Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erling Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen, Kjell Opseth og Rita Tveiten, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm og Jon Lilletun, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, og representanten Terje Knudsen, viser til merknader under de enkelte avsnitt nedenfor.

Innledning

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at departementet foreslo flere endringer i gjeldende regler om eierskap og drift av landbrukseiendommer ved framleggingen av St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon. Ved behandlingen i næringskomiteen fikk disse forslagene til endringer tilslutning, enten av et flertall eller av hele komiteen, se Innst. S. nr. 167 (1999-2000).

Flertallet vil understreke at ved Stortingets behandling var det bred enighet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og at dette forutsatte livskraftige driftsenheter og attraktive arbeidsplasser i næringen og i bygdene. Ønsket om et landbruk med mange driftsenheter som gir et stort bidrag til bosetting og sysselsetting, forutsetter både et variert tilbud av arbeidsplasser og inntektsmuligheter, og en tilfredsstillende utvikling av inntektsmuligheter i jordbruksproduksjonene.

Flertallet vil peke på verdien av et lokalt eierskap til naturressursene som kan bidra til bosetting, vitalitet og langsiktig planlegging i lokalsamfunnet. Etter flertallets mening bør det tilstrebes eierformer hvor dette også i framtida er hovedregelen.

Flertallet merker seg at de foreslåtte lovendringene vil føre til reduserte administrative og økonomiske utgifter, sjøl om endringene ved selve omleggingen vil bety økte kostnader. Endringer av arealgrensen i odelsloven § 2 vil føre til færre odelsløsningssaker, noe som vil minske domstolenes arbeidsomfang. Dette er i tråd med Regjeringens ønske om å forenkle regelverket og redusere administrativt arbeid.

Flertallet vil vise til Innst. S. nr. 167 (1999-2000) for ytterligere begrunnelse for forslagene til endringer.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen mener en styrking av eiendomsretten er avgjørende for å oppnå en vitalisering av norsk landbruk. Spredt eierskap og færrest mulig begrensinger i eiendomsretten bidrar til større selvstendighet for enkeltmennesket, langsiktig ressursforvaltning og maktspredning i samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener derfor konsesjonslovens formålsparagraf må utvides og tilgodese at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom. Av hensyn til investeringer og fremtidig verdiskaping i landbruket mener disse medlemmer videre at prisreguleringen på konsesjonspliktige eiendommer må oppheves.

Disse medlemmer fremsetter følgende forslag:

«Konsesjonsloven § 1 nr. 4 skal lyde:

4. at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom»

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen viser til partiets standpunkt om opphevelse av lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven). Disse medlemmer vil likevel, som et subsidiært standpunkt, stå sammen med andre partier i merknader og forslag, men viser for øvrig til disse medlemmers hovedmerknad og prinsipale holdning.

Opphevelse av forkjøpsretten

Komiteen er fornøyd med at Regjeringen i tråd med forslagene i Landbruksmeldinga og Stortingets anbefalinger i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) foreslår å avvikle statens forkjøpsrett til landbrukseiendommer for rasjonaliseringsformål. Som det fremgår av proposisjonen oppfattes forkjøpsretten som et unødig inngripende og til dels urimelig virkemiddel. I tillegg til å stride mot folks rettsbevissthet og undergrave den private eiendomsrett mener komiteen statens forkjøpsrett har vært til skade for bosetting i distriktene. I en rekke tilfeller har statlige forkjøpsvedtak hindret unge mennesker i å overta en eiendom og bygge seg en fremtid på landsbygda. Komiteen viser til at den opprinnelige hensikten med statlig forkjøpsrett til landbrukseiendommer var å styrke ressursgrunnlaget og økonomien på gjenværende bruk. Sterke juridiske virkemidler har blitt tatt i bruk for å nå målsetningen om et landbruk som i større grad utnytter stordriftsfordeler.

Komiteen viser til at den tradisjonelle sammenhengen mellom bruksstørrelse og muligheten for lønnsomme arbeidsplasser i tilknytning til landbruket er svekket. Nisjeproduksjon og utvikling av alternative produksjonsformer blir stadig mer utbredt og oppmuntres aktivt av myndighetene gjennom verdiskapningsprogrammet. Størrelsen på bruket målt i dekar dyrket areal er ikke lenger nødvendigvis avgjørende for lønnsomhet og potensiale. Forretningskonsept, markedsforhold, samarbeid med andre og den enkelte næringsdrivendes innsikt og oppfinnsomhet får stadig større betydning. I en slik situasjon er statens forkjøpsrett og andre juridiske virkemidler for å påvirke bruksstrukturen ikke lenger formålstjenlig.

