10. Endring av den rettslige disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, eller av stiftelsens vedtekter (omdanning)
En stiftelse er i utgangspunktet uforanderlig, og oppretteren forutsetter vanligvis at stiftelsen skal eksistere i overskuelig fremtid. I en del stiftelser er det likevel inntatt regler i stiftelsesgrunnlaget eller i vedtektene som gjør det mulig å endre disse, og stiftelsesloven har også regler i kap. VI om omdanning av stiftelser m.m.
Retten til å omdanne stiftelser (permutasjonsretten) har fra gammelt av ligget hos Kongen, og reglene om dette har vokst frem gjennom administrativ praksis.
Utvalget foreslår at nåværende lovs regler om omdanning av stiftelser langt på vei videreføres i den nye stiftelsesloven, men foreslår likevel enkelte endringer. Endringene går i hovedsak ut på følgende:
Det foreslås en definisjon av begrepet «omdanning».
Oppretteren av stiftelsen skal ikke lenger kunne ha omdanningsmyndighet.
Stiftelsestilsynet skal , når det har fått melding om omdanningsvedtak som er truffet av andre, prøve om vedtaket er i samsvar med loven og stiftelsens vedtekter før vedtaket registreres i Stiftelsesregisteret.
Det foreslås generelle begrensninger i adgangen til å treffe vedtak om omdanning.
Det offentlige skal i særlige unntakstilfeller kunne omdanne en stiftelse av eget tiltak.
Utvalget foreslår særlige saksbehandlingsregler for opphevelse, sammenslåing og for deling av stiftelser.
Det er få av høringsinstansene som uttaler seg generelt om utvalgets forslag om omdanning.
En fri adgang for oppretteren til å omdanne stiftelsen, lar seg neppe forene med selvstendighetsprinsippet, og ville også medføre betydelige omgåelsesmuligheter i forhold til annen lovgivning. Dette tilsier at lovgivningen bør være restriktiv når det gjelder oppretterens adgang til å legge omdanningsmyndighet til seg selv.
For det annet reiser det seg et spørsmål om i hvilken grad andre enn oppretteren skal kunne omdanne stiftelsen. Som utvalget peker på, er det tradisjonelle utgangspunktet i norsk rett at en stiftelse i prinsippet er uforanderlig. Dette bør etter departementets syn legges til grunn også i en ny stiftelseslov. Det virker likevel klart at man ikke kan avskjære enhver mulighet for å endre de bestemmelser oppretteren har fastsatt.
Departementet mener i likhet med utvalget at også den nye stiftelsesloven må tillate omdanning av stiftelser. Omdanningsreglene må som etter tidligere rett bygge på en avveining mellom respekten for oppretterens vilje og samfunnets behov for å gripe inn med korreksjoner der forholdene har endret seg eller det for øvrig er sterke grunner som taler for en endring av den aktuelle stiftelsen. Omdanningsreglene i nåværende stiftelseslov bygger i stor grad på sedvane. Departementet er enig med utvalget i at disse reglene i praksis har vist seg å fungere tilfredsstillende, og at de i hovedsak bør videreføres i den nye stiftelsesloven.
Departementet følger opp utvalgets forslag med enkelte justeringer i §§ 45, 46, 48 og 50-54. Bl.a. foreslår departementet at omdanningskompetansen legges til Stiftelsestilsynet, og ikke til Kongen. Kongens kompetanse er i dag delegert til fylkesmennene via Justisdepartementet. Departementet går også noe lenger enn utvalget i å utforme saksbehandlingsreglene i § 52 i samsvar med aksjelovens regler.
Komiteen understreker at omdanning av stiftelser må bygge på en avveining mellom respekten for stiftelsesordningens generelle funksjon og oppretteres vilje, og samfunnets behov for å gripe inn med korreksjoner der forholdene har endret seg eller det for øvrig er sterke grunner som taler for en endring av stiftelsen. Komiteen mener det er fornuftig å videreføre dagens regler, da de har vist seg å fungere tilfredsstillende i praksis.