3. Hvem skal behandle begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker?
Etter straffeprosessloven § 394 første ledd skal begjæringer om gjenopptakelse settes frem for og behandles av den domstolen som har avsagt den angrepne dommen. En tilsvarende regel gjelder for sivile saker. De dommerne som deltok ved behandlingen av den angrepne dommen, kan ikke delta ved avgjørelsen av gjenopptakelsesbegjæringen.
I England ble en kommisjon til å behandle og avgjøre begjæringer om gjenopptakelse (the Criminal Cases Review Commission, forkortet CCRC) opprettet ved lov i 1995, og begynte sin virksomhet 1. januar 1997. Medlemmene utnevnes av dronningen. Kommisjonen trer som regel i funksjon etter begjæring fra den domfelte, men kan også ta opp saker av eget initiativ, og den har vide fullmakter til selv å foreta undersøkelser og til å pålegge andre å undersøke på kommisjonens vegne.
Kommisjonen avgjør kun om en sak skal henvises til behandling i domstolene eller ikke. Den tar ikke standpunkt til realiteten i saken. Henvisning skjer bare dersom det foreligger en reell mulighet for at den tidligere dommen ikke vil opprettholdes, enten på grunn av et argument eller et bevis som ikke tidligere har blitt fremmet for retten, eller fordi det foreligger særlige omstendigheter.
Den skotske kommisjonen (the Scottish Criminal Cases Review Commission, forkortet SCCRC) ble etablert 1. april 1999, og har en tilsvarende funksjon som den engelske kommisjonen. I motsetning til den engelske kommisjonen utfører medlemmene arbeidet som et verv ved siden av annet arbeid. En annen forskjell er at den skotske kommisjonen treffer sine avgjørelser i plenum. I Skottland skal kommisjonen henvise en sak dersom den kommer til at det har skjedd en uriktig domfellelse, og det er i allmennhetens interesse at saken henvises.
Departementet har tatt kontakt med landets domstoler for å skaffe til veie ulike statistiske opplysninger om behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringer i årene 1992-1999. I vurderingen av tallmaterialet bør det tas hensyn til at samme person kan sette frem flere gjenopptakelsesbegjæringer knyttet til samme sak.
For hele perioden kom det inn 460 begjæringer om gjenopptakelse. For herreds- og byrettene var det en markert økning i antallet begjæringer fra og med 1996, og antallet etter dette har ligget relativt stabilt rundt 50. For lagmannsrettene har antallet begjæringer ligget mellom 11 og 33, og i Høyesterett har sakene variert fra 1 til 7 pr. år.
I herreds- og byrettene ble 41 saker besluttet gjenopptatt i perioden 1992-1999; i lagmannsrettene ble 24 saker gjenopptatt, og Høyesterett besluttet gjenopptakelse av 1 sak. Det vil si at 14,3 pst. av gjenopptakelsesbegjæringene ble tatt til følge. Totalt endte 40 saker med full frifinnelse ved fornyet behandling i rettssystemet.
I proposisjonen gis også en oversikt over situasjonen for den engelske kommisjonen og for Den Særlige Klageret i Danmark for den tilsvarende perioden.
I Justisdepartementets høringsnotat 14. juli 2000 ble det foreslått at begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker enten skal avgjøres av en domstol som er sideordnet den domstolen som har avsagt den angrepne dommen, eller av en egen kommisjon. I forslaget om å la begjæringene bli behandlet av en sideordnet domstol, lå det også at domstolen skulle ha et større ansvar for sakens opplysning enn det som gjelder ved behandling av straffesaker ellers.
Forslaget om en egen kommisjon innebar å opprette et uavhengig forvaltningsorgan med selvstendig ansvar for selv å utrede saken før den tar stilling til begjæringen. Dersom begjæringen ble tatt til følge, skulle saken behandles av domstolene på vanlig måte.
Høringsinstansene er delt i synet på om det bør opprettes en egen kommisjon. Enkelte går inn for at man avventer ytterligere erfaringer med to-instansordningen før det eventuelt gjøres endringer i reglene. Høyesterett gir ikke uttrykk for noen bestemt oppfatning, men peker på at de fleste innvendingene som ble reist mot forslaget fra 1999 om en særlig klagerett, synes å gjøre seg gjeldende også mot forslaget om å opprette en kommisjon. Det pekes videre på at kommisjonsalternativet reiser konstitusjonelle spørsmål.