Komiteen konstaterer at ordningen med statlig forkjøpsrett heller ikke tar høyde for at landbrukseiendommer også har verdi som bosted og utgangspunkt for livsutfoldelse og alternativ næringsvirksomhet. For mange er selve boplassen og de mulighetene den gir en selvstendig grunn til å bosette seg i utkantkommuner. Ved å tilsidesette andre verdier knyttet til det å eie et gårdsbruk og bo på landsbygda enn den tradisjonelle landbruksproduksjonen, har forkjøpsretten bidratt til avfolking og hindret utviklingen av andre næringer som drives i kombinasjon med eller som alternativ til tradisjonelt landbruk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter Regjeringens forslag om opphevelse av forkjøpsretten. Det er begrenset hva som er oppnådd i form av endret bruksstruktur ved bruk av forkjøpsretten.

Flertallet vil understreke at det primære må fortsatt være å legge forholdene til rette for landbruksmyndighetene til å oppfylle jordlovens krav om å arbeide for frivillige avtaler som kan bidra til kostnadsreduksjoner. Opphevelse av forkjøpsretten må derfor følges av et mer aktivt frivillig oppkjøp av eiendommer, både til ordinære rasjonaliseringsformål og til offentlige formål der arealene kan inngå i arealbytte eller jordskifte.

For å legge til rette for mer fleksible bo- og driftsløsninger mener komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen at adgangen til å skille ut boenheten fra landbruksarealet bør styrkes.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremsetter følgende forslag:

«Jordloven § 12 nytt tredje ledd skal lyde:

Samtykke til deling skal i regelen givast der søknaden gjeld eigedomen sine bygningar med tomt inntil 5 dekar dersom det ligg føre avtale om sal av rest­arealet i samsvar med føremålet i § 1.

Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd osv.»

Konsesjonsbehandling som alternativ til forkjøpsrett

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, forutsetter at mulighetene til å avslå konsesjon blir styrket selv om dette må tilpasses det nye formålet i konsesjonsloven om å sikre bosettingen. Det pålegger forvaltning å finne gode løsninger mellom bosettingshensynet og hensynet til en god forvaltning av jordressurser og natur- og kulturherligheter. Som hovedregel skal prinsippet om avtalefrihet tillegges stor vekt der kjøper har bolyst og viser at han akter å flytte til eiendommen og forvalte den.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen mener det ikke er hensiktsmessig å erstatte forkjøpsretten med en styrking av mulighetene for å avslå konsesjon, eventuelt stille vilkår i forbindelse med konsesjonssøknaden. En slik praksis vil i mange henseende fungere som en videreføring av forkjøpsretten med de samme uheldige virkningene for rekruttering, distriktsbosetting, eiendomsrett og utvikling av alternative produksjonsformer og næringer. Utsiktene til et enklere regelverk og redusert byråkrati som følge av fjerningen av forkjøpsretten, vil heller ikke kunne realiseres. Disse medlemmer understreker at eiere av landbrukseiendommer selv har best forutsetninger for å avgjøre hvilken eiendomsstruktur som er best tilpasset ulike hensyn som produksjonsforhold, alternativ næringsvirksomhet, bosetting og livsutfoldelse. Myndighetene bør derfor i minst mulig grad påvirke bruksstrukturen gjennom juridiske virkemidler knyttet til eiendomsomsetning, og i stedet begrense seg til å stimulere til effektiv drift og frivillig rasjonalisering gjennom mer lineære støtteordninger. Disse medlemmer ber derfor om at forhold som eiendommens størrelse, avkastningsmuligheter og arrondering som hovedregel ikke tillegges vekt ved søknad om konsesjon. Disse medlemmer går samtidig imot forslaget om å endre konsesjonslovens slik at § 8 viser til formålet i jordloven.

