5. Gjenopptakelse ved brudd på folkerettslige forpliktelser
- 5.1 Innledning
- 5.2 Gjenopptakelse på grunn av traktatstridig saksbehandling
- 5.3 Hvilke organer bør omfattes?
Etter straffeprosessloven § 391 nr. 2 og tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 7 kan gjenopptakelse kreves når «avgjørelsen antas direkte eller indirekte å bygge på en forståelse av folkeretten eller en traktat som avviker fra den forståelse som en internasjonal domstol i samme saksforhold slår fast som bindende for Norge, og denne forståelse må antas å burde føre til en annen avgjørelse».
Bestemmelsene gir bare rett til gjenopptakelse når selve avgjørelsen er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. At saksbehandlingen er traktatstridig, er ikke tilstrekkelig. Det er videre et vilkår at folkerettsbruddet er fastslått av en internasjonal domstol. Uttalelser fra andre organer, f.eks. FNs menneskerettighetskomité, gir ikke rett til gjenopptakelse.
Departementet går inn for at brudd på folkerettslige forpliktelser skal gi rett til gjenopptakelse i større utstrekning enn i dag.
Komiteen vil understreke Norges selvsagte plikt til å underkaste seg folkerettslige forpliktelser, og er enig med Regjeringen i at brudd på folkerettslige forpliktelser skal gi rett til gjenopptakelse i større utstrekning enn i dag.
I dag er kravet at den forståelse som den internasjonale domstolen har fastslått «må antas å burde føre til en annen avgjørelse». I relasjon til saksbehandlingsfeil er det et spørsmål om ikke dette kravet blir for strengt.
I høringsnotatet foreslo departementet at vilkåret for å gjenoppta en sak som følge av brudd på traktatbestemmelser om menneskerettigheter, skulle være at det «må antas at avviket kan ha hatt innflytelse på avgjørelsen og at en ny prøving kan føre til en annen avgjørelse».
Riksadvokaten mener vilkårene passer dårlig der det er det materielle innhold i en avgjørelse som er i strid med en traktat, og at det bør gis en egen bestemmelse som bare omfatter tilfeller der saksbehandlingen har vært i strid med konvensjonen. Regjeringsadvokaten mener derimot at det skal stilles strengere krav enn i forslaget i høringsbrevet. Også andre instanser hadde kritiske merknader.
Departementet er enig med riksadvokaten i at det i utgangspunktet er naturlig å utforme bestemmelsen etter mønster av straffeprosessloven § 390 og tvistemålsloven § 405. Det avgjørende blir da om det er grunn til å anta at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen. I tillegg til dette kravet, er departementet enig med regjeringsadvokaten i at det bør kreves at gjenopptakelse er nødvendig for å bøte på skaden.
ØKOKRIM og riksadvokaten advarer mot at retten til å begjære gjenopptakelse skal gjelde andre enn den eller dem som den konkrete avgjørelsen gjelder.
Departementet finner grunn til å legge vekt på disse innvendingene. Det er ikke noen god løsning å gi en generell adgang til å gjenoppta tidligere avgjørelser som i sin tid ble ansett for å være konvensjonsmessige. Når det gjelder avgjørelser fra tiden etter den aktuelle uttalelse, mener departementet at hensynet til den som ønsker sin sak gjenopptatt, i rimelig utstrekning vil kunne ivaretas ved bruk av bestemmelsen i straffeprosessloven § 392 annet ledd som gir rett til gjenopptagelse dersom særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvet på ny.
Komiteen er enig i departementets syn på vilkårene for gjenopptagelse som følge traktatstridig saksbehandlingsfeil, og mener derfor at det i disse tilfellene er for strengt å kreve at det må antas at gjenopptagelse burde føre til en annen avgjørelse før en avgjørelse om gjenopptagelse kan fattes. Komiteen er enig i at kravene til gjenopptagelse på grunnlag av saksbehandlingsfeil som nevnt skal være om det er grunn til å anta at feil kan ha hatt betydning for avgjørelsen, og at gjenopptakelse er nødvendig for å bøte på den skaden.
I forslaget fra 1996 ble to mulige avgrensninger foreslått: Alternativ 1 omfattet bare FNs menneskerettskomité. Alternativ 2 omfattet i tillegg håndhevingsorganene under FNs torturkonvensjon og rasediskrimineringskonvensjon.
De fleste høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet, er positive til forslaget om å utvide gjeldende ordning. Høringsinstansene har imidlertid ulike syn på hvilke internasjonale organer som bør omfattes.
Departementet vil ikke foreslå noen bestemmelse som generelt åpner for at uttalelser fra internasjonale konvensjonsorganer om norske domstolers rettsanvendelse skal gi rett til gjenopptakelse. Etter departementets oppfatning bør lovendringen først og fremst omfatte uttalelser fra FNs menneskerettskomité. Departementet har under tvil kommet til at man i denne omgang bør nøye seg med dette og ikke nå inkludere uttalelser fra FNs rasediskrimineringskomité eller FNs torturkomité. Dette skyldes først og fremst at Norge foreløpig har liten erfaring med disse FN-organene. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet straks man har et bredere erfaringsmateriale å bygge på.
Når det gjelder uttalelser fra ILO-systemet, er det etter departementets syn grunn til å vise en viss tilbakeholdenhet med å knytte en rett til gjenopptakelse til uttalelser fra disse organene. Dette skyldes at ILO og Norge har forskjellig syn på rekkevidden av enkelte konvensjoner.
Komiteen vil vise til at departementet ikke foreslår noen bestemmelse som generelt åpner for at uttalelser fra internasjonale konvensjonsorganer om norske domstolers rettsanvendelse skal gi rett til gjenopptakelse. Komiteen er enig i dette.
Komiteen støtter også departementets forslag om at uttalelser fra FNs rasediskrimineringskomité og FNs torturkomité foreløpig ikke skal kunne danne grunnlag for gjenopptakelse på linje med uttalelser fra FNs menneskerettskomité.