Vedlegg 1: Brev fra Barne- og familiedepartementet v/statsråden til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 15. mai 2001
Jeg viser til oversendelse datert 9. mai 2001. Herved følger svar på komiteens spørsmål:
Av de land norske adopsjonsorganisasjoner har formidlingstillatelse i, adopterer i dag de fleste enslige fra Kina. Men det er også mulig for enslige å søke om adopsjon av barn fra også andre land. Dette gjelder blant annet land som Etiopia, India, Peru, Colombia, Latvia, Polen og Russland. Av ulike grunner kommer det likevel svært få barn til norske søkere fra disse landene. I India er det opp til den enkelte dommer å avgjøre om enslige skal tildeles barn og en søknad herfra innebærer derfor stor usikkerhet for den enkelte enslige søker. Det kommer for tiden generelt sett få barn fra Russland og enslige utenlandske søkere er svært lavt prioritert.
Når det gjelder Kina, stiller landet krav om at søkerne enten må være gift eller eventuelt enslige. Det spesielle med Kina i denne sammenhengen er at Kina som eneste land krever at enslige søkere må avgi en egenerklæring om seksuell legning, og samtidig legge frem bostedsattest som dokumenterer at søkerne bor alene. Ut over dette er Kina kanskje det landet som har det mest liberale regelverket med hensyn til hvilke søkere som blir godkjent. I praksis innebærer dette at Kina godtar alle søkere som har fått forhåndssamtykke fra norske myndigheter til adopsjon av et barn fra Kina. Jeg vil i denne forbindelse understreke at seksuell legning ikke er noe tema når norske myndigheter behandler søknaden fra enslige søkere.
Det føres ikke noen egen statistikk over behandlingen av søknader om adopsjon fra enslige søkere. Statens ungdoms og adopsjonskontor har imidlertid søkt å frembringe en oversikt ved søk i sin arkivdatabase. Denne oversikten viser at det fra retningslinjene ble gjort gjeldende og frem til i dag, er 73 søknader fra enslige søkere blitt behandlet. 57 av disse søkerne har fått innvilget søknaden enten av Statens ungdoms og adopsjonskontor eller departementet.
Statens ungdoms og adopsjonskontor opplyser at de fleste endelige avslagene på søknad om forhåndssamtykke fra enslige søkere er begrunnet med at søkeren har vært over 45 år, og dermed over øvre anbefalte aldersgrense i retningslinjene.
Målet med retningslinjene var å åpne opp for at enslige søkere skulle få mulighet til å adoptere. Som tallene fra Statens ungdoms og adopsjonskontor viser er intensjonen fra retningslinjene blitt oppfylt. Det er mitt inntrykk at retningslinjene fungerer godt og jeg har derfor ingen umiddelbare planer om å endre retningslinjenes kriterier vedrørende enslige søkere.
Arbeidet med å gjennomgå retningslinjene for søknad om adopsjon, herunder retningslinjene for søknad om stebarnsadopsjon, er godt i gang. Arbeidet er prioritert fra departementets side og sees i sammenheng med utarbeidelsen av de nye skjemaene for søknad om adopsjon. Jeg tar sikte på at de nye retningslinjene vil være klare i løpet av høsten.
Jeg har merket meg Statens ungdoms og adopsjonskontors syn når det gjelder hvor lenge et ekteskap og eventuelt et registrert partnerskap må ha vart før adopsjonen for å sikre stabilitet. Stabilitetskravet ved stebarnsadopsjon, er blant de spørsmål som vurderes i arbeidet med de nye retningslinjene for søknad om adopsjon. Dette spørsmålet er slik jeg ser det blant de mer kompliserte. Det er liten tvil om at det vil være saker der det ikke er til barnets beste med en bestemmelse som krever fem års ekteskap eller registrert partnerskap forut for stebarnsadopsjonen. På grunnlag av klagesakene Barne og familiedepartementet har hatt til behandling, har jeg forståelse for at spørsmålet om varigheten av det (nye) ekteskapet er viktig. Så langt ser jeg likevel ikke at spørsmålet lar seg løse til barnets beste i den enkelte sak ved å innføre en absolutt fem års regel. Av hensyn til barnet, må det i disse sakene åpnes for anvendelse av konkret skjønn.