Endring av boplikten

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det ble lagt stor vekt på landbrukets multifunksjonelle rolle i samfunnet ved behandlingen av St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon, herunder landbrukets bidrag for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Det er et ønske å sikre lokalt eierskap til landbrukseiendommene for bosettingen i bygdene, god ressursforvaltning og langsiktighet i næringen. Flertallet mener jordbrukseiendommer er attraktive boplasser og næringseiendommer, og forvaltningen av konsesjonsloven må legge til rette for tilflytting til jordbrukseiendommene for å øke arbeidsstyrken og kompetansen i bygdene og distriktene. Flertallet mener at bolyst og forvaltningsglede er viktige forutsetninger for at jordbruksnæringen skal makte å øke verdiskapinga i jordbruksbygdene og sikre bosettingen. Jordbrukseiendommenes bostedskvaliteter er også en viktig ressurs for jordbrukskommunene når de skal tiltrekke seg både bedrifter og kompetansearbeidskraft. Å åpne for tilflytting til jordbrukseiendommmer åpner også jordbruksnæringen for nye mennesker med nye ideer og kompetanse som næringen kan ha stor nytte og glede av.

På denne bakgrunn støtter flertallet tillegget i § 1 i konsesjonsloven, der hensynet til bosetting tas inn som en del av formålet.

Komiteens medlemmer fra Høyre legger vekt på at boplikten svekker innholdet i grunnleggende verdier som arveretten og eiendomsretten. Ters­kelen for inngrep i disse rettighetene må være høy. En videreføring og eventuell skjerping av boplikten forutsetter derfor at det foreligger en markert og dokumenterbar positiv effekt på bosettings-, nærings- og samfunnsutvikling i distriktene. Det må sannsynliggjøres at boplikten har en betydelig positiv effekt på disse forholdene. Disse medlemmer er derfor enig med departementet i at en videreføring av reglene for boplikt må baseres på en vurdering av om boplikten fører til at flere eiere enn tidligere bor på eiendommene sine. Samtidig må bopliktens konsekvenser for eiendomsrett og arverett og den betydning disse verdiene har for nærings- og samfunnsutviklingen tillegges betydelig vekt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen konstaterer at departementet ikke er i stand til å dokumentere slike positive effekter av boplikten. I proposisjonen henvises det til at materiale fra Statistisk sentralbyrå (1989) sammenholdt med særskilt kjøring av (NIJOS 1989) opplysninger fra landbruksregisteret koblet mot personregisteret viser at om lag 80 pst. av eierne av landbrukseiendom bor på eiendommen sin, eventuelt i kommunen der eiendommen ligger. I stedet for å dokumentere en sammenheng mellom boplikt og bosetting, viser materialet at bare en liten andel av disse eierne bor fordi de er i ferd med å oppfylle den lovbestemte boplikten. For de fleste landbrukseiendommer er med andre ord boplikten uten betydning for bosettingen. For mindre landbrukseiendommer er effekten usikker. Disse medlemmer viser imidlertid til at forslaget om å heve arealgrensen til 20 dekar innebærer at en rekke av disse mindre eiendommene unntas for boplikt. Disse medlemmer har merket seg at departementet «ikke har grunn til å tro at en skjerpelse av innholdet i boplikten vil få nevneverdig innvirkning på eiendommens drift, ønsket om lokalt eierskap eller på bosetting i distriktene». Disse medlemmer mener på denne bakgrunn det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å skjerpe reglene for boplikt. På samme bakgrunn avviser disse medlemmer forslaget om at bosetting nevnes uttrykkelig i konsesjonslovens § 1.

Disse medlemmer har samtidig merket seg at sammenlignende studier (Aanesland og Holm 2000, Offentlig regulering av markedet for landbrukseiendommer - virkninger for verdiskapning og bosetting) av landbrukseiendommer i Hedmark og nabofylket Värmland i Sverige viser at det er tvilsomt om boplikten fungerer etter hensikten. Til tross for at Värmland aldri har hatt personlig boplikt bor relativt flere eiere på eiendommene sine i Värmland enn i Hedmark. Mens 20 pst. av eierne i Hedmark ikke selv bor på eiendommen, er tilsvarende tall i Värmland 13 pst. Värmland har også en høyere andel eiere som bor på små gårdsbruk. Disse medlemmer har merket seg at den samme studien forteller at en betydelig gruppe av eierne rapporterer at de investerer mindre i eiendommen på grunn av boplikt og lave eiendomspriser. Lavere investering i boligene på landbrukseiendommene gjør at produksjonsverdien reduseres og at de blir mindre attraktive som bosted. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn boplikten må vurderes ut fra sin faktiske virkning, ikke sin tilsiktede virkning, og ber om at det gjennomføres en uavhengig undersøkelse av bopliktens faktiske betydning for bosettingen.

