5. Obduksjon
Det vises til at høringsnotatet fra 1999 inneholdt forslag om en klar lovfesting av retten til å utføre obduksjon av personer som dør utenfor sykehus. Departementet ønsket å avgrense adgangen til obduksjon til spesielle tilfeller hvor døden har inntruffet plutselig eller uventet, og dødsårsaken vanskelig kan bestemmes på annen måte.
Det vises til at Justisdepartementet har oppnevnt et utvalg som skal gjennomgå rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll i straffesaker, og at utvalget i sin høringsuttalelse påpekte at deres arbeid vil kunne berøre forslaget til endringer i transplantasjonsloven § 7 om obduksjon. Utvalget anmodet departementet om å avvente forslaget til endringer i § 7 inntil utvalget har avgitt sin innstilling. Det uttales at departementet ønsker å avvente utvalgets innstilling, og høringsnotatets forslag om endringer i § 7 videreføres derfor ikke i proposisjonen.
Komiteen avventer utvalgsutredning vedrørende rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll og foreslår ikke endringer om dette nå.
Komiteen viser til brev av 22. mars 2001 fra saksordfører og svar fra helseministeren av 27. mars 2001 vedrørende samtykke, informasjon og etisk forsvarlig håndtering av obduserte og obduksjonsmateriale ved obduksjon av personer som dør i helseinstitusjon eller sykehus.
Komiteen legger vesentlig vekt på at sykehusobduksjon er nødvendig for å kvalitetssikre diagnose og behandling og for å få brakt dødsårsak på det rene.
Komiteen mener medisinsk obduksjon er svært viktig for å få ny erfaring og kunnskap for senere behandling av syke.
Komiteen mener videre at den medisinske utvikling og kvalitetsmessig god opplæring er avhengig av at organer kan gis til undervisnings- og forskningsformål. Komiteen legger til grunn at obduksjon ifølge loven kan utføres uten eksplisitt samtykke fra pasienten eller pårørende. Komiteen understreker at pasient og pårørende imidlertid har adgang til å nekte obduksjon, og at dersom avdøde eller hans nærmeste har uttalt seg mot det, kan obduksjon ikke gjennomføres. Videre legger komiteen vekt på at lovgivningen også innebærer at obduksjon ikke kan gjennomføres dersom det er grunn til å tro at slikt inngrep vil være i strid med avdødes eller hans nærmestes livssyn, eller andre særlige grunner taler mot å utføre obduksjon. Komiteen mener det kan være en belastning for pårørende og pasienter hvis en ved innleggelse i sykehus eller annen helseinstitusjon aktivt må underskrive på en beslutning om tillatelse til eventuell obduksjon. Komiteen understreker at dette prinsippet om presumert samtykke også går igjen i flere andre lands lovgivning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, finner på denne bakgrunn at prinsippet om presumert samtykke ikke bør endres.
Komiteen er av den oppfatning at det er viktig å ha åpenhet rundt obduksjonspraksis og et godt tillitsforhold mellom befolkningen og helsetjenesten på dette området.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det må vurderes å stille krav om aktivt samtykke fra pasienter eller pårørende før obduksjon finner sted og vil understreke at informasjonen må gis på en skånsom måte uten å virke støtende.
Disse medlemmer har forståelse for at det kan være vanskelig for pasienter og pårørende å bli presentert for denne problemstillingen i en situasjon hvor de er rammet av alvorlig og livstruende sykdom. Disse medlemmer mener derfor det bør vurderes hvordan samtykke til obduksjon mest hensiktsmessig kan innhentes, f.eks. om det kan skje i forbindelse med besøk hos fastlege.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere å legge fram et forslag om aktivt samtykke ved obduksjon og hvordan slikt samtykke kan innhentes, f.eks. gjennom fastlegeordningen.»
Disse medlemmer mener at de tiltak som gjennomføres i regi av helsevesenet, skal være basert på frivillighet og forutsette forutgående godkjenning fra den berørte, eller der vedkommende ikke selv kan gi godkjenning, fra dennes pårørende. Unntak fra dette bør etter disse medlemmers syn begrenses til situasjoner der mulighetene for behandling forspilles, eventuelt i kombinasjon med at det foreligger fare for liv eller helse for den syke eller andre dersom behandling ikke igangsettes. Disse medlemmer vil vise til de bestemmelser som gjelder innenfor lov om psykisk helsevern og lov om sosial omsorg, som beskriver svært begrensede situasjoner og med sterke krav til dokumentasjon dersom behandling igangsettes mot den enkeltes vilje.