Jeg har også merket meg Statens ungdoms og adopsjonskontors mening om at søknad om stebarnsadopsjon i alminnelighet ikke bør innvilges der barnet er under 12 år. På samme måte som at rettsvirkningene av en stebarnsadopsjon er store (barnet får jo samme rettsstilling i forhold til steforelderen som om det var steforelderens og forelderens felles barn), kan de følelsesmessige konsekvensene av at det gis adopsjonsbevilling også være store. På tidspunktet for søknaden kan det være vanskelig for adopsjonsmyndighetene å vite om partene mange år senere vil oppleve at stebarnsadopsjon var den riktige løsningen for dem. At det er vanskelig å vite, tar adopsjonslovens bestemmelser høyde for, jf. formuleringen om at det bare skal gis adopsjonsbevilling der det kan antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet. Den strenge praksisen adopsjonsmyndighetene følger og det grundige skjønn som må utøves ved søknad om stebarnsadopsjon, skyldes nettopp konsekvensene av adopsjonen og hensynet til barnets beste.
Statens ungdoms og adopsjonskontor viser i høringsuttalelsen til henvendelser fra enkelte voksne som opplyser at de som barn ikke var i stand til å ta inn over seg eller forstå fullt ut alle sidene ved adopsjonen. I dag er det slik at barn over 12 år må samtykke til en adopsjon hvis den skal bli noe av. Jeg ser det som svært viktig at også barn under 12 år sikres informasjon om hva en adopsjon er, og at barnet gis mulighet til å komme med uttalelse i saken. Justisdepartementet hadde med frist til den 15. mai i år ute på høring spørsmålet om innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov. Ett av forslagene her er å innføre nye bestemmelser i adopsjonsloven om at barn som har fylt 7 år og yngre barn som er i stand til å si sin mening, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse om adopsjonsbevilling skal gis. Det foreslås også at kommunen etter anmodning skal bistå bevillingsmyndigheten i å opplyse saken og i å innhente samtykke (for dem over 12 år). Etter min menig vil de nevnte bestemmelsene dersom de blir vedtatt, være et viktig bidrag til at sakene blir bedre opplyst ved at profesjonelle voksne samtaler med barna, forklarer dem hva en adopsjon innebærer og innhenter deres syn på søknad om adopsjon.
Hvorvidt praksisen ved søknad om stebarnsadopsjon der barnet er under 12 år bør innskjerpes slik at adgangen innskrenkes, vil vi vurdere i forbindelse med arbeidet med de nye retningslinjene. Så langt ser jeg ikke for meg at det er aktuelt å fremme forslag om noen lovendring om at stebarnsadopsjon bare kan gis der barnet er fylt 12 år.
Som Barne og familieminister er det ikke min oppgave å få i stand flest mulig stebarnsadopsjoner. Derimot ser jeg det som min oppgave å legge til rette for muligheten for at barn som lever sammen med en av sine foreldre og dennes partner i et registrert partnerskap, skal få komme i samme rettsstilling til sin steforelder som de barn som lever sammen med en av sine foreldre og dennes ektefelle. Det er opp til steforelderen og etter gjeldende rett dennes ektefelle å vurdere om det skal søkes om stebarnsadopsjon.
Stebarnsadopsjon vil i dag verken være ønskelig eller aktuelt i mange stefamilier. Det er flere grunner til at det vil være mer naturlig å sikre barnet på en annen måte enn gjennom stebarnsadopsjon. Mange familier vil ha et klart ønske om å unngå å bryte de juridiske og familiemessige båndene mellom den biologiske faren eller moren som barnet ikke bor sammen med. Slik jeg ser det vil den foreslåtte adgangen til å søke om stebarnsadopsjon for registrert partner, på samme måte som for ektefelle, være et supplement til andre ordninger som allerede finnes i dag. Se spørsmål 7.
Det som er det viktige for meg, er at forslaget innebærer at barn i registrert partnerskap får samme mulighet til full juridisk sikring i forhold til steforelderen på samme måte som barn i ekteskap har hatt i flere tiår. Jeg har under arbeidet med forslaget om å åpne for stebarnsadopsjon i registrert partnerskap, også vurdert andre ordninger enn de vi allerede har i dag for å sikre stebarn enten steforelderen er forelderens ektefelle eller registrerte partner. Jeg mener imidlertid at stebarnsadopsjon for registrerte partnere er en langt enklere og bedre juridisk løsning enn å endre barneloven slik at barn og steforeldre får en annen juridisk tilknytning enn i dag.
Etter gjeldende rett er det flere måter å sikre barn juridisk på i forhold til steforeldren.
Barneloven § 36 har bestemmelser om foreldreansvar etter dødsfall. Utgangspunktet er da at dersom den gjenlevende forelderen hadde del i foreldreansvaret, får denne foreldreansvaret alene. Dersom den gjenlevende forelderen ikke bodde sammen med barnet, kan imidlertid andre innen seks måneder fra dødsfallet reise sak om å få foreldreansvaret og få bo sammen med barnet. Dette gir så vel heterofile som homofile steforeldre muligheten til å be om foreldreansvaret.
