønnsomhet ved salg av produktene. Dette er en av hovedpilarene i St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon. Tiltak med sikte på bedre utnyttelse av markedsmulighetene er derfor vesentlig i den videre næringsutvikling.

Erfaringen fra blant annet land i EU viser at opprinnelsesmerking som kombinerer kriterier for kvalitet med kriterier for særpreg og geografisk opprinnelse, kan øke omsetning og lønnsomhet og derfor være til stor nytte for så vel produsenter som forbrukere. Ved at EUs merkeordninger stiller krav til produktkvaliteten, har man fått økt forbrukernes etterspørsel etter kvalitetsprodukter. EUs merkeordninger er vedtatt ved flere forordninger, som gir beskyttelse i alle EU-land. Anvendelsen av merkene skjer imidlertid i varierende grad. Av land utenfor EU har blant annet Sveits etablert et regelverk for beskyttelse av produktbetegnelser på matområdet. Dette er i hovedsak en kopi av EUs forordninger på området.

For matvarer har EU etablert et beskyttelsessystem ved to forordninger, nr. 2081/92/EØF og nr. 2082/92/EØF. Dette systemet ble etablert i 1992 samtidig med en større omlegging av EUs landbrukspolitikk, hvor hovedformålet med omleggingen var å øke markedstilpassingen av produksjonen samtidig som hensyn til miljø, ressursgrunnlaget og distriktene skulle ivaretas. Den norske merkeordningen departementet nå foreslår, vil være en integrert del av Regjeringens verdiskapingsprogram for matproduksjon, som er et program for innovasjon og mangfold på matområdet. Programmet skal legge til rette for primærprodusenter og næringsmiddelbedrifter som utvik­ler spesialiserte matvarer av høy kvalitet for salg i markeder med høy betalingsvillighet.

Produktkategorier som kan omfattes av merkeordningen bør omfatte både volumprodukter og mer lokalt produserte produkter for nisjer i markedet. Merkeordningen vil kunne stimulere til nettverksorganisering av produsentene og dermed gi mange små produsenter en styrket posisjon i verdikjeden, noe som er viktig i en distriktspolitisk sammenheng. Det legges opp til strenge kriterier for å få en betegnelse beskyttet. Det kan imidlertid allerede nå spores relativt stor interesse for en slik merkeordning blant produsenter.