Disse medlemmer vil påpeke at en obduksjon ikke dreier seg om medisinsk behandling, men om kartlegging av dødsårsak. Der det foretas disseksjon i den hensikt å foreta organtransplantasjon, vil det likevel foreligge et behandlingsmessig aspekt knyttet til inngrepet, selv om den personen som får fjernet ett eller flere organer, vil være en avdød.
Uansett årsak bør det etter disse medlemmers syn fastslås at det skal foreligge forutgående informasjon til pårørende om at obduksjon/disseksjon vil finne sted når dette er planlagt utført. Samtaler med pårørende som har mistet et nært familiemedlem, vil kunne bidra til å avdramatisere den påfølgende obduksjonen, og bidra til å øke forståelsen for denne typen inngrep i befolkningen.
Der pårørende i ettertid finner ut at obduksjon har funnet sted uten at de på forhånd fikk ta stilling til dette (eventuelt ble informert ved begjæring), er det etter disse medlemmers syn grunn til å anta at det følelsesmessige traumet vil oppleves som større enn dersom pårørende på forhånd hadde vært involvert/informert.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide forskrifter for obduksjon med krav om forhåndsgodkjenning fra pårørende når obduksjonen ikke er rettslig begjært.»
Komiteen har merket seg at loven fokuserer lite på de etiske sidene og respektfull håndtering ved obduksjon og mener det bør fokuseres tydeligere i loven på de etiske sidene ved obduksjon og respekt for avdøde. Det er svært viktig at informasjon om og praksis på et slikt område blir foretatt på en skånsom og respektfull måte.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, foreslår derfor følgende forslag til nytt sjette ledd i § 7:
«I lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. skal § 7 nytt sjette ledd lyde:
Obduksjon skal utføres på en etisk forsvarlig måte med respekt for den avdøde.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til de generelle bestemmelser i lov om helsepersonell og spesielt vise til lovens § 4 (om forsvarlighet) og § 24 (opplysninger etter en persons død). Disse medlemmer legger til grunn at alt helsepersonell, også personell som har ansvar for å utføre eller assistere ved obduksjoner, skal opptre på en etisk forsvarlig måte, der det utvises respekt så vel for avdøde som dennes pårørende. Disse medlemmer finner det selvsagt at obduksjon skal utføres på en etisk forsvarlig måte med respekt for avdøde og dens pårørende.
Disse medlemmer viser for øvrig til at § 7 vil bli tatt opp til behandling senere slik det blir annonsert i Ot.prp. nr. 77 (1999-2000), og vil derfor ikke endre paragrafen nå.
Komiteen har videre merket seg at etter forskriften kan vev og organer tas ut i forbindelse med obduksjon og avgis til undervisnings- og forskningsformål. Komiteen understreker at forskriftene bør utbedres raskt både når det gjelder informasjon og etisk forsvarlig håndtering. Komiteen har merket seg at helseministeren i sitt brev av 27. mars 2001 legger opp til at forskrifter bør regulere de etiske aspektene ved obduksjon og håndtering av obduksjonsmateriale.
Komiteen viser til at obduksjon av en avdød pårørende kan være en stor påkjenning for familien. Det er av stor betydning at kroppen behandles med den største respekt, og at arbeidet med obduksjonen gjøres på en slik måte at det ikke fører til negative følelsesmessige reaksjoner hos de pårørende. Det er også viktig med tanke på folks vilje til å akseptere obduksjon.
Komiteen er tilfreds med at Statens helsetilsyn har besluttet å nedsette et utvalg som skal vurdere dagens praksis og behovet for endringer i forskriften med tanke på de etiske spørsmålene omkring obduksjon og håndtering av obduksjonsmateriale. Komiteen ber om at Stortinget på egnet måte blir orientert om resultatet av denne gjennomgang.
Komiteen ber derfor om at departementet tar initiativ til at Helsetilsynet utarbeider etiske retningslinjer for obduksjoner, inkludert behandling av organer og estetisk etterarbeid av den avdødes kropp, med den hensikt å redusere påkjenningene for de pårørende.
Komiteen er også kjent med at Den norske patologforening mener at det i dag ikke gis tilstrekkelig informasjon om obduksjon, og ber departementet ta initiativ til at Helsetilsynet utvikler et bedre informasjonsmateriell om obduksjoner.