Barne og familiedepartementet har utgitt brosjyren «Hvem får ansvaret for barnet mitt hvis jeg dør?» som gir veiledning om regelverket på dette området. Heftet gir informasjon om hva som skjer med barnet dersom mor eller far dør, og hvilke muligheter forelderen har til å påvirke hva som skal skje med barnet videre.
Dersom den avdøde forelderen hadde foreldreansvaret for barnet alene, kan steforelderen, på lik linje med andre, henvende seg til retten for å få foreldreansvaret. Dersom en annen enn den gjenlevende forelderen får foreldreansvaret skal det vurderes hvorvidt den gjenlevende forelderen også skal ha del i foreldreansvaret. Rettens avgjørelse om hvem som skal ha foreldreansvaret skal alltid rette seg etter det som er best for barnet.
I 1997 ble barneloven endret slik at det ble lovfestet en rett for foreldrene til å opprette en viljeserklæring om hvem de ønsker skal ha foreldreansvaret dersom de dør. Etter § 36 bør det legges vekt på en slik skriftlig uttalelse. I forarbeidene til endringen (Ot. prp nr. 56 (1996 97)) uttales det:
«I motsetning til et testament, vil en viljeserklæring om barn bare være ett moment av flere i domstolens avveining av hva som vil være best for barnet….. Viljeserklæringer om hvem som skal ha foreldreansvaret etter foreldrenes død, kan reise vanskelige avveininger, spesielt dersom det er en gjenlevende forelder som også ønsker foreldreansvar. Dersom begge foreldre har opprettet en viljeserklæring i fellesskap, vil foreldrenes ønske trolig ha meget stor vekt.»
Videre ble det i 1997 tatt inn i loven at det skal legges vekt på om den gjenlevende forelderen ønsker foreldreansvaret. Det er imidlertid presisert i de samme forarbeidene at dette ikke er ment som et pålegg om at dette momentet skal tillegges avgjørende vekt. Dersom barnet er etablert i en ny familie med en sosial forelder og nye søsken, må dette veies mot fordelen av å vokse opp sammen med den gjenlevende biologiske forelderen.
Dersom barnets forelder dør, kan avdødes samboer eller ektefelle søke om å få adoptere barnet. Adopsjonsloven er ikke til hinder for at avdødes registrerte partner kan søke om å adoptere. Partneren vil i såfall, på lik linje som en samboer eller ektefelle, bli vurdert som enslig søker. Selv om praksisen ved å gi adopsjonsbevilling til enslige er restriktiv, åpnes det for å gi bevilling der den enslige søkeren har særlig tilknytning til barnet. De alminnelige vilkårene i adopsjonsloven må være oppfylt. Det kan søkes direkte etter adopsjonsloven, men søknad om adopsjon kan også komme etter at vedkommende er tilkjent foreldreansvaret etter barneloven. Svakheten ved ordningen er, som det går frem av benevnelsen adopsjon etter dødsfall, at adopsjonen først kan komme i stand etter forelderens død.
Jeg vil også nevne at forelderens registrerte partner kan opprette et testament for å oppnå økonomisk sikkerhet for barnet.
Når det gjelder spørsmål knyttet til arbeidslivet, vil jeg vise til at dette angår alle barn som lever i en stefamilie. Problemstillinger som er knyttet til dette spørsmålet har derfor ikke blitt vurdert spesielt i forhold til det forslaget som nå er fremmet for Stortinget.
Det har i høringsrunden ikke kommet frem at innføringen av stebarnsadopsjon i registrert partnerskap vil ha administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning. Statens ungdoms og adopsjonskontor har påpekt at innføringen vil kunne aktualisere definisjons og tolkningsspørsmål knyttet til annen lovgivning, men har ikke konkretisert dette nærmere. Statistisk sentralbyrå har i sin høringsuttalelse pekt på at forslagene vil ha visse konsekvenser i folkeregistreringa sammenheng, i det et barn vil kunne stå registrert med mor og far med samme kjønn. SSB forutsetter at Sentralkontoret for folkeregistrering i Skattedirektoratet, foretar de nødvendige justeringer i rutiner og kontroller i Det sentrale folkeregisteret. Dersom Stortinget vedtar forslaget, vil jeg ta kontakt med Skattedirektoratet slik at den nødvendige tekniske tilretteleggingen kan finne sted.