Disse medlemmer fremsetter følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en uavhengig undersøkelse av bopliktens faktiske betydning for bosettingen og annen aktivitet og utvikling i distriktene.»

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen viser til at bestemmelsene om boplikt er innført både i odels- og konsesjonsloven. Hovedbegrunnelsen for innføringen av denne plikt var å sikre at landbrukseiendommer i størst mulig grad skulle eies og bebos av brukeren.

Disse medlemmer har merket seg at det i de marginale områdene i landet kan være spesielt vanskelig for eierne å tilfredsstille boplikten. I mer sentrale områder, innenfor pendleravstand til byer og tettsteder, er boplikten lettere å innfri.

Disse medlemmer vil hevde at bygdenes problemer først og fremst er mangel på arbeidsplasser og nyskapning. Det skapes ikke flere arbeidsplasser i landbruket ved personlig boplikt. Overproduksjon og overkapasitet er det største problemet. Disse medlemmer mener et bortfall av den personlige boplikten og prisreguleringen av eiendommer vil være virkemidler som kan bidra til å styrke bosettingen. Ovennevnte bestemmelser bidrar til usikkerhet ved overdragelse til neste generasjon. Videre vil lav salgsverdi påvirke de avgjørelser som tas på bruket. De fleste vil beholde eiendommen så lenge de kan, noe som medfører at investeringene blir redusert, bygningene blir nedslitte og kapitalen trekkes ut av landbruket. Dette får igjen virkning for bosetting ved at det blir færre bosatte gårdsbruk enn ved fri omsetning. Disse medlemmer vil derfor bidra til mer salg og utleie ved å gå inn for å oppheve den lovbestemte boplikten i odels- og konsesjonsloven.

Innholdet i boplikten

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter første del av nytt forslag til ny § 6 a i konsesjonsloven og deler av § 27 tredje ledd i odelsloven.

Flertallet mener at for detaljerte regler som vanskelig kan kontrolleres, lett vil føre til mye strid i enkelte saker. Dette vil kunne føre til mer administrasjon og tidsbruk enn saken fortjener, og vil svekke en av hensiktene med endringene i regelverket, nemlig en forenkling og reduserte administrative og økonomiske ressurser.

Flertallet vil derfor foreslå at § 6 a (bopliktens innhold) i konsesjonsloven skal lyde:

«Erverver som etter § 6 første ledd nr. 1 har boplikt på en eiendom, skal ta eiendommen som sin reelle bolig. En eiendom er tatt som reell bolig hvis eieren er registrert bosatt på eiendommen etter regler fastsatt i eller i medhold av lov av 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering.

En eier som over tid overnatter på eiendommen minst 50 pst. av nettene, men som ikke oppfyller vilkåret om registrering i folkeregisteret, jf. første ledd, fordi eierens øvrige husstand er bosatt et annet sted, må gi kommunen melding om hvordan bosettingsforholdet vil bli ordnet. Meldingen må sendes skriftlig innen utløpet av ett år. Departementet avgjør om boplikten kan anses oppfylt på den måten eieren har gjort rede for.»

Videre vil flertallet foreslå at § 27 tredje ledd og nytt fjerde ledd i odelsloven skal lyde:

«Buplikta etter fyrste og andre stykket vert oppfylt ved at eigaren tar eigedomen i bruk som sin reelle bustad dersom eigaren er registrert busett på eigedomen etter reglar fastsett i eller i medhald av lov av 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering.

Ein eigar som over tid overnattar på eigedommen minst 50 pst. av nettene, men som ikkje oppfyller vilkåret om registrering i folkeregisteret, jf. tredje ledd, av di husstanden til eigaren er busett ein annan stad, må gi kommunen melding om korleis busettingstilhøvet vil bli ordna. Meldinga må vera skriftleg og sen­dast innan eitt år. Departementet avgjer om buplikta kan oppfyllast på den måten eigaren har gjort greie for.»

