Innledning

Med hjemmel i vegloven § 27 er det adgang til å innkreve bompenger på offentlig veg. Hovedformålet med dagens bompengeinnkreving er finansiering av spesifikke prosjekter og ikke trafikkregulering. Bompengeprosjekter er tidsbegrensede, og skal avvikles når prosjektene er nedbetalt. Bompengeinntekter kan også benyttes til tiltak for kollektivtrafikk som kollektivfelt og liknende, samt miljø- og trafikksikkerhetstiltak, som er definert som en del av vegprosjektet. Loven åpner også for finansiering av investeringer i faste anlegg og installasjoner for kollektivtrafikk på jernbane, herunder sporveg og tunnelbane - når dette samlet sett gir en bedre trafikkløsning.

Samferdselsdepartementet legger i proposisjonen fram forslag til ny bestemmelse i vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 som gir hjemmel for at det, med samtykke fra Stortinget, kan innføres vegprising på offentlig veg i et nærmere fastsatt område.

Vegprising innebærer at trafikanter må betale for å bruke bestemte deler av vegnettet til bestemte tider. Som bakgrunnen for lovforslaget vises til at vegtrafikken påfører samfunnet en rekke kostnader som trafikantene ikke i særlig grad har økonomiske motiv for å ta hensyn til (eksterne kostnader). Dette kan f.eks. være miljøkostnader og køkostnader.

Vegprising vil i større grad kunne korrigere for eksterne kostnader, som avhenger av når og hvor bilkjøringen finner sted. Ved at bilistenes kostnader i større grad samsvarer med de totale samfunnsmessige kostnadene ved bilkjøring, legges forholdene til rette for bedre avveining mellom nytten en trafikant har av bilbruk på et bestemt tidspunkt, og den samfunnsmessige kostnaden bruken innebærer.

Bruk av vegprising vil kunne være særlig aktuelt i storbyene. Vegprising vil bl.a. kunne medføre at en del trafikanter velger andre reisemål, en annen kjørerute, et annet reisetidspunkt eller et annet transportmiddel enn de ellers ville ha gjort. Dette kan bidra til bedret utnyttelse av vegkapasiteten, og også gi et bedre lokalt miljø ved at drivstoffbruk og avgassutslipp kan reduseres innen området som omfattes av vegprisingsopplegget.

Vegprising er omtalt i St.meld. nr. 34 (1992-1993) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1994-1997, St.meld. nr. 37 (1996-1997) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007 samt i St.meld. nr. 46 (1999-2000) Nasjonal transportplan 2002-2011. Ved behandlingen av St.meld. nr. 37 (1996-1997) stilte flertallet i Stortingets samferdselskomité seg positiv til innføring av vegprising, jf. Innst. S. nr. 273 (1996-1997) side 25.

Forholdet til EØS-regelverket

Rådsdirektiv 93/89 inngår som en del av EØS-avtalen, og regulerer årsavgifter og anvendelse av bompenger og vegbruksavgifter for godstransport.

Rådsdirektiv 1999/62/EF ble vedtatt i EU den 17. juni 1999, og erstatter Rådsdirektiv 93/89. Direktivet trådte i kraft 1. juli 2000 i EU, men er foreløpig ikke implementert i norsk rett. Samferdselsdepartementet ser det slik at vegprising ut fra sitt formål og lokale tilknytning faller utenfor direktivets anvendelsesområde. EU-kommisjonen har i brev av 31. juli 2000 til Samferdselsdepartementet bekreftet dette.

Høring

Et høringsnotat med forslag til endringer i vegtrafikkloven vedrørende vegprising ble sendt på alminnelig høring ved brev av 15. september 1999.

I kap. 5 i proposisjonen gis det en omtale av den alminnelige høringen av høringsnotatet. Det gis en oversikt over de høringsinstanser som mottok høringsnotatet for eventuelle merknader. Videre trekkes frem sentrale merknader innkommet under høringen.

Høringsinstansene gir i stor grad tilslutning til lovforslaget. Det har imidlertid vært reist innvendinger mot enkelte forhold i lovforslaget, bl.a. er det sterk motstand mot at staten skal kunne pålegge bruk av vegprising og endre formål for anvendelse av nettoinntektene.

Enkelte sentrale høringsinstanser stiller seg negativ til lovforslaget. Det uttales bl.a. at vegprising vil bli en form for dobbelbeskatning, at vegprising vil ramme sosialt skjevt og at det i dag ikke eksisterer et historisk erfaringsmateriale om trafikkmessige effekter av vegprising.

Samferdselsdepartementets vurderinger og forslag

Samferdselsdepartementets forslag knyttet til vegprising blir omtalt i kap. 6 i proposisjonen, herunder departementets vurdering av de sentrale høringsuttalelsene.

Lovforslaget omfatter følgende hovedpunkter:

• Formålet med vegprising skal være trafikkregulering. Vegprising skal tas i bruk for å regulere vegtrafikk, der dette fremstår som et hensiktsmessig og effektivt virkemiddel for å redusere køproblemer og til å bedre lokale miljøforhold. Det skal ikke være mulig å ta vegprising i bruk uten at det kan dokumenteres reelle kø- og miljøproblemer lokalt.

• Vegprising og bompengefinansiering skal ikke brukes samtidig i samme område. Departementet forutsetter derfor at bompengeringene rundt de større byene enten må avvikles etter planen eller reforhandles før vegprising tas i bruk i disse områdene.

• Vegprising skal tas i bruk som et supplement til dagens drivstoffavgifter.

