Nåværende stiftelseslov oppstiller ingen uttrykkelige begrensninger med hensyn til hva slags formål en stiftelse kan ha. Visse begrensninger følger likevel av kravet om at stiftelser må være selvstendige i forhold til mulige eierpretendenter. Dette innebærer for eksempel at det ikke kan etableres stiftelser som i det vesentlige har til formål å tilgodese oppretteren selv økonomisk.

Utvalget legger til grunn at det ikke bør innføres et krav om at stiftelser må ha et samfunnsnyttig formål. Utvalget peker bl.a. på utgangspunktet om at adgangen til å opprette stiftelser er fri. Det er prinsipielt sett problematisk å skille mellom samfunnsnyttige og ikke samfunnsnyttige stiftelser. Utvalget uttaler at dette i realiteten er en side av disposisjons- og avtalefrihet som er grunnfestet i norsk rettstradisjon. Utvalget går heller ikke inn for å forby familiestiftelser eller andre stiftelser som har til formål å begunstige oppretterens og hans nærståendes interesser.

Utvalget vurderer om det ellers bør innføres begrensninger for hvilke formål en stiftelse kan ha, men konkluderer med at loven ikke bør oppstille slike begrensninger.

Det bør heller ikke være begrensninger i adgangen til å opprette næringsdrivende stiftelser. Bruken av næringsdrivende stiftelse viser at det i praksis er et reelt behov for en slik stiftelsesform.

Ingen av høringsinstansene har gitt uttrykk for at det bør gjelde begrensninger for hva slags formål en stiftelse kan ha.

Heller ikke Justisdepartementet går inn for at det tas inn begrensninger i stiftelsesloven for hvilke formål en stiftelse skal kunne ha.

Komiteens merknader

Komiteen understreker at det i utgangspunktet skal være fri adgang til å opprette stiftelser. Det er ikke en oppgave for lovgiver å gripe inn for å beskytte myndige og handlingskompetente enkeltpersoner mot ufornuftige disposisjoner. Komiteen er således tilfreds med at det ikke er oppstilt begrensinger i forslaget til ny stiftelseslov for hvilke formål en stiftelse kan ha.