For det første etterlater høringen et klart inntrykk av at det ikke er realistisk å gå særlig langt i å pålegge en ordinær domstol å ta aktive skritt for selv å opplyse saken før det tas stilling til begjæringen. En annen avklaring høringen har bidratt til, er at det ikke bør åpnes for domstolsoverprøving av kommisjonens avgjørelser.
I lys av kritikken som ble rettet mot forslaget i høringsbrevet fra 1999 om å opprette en særskilt klagerett, fremstår dette alternativet som lite aktuelt.
Departementet er enig med flere høringsinstanser i at det ikke er grunnlag for generell kritikk av at domstolene tar kollegiale hensyn eller på annen måte behandler gjenopptakelsesbegjæringer slik at det gir grunnlag for svekket tillit. Det vises imidlertid til at den offentlige debatten i flere år har blitt preget av kritiske holdninger til dagens system.
Departementet foreslår å opprette en egen kommisjon for å behandle begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker. Det er lagt avgjørende vekt på at behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringer bør innrettes på en måte som er mest mulig tillitvekkende, som i størst mulig utstrekning leder frem til materielt riktige avgjørelser, og som gjør det til et samfunnsansvar å avdekke urett som kan ha blitt begått.
Det er departementets syn at kjernen i kommisjonsalternativet - å la et forvaltningsorgan avgjøre om gjenopptakelse skal tillates - ikke er uforenlig med forfatningen eller med menneskerettighetene, jf. pkt. 3.6.3 i proposisjonen. Konstitusjonelle synspunkter får imidlertid betydning for den nærmere utformingen av en slik ordning.
Komiteen viser til at det i dag er den domstolen som har avsagt den kritiserte dommen som i førsteinstans skal avgjøre spørsmålet om gjenopptakelse. Komiteen mener at dette i enkelte tilfeller i seg selv kan gi grobunn for tvil om bakgrunnen for at en begjæring om gjenopptakelse blir avvist. Det er derfor etter komiteens mening av avgjørende betydning at et annet organ eller en annen domstol behandler begjæringer om gjenopptakelse, og ikke den domstolen som i utgangspunktet avsa den kritiserte dommen slik det er i dag. Etter komiteens mening er dette et helt sentralt element i det foreliggende forslaget.
Komiteen finner grunn til å understreke at med dagens ordning har 14,3 pst. av gjenopptakelsesbegjæringene blitt tatt til følge, og i perioden 1992-1999 har dette resultert i 40 saker med full frifinnelse ved fornyet rettsbehandling. Dette viser at det i domstolene unntaksvis forekommer at det blir avsagt dommer på gale premisser slik at uskyldige blir dømt, og at det derfor er nødvendig å sørge for at de som blir uskyldig dømt kan få prøvet sin sak for domstolene på ny.
Komiteen vil for øvrig understreke at rettsvesenet selvsagt hele tiden må gjøre sitt ytterste for å unngå at noen blir uskyldig dømt i første omgang. Selv om 40 saker er særdeles beskjedent sammenliknet med det store antall straffesaker som pådømmes, mener likevel komiteen at dette tallet er urovekkende. Komiteen viser til at det på 90-tallet var flere store saker hvor gjenopptakelse førte til full frifinnelse, blant annet i Rødsethsaken og i Lilandsaken. Komiteen er derfor meget tilfreds med at Regjeringen i proposisjonen pkt. 7 gjennomgår vurderingene etter granskingen av Lilandsaken, og mener det er svært viktig at de anbefalinger og utredninger som er kommet som følge av dette arbeidet følges opp snarest mulig.
Komiteen er tilfreds med at departementet har foreslått å opprette en egen kommisjon for å behandle begjæringer om adgang til gjenopptakelse, da komiteen mener at en slik ordning imøteser de hensyn som er nevnt over.
Komiteen ser at hensynet til offeret i noen grad taler imot en vid adgang til å begjære gjenopptagelse. Det kan åpenbart være en stor påkjenning for ofrene og deres pårørende som forsøker å legge en forbrytelse bak seg, dersom en tidligere straffesak tas opp igjen etter mange år. Komiteen mener imidlertid at forslaget om at en egen kommisjon skal avgjøre om saken kan gjenopptas og der kommisjonen får et større selvstendig etterforskningsansvar, ikke i seg selv svekker ofrenes stilling i forhold til gjeldende ordning.
Komiteen merker seg at departementet mener det ikke er avgjørende konstitusjonelle betenkeligheter knyttet til det å opprette en slik kommisjon, og legger dette til grunn.