Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

1. Sammendrag

Lov om familievernkontorer trådte i kraft 1. januar 1998. I denne tre-års perioden har Barne- og familiedepartementet gjort seg enkelte erfaringer som tilsier at det nå foretas justeringer i loven. Departementet har bl.a. erfart at det kan oppstå uklarheter som har sitt utspring i at noen av de kirkelige familievernkontorene ikke har vært ansett som organ for stat eller kommune. Det at noen familievernkontorer er å anse som organ for stat eller kommune, mens andre ikke er det, medfører ulikheter bl.a. hva gjelder forvaltningslovens rekkevidde, og i forhold til rettens adgang til å motta forklaring fra de ansatte. De lovendringer som foreslås tar derfor sikte på å sikre at de ulike kontorene i størst mulig grad har det samme regelverk å forholde seg til. Departementet foreslår herunder endringer i regelverket om taushetsplikt. Taushetspliktreglene i dagens lov bygger på den tidligere legeloven. I proposisjonen foreslås det bl.a. at taushetsplikten for ansatte på familievernkontorer i hovedsak blir i overensstemmelse med helsepersonellovens regler. Det foreslås også at det tas inn en egen bestemmelse som hjemler utlevering av personidentifiserbare opplysninger til statistisk formål. I tillegg foreslås det å lempe på dagens krav til faglig leders grunnutdanning, slik at det åpnes for at flere relevante yrkesgrupper kan inneha denne stillingen.

Gjennomgangen av høringsuttalelsene viser at flertallet av de som har uttalt seg er positive til forslaget om å lempe på fagkravet til faglig leder. En del høringsinstanser er motstander av at familievernkontorene skal kunne utlevere opplysninger med individualiserende kjennetegn til statistisk formål, mens noen uttaler at de ansatte ved familievernkontorene bør arbeide etter ett og samme regelverk om taushetsplikt.

Etter departementets oppfatning tilsier hensynet til klientene og forvaltningsrettslige likhetsprinsipper at forvaltningslovens regler gis anvendelse. Departementet kan ikke se noen hensyn som tilsier at de ulike typer kontorer skal ha forskjellige regler å forholde seg til utover dette.

Stortingets presisering av at familieverntjenesten ikke er en helsetjeneste, men en spesialtjeneste, tilsier etter departementets oppfatning at det ville være naturlig å velge det ordinære system for taushetsplikt i forvaltningsorganer, der det tas utgangspunkt i forvaltningslovens regler. Departementet legger imidlertid vekt på de argumenter som har blitt anført i høringen om at ulik taushetsplikt kan medføre en vanskeliggjøring av samarbeidet og at det kan ha uheldige konsekvenser for brukerne. Departementet er derfor enig i at det er ønskelig at alle som utfører tjeneste eller arbeid ved et familievernkontor i utgangspunktet undergis like regler om taushetsplikt. I og med at en del av det personellet som arbeider ved disse kontorene vil ha taushetsplikt etter helsepersonelloven i kraft av sin profesjon, er det derfor hensiktsmessig å anvende denne lovens regler om taushetsplikt.

Lovverket inneholder flere steder bestemmelser om når barn har rett til å høres før det blir tatt avgjørelse om personlige forhold for barnet. Når ansatte ved familievernkontorene etter departementets forslag i hovedsak vil få samme taushetsplikt som den som følger av helsepersonelloven, kunne man valgt å henvise til helsepersonellovens regler også hva gjelder samtykke og barns rett til å bli hørt. Departementet mener imidlertid det er like naturlig å se familievernkontorlovens bestemmelser om dette i sammenheng med barneloven, som i § 31 har en regel om barns rett til å være med på avgjørelser. Bestemmelsen gjelder alle saker som angår barns personlige forhold. Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig å henvise til helsepersonellovens regler på dette punkt, men mener at familievernkontorloven fremdeles bør inneholde en egen bestemmelse om samtykke, herunder om barns rett til å bli hørt.

Når det gjelder barns rett til å bli hørt, er det ikke i departementets høringsutkast foreslått noen endringer i forhold til dagens lov. Spørsmålet om innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov er i disse dager på høring fra Justisdepartementet. Barne- og familiedepartementet vil foreslå at det i familievernkontorloven, på samme måte som i barneloven og helselovgivningen, tas inn en tilleggsbestemmelse om at det skal tas hensyn til barnets modenhet og alder, og at det skal legges vekt på det barnet mener.

Departementet er opptatt av å kunne videreutvikle familieverntjenesten og å kunne sørge for en mest mulig hensiktsmessig og ressurseffektiv bruk av bevilgningene. Det er behov for langsiktig kunnskapsutvikling, dokumentasjon og statistikk for å kunne bygge kompetanse på feltet. For å kunne oppnå dette mener departementet at det er nødvendig at familievernkontorene kan utlevere personidentifiserbare opplysninger til statistisk bearbeiding. På den måten vil man kunne tilrettelegge for videre forskning på feltet, for eksempel gjennom såkalte «forløpsanalyser» der man undersøker klienters forhold til en eller flere ulike tjenester over tid. Ved å registrere for eksempel fødselsnummer kan man også fange opp at samme klient er registrert på samme kontor flere ganger i løpet av et år, eller også registrert ved flere kontorer.

For å kunne oppnå en tilstrekkelig pålitelig og nyansert statistikk og for at statistikken skal kunne legges til grunn for videre forskning innenfor feltet, er det nødvendig at departementet kan bestemme at opplysningene skal gis uten hinder av taushetsplikt.

Reglene i tvistemålsloven og straffeprosessloven om rettens adgang til å motta forklaring er detaljerte og spesielle. Departementet mente i høringsutkastet at det av hensyn til brukerne ville være rimelig at de samme regler om rettens adgang til å motta forklaring fra de ansatte ved kontorene skulle gjelde for alle kontorer, uavhengig av om kontorene er fylkeskommunale eller har driftsavtale med fylkeskommunen.

Departementet foreslår at det i tvistemålsloven og straffeprosessloven inntas begrensninger i rettens adgang til å ta imot forklaringer fra ansatte ved familievernkontorer.

Etter departementets oppfatning vil også familievernkontorene kunne få opplysninger om gravide rusmisbrukere, og av hensyn til barnets beste bør derfor alt fagpersonell ved kontorene, i likhet med for eksempel helsepersonell, kunne gi opplysninger videre til sosialtjenesten. På denne bakgrunn foreslår departementet at en tilsvarende opplysningspliktbestemmelse som den som finnes i helsepersonelloven og barnevernloven inntas i familievernkontorloven.

Barne- og familiedepartementet er enig med Kommunal- og regionaldepartementet i at det er fylkeskommunen som må være ansvarlig for å ansette nødvendig og tilstrekkelig personell med nødvendig og tilstrekkelig kompetanse når den har blitt tillagt ansvaret for å løse en oppgave. Når det gjelder de private kontorene vil fylkeskommunen, gjennom den driftsavtalen som inngås, kunne påse at kontoret holder et tilstrekkelig faglig nivå. Ut fra dette har departementet kommet frem til at det ikke er nødvendig med en nærmere lovregulering av kompetansekrav og bemanningsnorm på familievernområdet. Etter departementets mening bør faglig leder ha helse- eller sosialfaglig utdanning på høyskole- eller universitetsnivå av minimum tre års varighet, eller annen relevant utdanning som for eksempel jurist eller prest. Faglig leder bør også ha kompetanse i familieterapi.