• Det skal som en hovedregel kreves tilslutning fra berørte kommuner og fylkeskommuner gjennom lokale vedtak i hvert enkelte tilfelle. I helt spesielle situasjoner kan Samferdselsdepartementet foreslå at vegprising pålegges. Stortinget skal fatte endelig vedtak i hvert enkelt tilfelle. Ettersom vegprising har som formål å bedre fremkommeligheten på vegnettet lokalt og ivareta det lokale miljøet, kan bruk av vegprising være et alternativ til unødig kostbare tiltak for staten.

• Kostnadene ved etablering og drift av vegprising skal dekkes av inntektene. Nettoinntektene skal fordeles mellom staten og kommunesektoren med 50 pst. på hver. Staten kan fastsette en annen fordelingsnøkkel dersom en lik fordeling vil gi åpenbare skjevheter. Fordelingen innen kommunesektoren må vurderes nærmere i det enkelte tilfelle på bakgrunn av de transportoppgaver som skal løses. Den endelige inntektsfordelingen mellom de ulike forvaltningsnivåene og innen det enkelte forvaltningsnivå, skjer gjennom Stortingets behandling av den enkelte vegprisingsproposisjonen.

• Det foreslås at nettoinntektene fra vegprising skal øremerkes transportformål i det berørte området, herunder kollektivtransport, trafikksikkerhet og miljø. Det synes ikke hensiktsmessig å legge begrensninger på hvilke lokale transportformål nettoinntektene skal kunne brukes til. Eksempler på bruk av inntektene kan være drift og investering i kollektivtrafikk, herunder kjøp av kollektivmateriell for å bedre kollektivtilbudet, tiltak for bedre miljø og trafikksikkerhet samt bygging av kollektivtrafikkterminaler og innfartsparkeringsplasser ved sentrale kollektivknutepunkt. Andre eksempler er drift, vedlikehold og miljørettet investering i vegnettet. Øremerking kan være viktig for å skape lokal forståelse for vegprising, og kan gi sterkere vilje til å innføre ordningen. Det vil være opp til lokale myndigheter selv å vurdere om det vil være hensiktsmessig å dekke kostnader som ikke er tidsavgrensede, for eksempel til drift av kollektivtrafikk. Departementet vil understreke at det ikke vil kunne påregnes at statlige myndigheter skal dekke et fremtidig inntektstap fra vegprising på bakgrunn av at trafikk- og miljøproblemene lokalt er løst.

• Lovforslaget omfatter et prinsipielt rammeverk for bruk av virkemidlet. Det skal utformes forskrifter om takstfastsettelse, tilleggsavgift og fordeling av nettoinntekter.

Samferdselsdepartementet er enig i at nærmere bestemmelser som skal regulere ordningen, gis som forskrifter framfor retningslinjer slik flere av høringsinstansene har påpekt.

Forskriftene vil være basert på bl.a. følgende:

• Forståelig og forutsigbart system for trafikantene.

• Prisnivået må vurderes ut fra de eksterne kostnader som det skal korrigeres for.

• Differensiering i tråd med variasjonen i de eksterne kostnadene.

• Ordningen bør i utgangspunktet omfatte alle kjøretøyer.

Departementet ønsker å signalisere en restriktiv holdning når det gjelder bruk av unntaksordninger.

Forvaltning mv.

Ved behandlingen av St.meld. nr. 37 (1996-1997) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007 ble det lagt opp til at bruken av inntekter fra vegprising ikke skal øremerkes.

Etter departementets vurdering bør forvaltning av en vegprisingsordning utføres av lokale aksjeselskap på linje med de som eksisterer for bompengeinnkreving. Det forutsettes at lokale myndigheter administrerer og forestår driften av vegprisingsordningen.

Samferdselsdepartementet mener at det i den enkelte sak bør inngås en avtale mellom aksjeselskapet og staten.

Det er av avgjørende betydning at et system med vegprising i realiteten ikke utvikler seg til å bli en lokal skattlegging.

Departementet forutsetter at lokale myndigheter ikke reduserer sin ordinære innsats til transportformål som følge av inntekter fra vegprising.

Samferdselsdepartementet ser ingen grunn til å legge sterke føringer for valg av teknologi til bruk til vegprising.

De aktuelle tiltakene skisseres i den enkelte vegprisingsproposisjon, og følges opp ved jevnlig rapportering til Stortinget.

Departementet vil foreslå at hver enkelt ordning skal revurderes etter maksimalt 10 år.

Administrative og økonomiske konsekvenser

De fordelingsmessige konsekvenser ved vegprising vil avhenge av situasjonen i de ulike områdene og av den konkrete utforming av vegprisingssystemet. Departementet mener derfor at fordelingsmessige konsekvenser må vurderes i hvert enkelt tilfelle og at det bør tas sikte på å redusere uheldige fordelingsvirkninger i hovedsak gjennom utformingen av det konkrete system.

Kostnader ved etablering og drift av vegprisingssystemet skal dekkes av inntektene som kreves inn gjennom vegprising. Innføring av vegprising kan også på lang sikt medføre innsparinger i form av lavere kostnader til vedlikehold av det vegnettet der det skjer en eventuell nedgang/fordeling av trafikk og gjennom en forskyvning av behovet for ny vegkapasitet.

Den kommunale og fylkeskommunale andelen av nettoinntektene skal ikke inngå i statsbudsjettet og ikke regnes med i det årlige kommunaløkonomiske opplegget.

Den statlige andelen av inntektene og motsvarende utgifter vil inngå i statsbudsjettet (bruttobudsjettering), og føres på egne kapitler/poster.