En stiftelse kjennetegnes ved at en formuesverdi ved en rettslig disposisjon selvstendig blir stilt til rådighet for et bestemt formål. Ved opprettelsen av stiftelsen oppgir oppretteren eiendomsretten til formuesverdien, som overtas av stiftelsen. Stiftelser er i likhet med blant annet selskaper og foreninger egne juridiske personer.

Stiftelser er selveiende institusjoner. Det vil si at de ikke har eiere. Dette skiller stiftelser fra selskaper. Også foreninger er selveiende, men foreninger har medlemmer. Stiftelser forvaltes av egne organer, som verken har grunnlag i eierposisjoner eller medlemskap, men som selvstendig er satt til å forvalte stiftelsen i samsvar med dens formål.

Stiftelser har et vidt spekter av formål. Tradisjonelt har stiftelser gjerne vært opprettet for å fremme ideelle formål. Den har i noen grad også vært tatt i bruk i offentlig sektor med sikte på virksomhet som ønskes skilt ut fra den ordinære offentlige forvaltning. Sammenlignet med selskaper - særlig aksjeselskaper - kan stiftelsesformen være en egnet organisasjonsform hvis oppretteren ønsker at en bestemt virksomhet skal kunne gå for seg upåvirket av endringer i eierforhold.

Pr. 1. januar 2000 var det registrert 8 881 stiftelser i Enhetsregisteret.

Før vedtakelsen av nåværende stiftelseslov (lov 23. mai 1980 nr. 11 om stiftelser m.m.) hadde man ingen alminnelig lov om stiftelser i norsk rett. Loven er langt på vei en kodifikasjon av tidligere rett. Stiftelsesloven trådte i kraft 1. januar 1982.

Stiftelseslovutvalget ble oppnevnt ved kgl. res. 28. juni 1996, og fikk i oppdrag å foreta en revisjon av lov 23. mai 1980 nr. 11 om stiftelser m.m. Utvalget avga sin utredning 16. mars 1998.

Justisdepartementet har sendt NOU 1998:7 Om stiftelser på høring. Som en sammenfatning kan man si at høringsinstansene i stor grad er positive til utredningen. Noen gir likevel uttrykk for at utvalget har lagt for stor vekt på kontrollhensyn og kreditorvern, og at det ikke er lagt tilstrekkelig vekt på rammevilkårene for små stiftelser med ideelle formål.

Stiftelseslovutvalget viser til at siden loven ble vedtatt i 1980 har det skjedd en betydelig utvikling innenfor det livsområdet den regulerer. Et annet forhold er at det gjennom tilsynspraksis og på annen måte er kommet for dagen tilfeller hvor stiftelsesformen brukes på en måte som er uforenlig med stiftelsenes status som selvstendige og selveiende rettssubjekter.

Utviklingen i retning av et mangfold av stiftelsesformer og stiftelsenes høyst forskjellige formål og organisasjon, har ført til at tilsynsmyndighetene stadig møter nye utfordringer. Det er også enkelte punkter hvor stiftelseslovens regler ikke er hensiktsmessige. Dette er de viktigste grunnene til at det nå er behov for å vurdere nærmere om stiftelsesloven bør endres.

Departementet slutter seg til disse synspunktene. Departementet ser et klart behov for å vurdere nåværende lovs regler på bakgrunn av bruken av stiftelsesformen på nye områder. Misbruk av stiftelsesformen blant annet for å omgå annen lovgivning, og behovet for å styrke prinsippet om stiftelsers selvstendighet i forhold til oppretteren er forhold som kan tilsi en strengere regulering i den nye stiftelsesloven enn etter nåværende lov. Departementet ser også behov for forenklinger av regelverket og en vurdering av reglene på bakgrunn av nye lover som har kommet til etter vedtakelsen av stiftelsesloven.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen, fra Senterpartiet, Tor Nymo, og representanten Jørn L. Stang, har merket seg at stiftelser kjennetegnes ved at en formuesverdi ved en rettslig disposisjon blir stilt til rådighet for et bestemt formål. Disposisjonen innebærer altså en gave. Stiftelser kan ha en rekke ulike formål. Komiteen vil i denne sammenheng særlig knytte noen merknader til stiftelser med et ideelt eller allmennyttig formål.

