2. Bakgrunnen for forslagene i proposisjonen
Ved lov 17. januar 1997 nr. 11 ble det, med utgangspunkt i forslagene i Ot.prp. nr. 87 (1993-1994), vedtatt nye regler om strafferettslig utilregnelighet og om særreaksjonene forvaring og overføring til tvunget psykisk helsevern. Stortinget bestemte at tidspunktet for lovens ikraftsetting skulle fastsettes i egen lov, jf. Innst. O. nr. 34 (1996-1997) der det fremgår at komiteen er i tvil om psykiatrien og kriminalomsorgen har den nødvendige kapasitet til å kunne ivareta oppgavene med å ta hånd om de særreaksjonsdømte på en tilfredsstillende måte.
I St.meld. 25 (1996-1997) Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene, er konsekvensene av de nye særreaksjonene behandlet. Stortinget har senere også behandlet St.prp. nr. 63 (1997-1998) Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006, Endringer i statsbudsjettet for 1998 og St.meld. nr. 27 (1997-1998) Om kriminalomsorgen. Departementet antar at Stortinget etter dette vil ha det nødvendige grunnlaget for å beslutte ikraftsetting av de nye reglene.
Stortinget vedtok ikke Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 60 (1995-1996) om særreaksjonen tvungen omsorg for psykisk utviklingshemmede lovbrytere som ikke straffedømmes. I stedet vedtok Stortinget å be Regjeringen legge fram et nytt lovforslag basert på et statlig ansvar, jf. Innst. O. nr. 33 (1996-1997). Justisdepartementet har utarbeidet et utkast til regler om særreaksjonen tvungen omsorg, som ble sendt på høring.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen, fra Senterpartiet, Tor Nymo, og representanten Jørn L. Stang, viser til at Regjeringen har lagt fram et lovforslag i tråd med det flertallet i Stortinget ba om ved behandlingen av Ot.prp. nr. 60 (1995-1996). Komiteen støtter forslaget om at psykisk utviklingshemmede i høy grad, som ikke kan straffes, kan idømmes særreaksjonen tvungen omsorg. Komiteen er også enig i at staten skal ha ansvaret for de som blir dømt til tvungen omsorg.