8. Presisering av reglene om godkjenning av en skade/sykdom som yrkesskade - folketrygdloven § 13-2
Folketrygden gir visse særfordeler utover det ordinære stønadstilbud ved yrkesskader. For å få slike særytelser må skaden/sykdommen være godkjent som en yrkesskade.
Rikstrygdeverket er tillagt kompetansen til å treffe vedtak etter folketrygdloven, men har adgang til å delegere slik kompetanse til fylkestrygdekontorene, hjelpemiddelsentralene og trygdekontorene. Rikstrygdeverket har med virkning fra 1. januar 2001 foretatt full delegering av avgjørelsesmyndighet i enkeltsaker til ytre etat.
Departementet ser at delegasjon av vedtaksmyndighet i yrkesskadesaker kan reise enkelte problemstillinger i forhold til rekkevidden av det underordnede organs vedtak. I enkelte tilfelle kan et trygdekontors godkjenning av en yrkesskade få virkning også i forhold til stønadstyper der trygdekontoret ikke er delegert avgjørelsesmyndighet.
Departementet foreslår en presisering av at et trygdekontors godkjenning som yrkesskade bare gjelder i forhold til de særytelser kontoret har kompetanse til å innvilge. Departementet legger til grunn at medlemmet blir gjort oppmerksom på slike begrensninger i vedtaket. Det legges til grunn at trygdekontorets godkjenning som yrkesskade også skal gjelde i forhold til folketrygdloven kap. 11 selv om trygdekontoret ikke har full kompetanse til å innvilge ytelser etter dette kapitlet.
Departementet antar at man ved å begrense rekkevidden av godkjenningen i saker som er delegert til trygdekontoret, i større utstrekning kan benytte seg av en noe enklere saksbehandlingsprosess i kurante saker.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks. Endringen vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til interpellasjon fra Harald T. Nesvik som ble behandlet i Stortinget 2. mai 2001, og der justisministeren uttalte at Regjeringen vil nedsette et offentlig utvalg som skal se nærmere på regler og saksbehandling ved yrkesskader. Det sentrale mål ved et slikt utredningsarbeid vil være å vurdere forenklinger og mer ressurseffektiv saksbehandling samtidig som hensynet til den skadelidte må ivaretas. Flertallet har merket seg at utvalget også blir bedt om å vurdere ulike organisasjonsmodeller, for eksempel om det bør opprettes et oppgjørskontor eller et klageorgan eller en nemnd til å vurdere yrkesskader. Dette skal sees i sammenheng med spørsmålet om å avvikle det tosporede system.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil avvente utredningsarbeidet og støtter proposisjonens forslag til § 13-2 nytt tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i Innst. S. nr. 222 (1999-2000) til kapitlet om yrkesskadeforsikring, s. 60, der disse medlemmer bl.a. uttaler følgende:
«Disse medlemmer vil også stille spørsmålet om ikke forsikringsselskapenes plikt til å utbetale yrkesskadeerstatning burde utløses av Rikstrygdeverkets vedtak om yrkesskade.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er uheldig at flere instanser skal måtte ta stilling til spørsmålet om yrkesskade er inntruffet. Dette fører til at arbeidstakeren i svært mange tilfeller må føre en kamp med flere nivåer gjennom svært lang tid for å oppnå sine rettigheter fra alle de ledd som skal gi ytelser i forhold til yrkesskade. Disse medlemmer mener at ett ledd i trygdeverket bør ha ansvar for å godkjenne yrkesskade, og at når skaden er godkjent, må alle ledd akseptere vedtaket. En slik praksis vil etter disse medlemmers mening forenkle situasjonen betydelig for den enkelte skadde arbeidstaker, både de som får skaden godkjent som yrkesskade, og de som ikke oppnår godkjennelse, og spare vedkommende for ytterligere påkjenninger. Slik disse medlemmer ser det, vil en slik praksis også forenkle og rasjonalisere saksbehandlingen både i trygdeverket og i forsikringsselskapene.
Disse medlemmer viser til departementets uttalelser i Ot.prp. nr. 64 (2000-2001) der det sies følgende:
«I forhold til delegert avgjørelsesmyndighet er vurderingen av dette spørsmålet normalt uproblematisk, fordi godkjenningen bare utløser ytelser som trygdekontoret er delegert kompetanse til å tildele.»
Og videre:
«Problemstillingen kan oppstå i tilfeller der en godkjenning som yrkesskade får virkning i forhold til de stønadstyper hvor trygdekontoret ikke er delegert myndighet. Trygdekontorets godkjenning som yrkesskade kan da gi føringer utover de stønadsområder som delegasjonen omfatter, og vil i så måte kunne stå i motsetningsforhold til intensjonen bak delegering av avgjørelsesmyndighet.»
Innholdet i disse utsagnene indikerer etter disse medlemmers mening at det anses uproblematisk om yrkesskade oftere aksepteres når det kun gjelder utgifter på laveste nivå i trygdekjeden, men at det - dersom det skal vurderes om yrkesskaden kvalifiserer til høyere ytelser - må tas andre hensyn. Dette er etter disse medlemmers mening ikke akseptabel praksis.
Disse medlemmer vil derfor gå imot forslaget til endringer i folketrygdlovens § 13-2 nå og fremme forslag om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag om endringer som fører til at vedtak om yrkesskade fattes i ett kompetent organ, og at vedtaket er forpliktende for alle som har forpliktelser i forhold til yrkesskadde.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem for Stortinget forslag om endringer i lov om folketrygd som fører til at vedtak om yrkesskade fattes i ett kompetent organ og blir gyldig for andre ytelsesgivere.»