Komiteen har merket seg at proposisjonen ikke inneholder noen vurdering av hvilken funksjon stiftelser har i Norge. Det er heller ingen vurdering av hvilken rolle norske stiftelser kan eller bør ha i fremtiden. Proposisjonen mangler også en nærmere vurdering av hvilken funksjon stiftelser har i andre vestlige land. Komiteen mener at innretningen på bl.a. stiftelseslovgivningen og annet lovverk som berører stiftelser spesielt, burde vurderes i lys av erfaringer fra andre land for å utforme den politikk som på den beste måte fremmer stiftelsenes positive bidrag til samfunnet.

Komiteen har gjennom høringer fått innspill om at allmennyttige stiftelser over hele den vestlige verden har spilt en rolle i utviklingen av det sivile samfunn, og har på en smidig måte utfylt offentlig sektor. Stiftelser har bidratt til, eller i noen tilfeller båret hovedtyngden av, bidrag til grunnforskning, kultur samt humanitære og sosiale tiltak. Allmennyttige stiftelser har vært instrumentet for private personer eller virksomheter som har ønsket å gi en varig gave for å tilgodese ett eller flere samfunnsnyttige og verdige formål.

Komiteen, har merket seg at man i Norge ikke har eksempler på større stiftelser som man kjenner fra våre naboland, eksempelvis Carlsberg-fondene og A. P. Møller-fondene i Danmark og Nobelstiftelsen, Riksbankens Jubileumsfond og Wallenberg-fondene i Sverige. Komiteen er kjent med den betydning Carlsberg-fondene har hatt for dansk grunnforskning, og har merket seg at A. P. Møller-fondene nylig avga et milliardbeløp til bygging av ny opera i København. Fra USA kjennes store og samfunnsnyttige stiftelser som eksemplvis Rockefeller, Ford, Packard, Kellogg og en rekke andre. Komiteen mener at et større innslag av stiftelser i det norske samfunn vil kunne bidra til å dekke viktige behov innenfor grunnforskning og andre kulturelle, sosiale og allmennyttige formål.

Komiteen viser til at man også i Norge har en rekke større og mindre stiftelser som på en positiv og effektiv måte bidrar til et bredt spekter av allmennyttige formål. Komiteen er gjennom høringer gjort oppmerksom på at den norske tradisjonen avviker fra mønsteret i andre vestlige land. Norge har fått en utvikling med langt sterkere vekt på offentlige, særlig statlige bidrag. I denne forbindelse har norsk næringsliv som helhet ikke utviklet samme sterke bånd til kulturelle og sosiale formål som det man kjenner fra mange andre vestlige land. Komiteen mener at det i en situasjon hvor det skjer betydelig formuesoppbygging på private hender er særlig viktig gjennom ulike tiltak å stimulere til at private i større grad enn tidligere finner det ønskelig å opprette allmennyttige stiftelser som tilgodeser samfunnsnyttige formål. Dersom en slik politikk lykkes vil betydelige økonomiske tilleggsbidrag kunne ledes til ulike allmennyttige formål. Komiteen mener en slik utvikling vil være positiv.

Det er komiteens vurdering at stiftelser allerede i dag har en positiv rolle i Norges frivillige organisasjons- og foreningsliv. Mye av dette frivillige og samfunnsnyttige arbeidet er fullstendig avhengig av giverglede og personlig innsats. Komiteen er gjort kjent med at man i utlandet også har stiftelser med et lokalt utgangspunkt. Slike stiftelser særpreges ved at de fremmer frivillig innsats og dugnadsånd på det lokale og regionale plan. Komiteen mener det er ønskelig å stimulere til en slik utvikling også i Norge.

Komiteen mener på denne bakgrunn at lovgivningen, herunder ikke bare stiftelseslovgivningen, men også skattelovgivningen og andre aktuelle lover, bør stimulere til opprettelse av flere allmennyttige stiftelser i Norge i fremtiden. Det er i denne sammenheng viktig at det ikke gjøres unødig komplisert å opprette eller å drive en stiftelse. Det er også viktig at stiftelsene ikke påføres kostnader som reduserer deres evne til å oppfylle sitt formål. Komiteen mener en slik politikk vil være et nødvendig og viktig bidrag bl.a. til det som ofte omtales som «den tredje sektor».