Flertallet vil understreke at eksisterende regler og de endringer som blir foreslått, bør gi rammer for en strengere håndtering av reglene for boplikt for å sik­re økt bosetting og sørge for et lokalt eierskap.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at departementet i St.meld. nr. 19 (1999-2000) mente det var ønskelig å lovfeste kriterier for oppfylling av boplikten. Ved behandlingen ga komiteens flertall sin tilslutning til dette. En slik lovfesting er viktig både for å sikre en mer ensartet og forutsigbar behandling av bopliktssaker og for å oppnå en mer effektiv administrasjon av gjeldende regler. Disse medlemmer mener likevel at departementets forslag til lovfesting av flere årsaker er uheldig. For det første innebærer vilkåret om at eier må overnatte på eiendommen 70 pst. av nettene en skjerping i forhold til dagens praksis. Til tross for at departementet foreslår unntak for pendlere, vil en slik regel skape betydelige problemer for eiere som midlertidig er i en livssituasjon som gjør at det ikke er mulig å oppfylle kravet. Disse medlemmer mener samtidig det vil være vanskelig å kontrollere etterlevelsen av en slik regel uten å komme i konflikt med eiernes personlige integritet og krav på en privat sfære.

Disse medlemmer mener det er viktig at boplikten kan håndheves på en enkel måte uten at det må bygges ut et omfattende kontrollapparat i regi av landbruksmyndighetene. Disse medlemmer vil derfor stemme imot den foreslåtte endring.

Fritak for boplikten

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mener det er behov for tydelige regler om hva det innebærer å eie en landbrukseiendom og at det skal bli vanskeligere å få fritak for boplikten både i forbindelse med konsesjonssøknaden og i ettertid. Etter disse medlemmers syn skal fritak for boplikten bare gies unntaksvis. En slik streng praktisering krever klare regler og kriterier for å være forutsigbare, men en må likevel ha mulighet til å utøve et visst lokalt skjønn om hva som er mulig å kreve under de faktiske lokale forhold. Disse medlemmer mener en ved vurdering av fritak vil legge opp til en sterkere prioritering av bosettingshensynet og dermed en nedtoning av eiendommens avkastningsevne som fritaksgrunn. Disse medlemmer vil påpeke at inntektsmuligheter i pendleravstand fra eiendommer er i vår tid vel så avgjørende som avkastningsevna på mindre jordbrukseiendommer, for at den nye eieren skal kunne ha en faktisk mulighet til å ha eiendommen som sitt bosted. Disse medlemmer forutsetter at dette blir en viktig vurdering når bosettingsformålet er skjerpet. For å få en ensartet og forutsigbar praktisering av unntaket for boplikt bør det settes opp respektive kriterier både for unntak fra boplikt etter konsesjonsloven og etter odelsloven.

Komiteens medlemmer fra Høyre peker på at utformingen av bestemmelsene om fritak for boplikt i odelsloven og konsesjonsloven, i likhet med kriteriene for oppfylling av boplikten, overlater uforholdsmessig mange avgjørelser til landbruksmyndighetenes frie skjønn. Den store graden av skjønnsavgjørelser fører uvegerlig til forskjeller i praktiseringen av loven. Resultatet er en uheldig forskjellsbehandling av søknader om fritak for boplikt. Mangelen på klare retningslinjer for forvaltningens praktisering av loven fører dermed til manglende forutsigbarhet og svekker rettssikkerheten. For å sikre forutsigbarhet og ensartet praktisering av regelverket mener disse medlemmer det bør tas inn respektive kriterier for unntak fra boplikt i konsesjonsloven og odelsloven.

Disse medlemmer viser til at det ved søknad om fritak for boplikt i dag skal legges særlig vekt på eierens tilknytning til eiendommen. Hensynet til arverett, eiendomsrett og slektsmessig tilhørighet til eiendommen skal under visse forutsetninger gå foran boplikten. Når departementet nå foreslår at det også skal legges særlig vekt på bosettingshensynet, betyr det at tilknytning til eiendommen svekkes som selvstendig kriterium for fritak for boplikt. Departementet velger dermed å sette sentrale samfunnsverdier som arveretten, eiendomsretten og slektstilhørighet til side. Dermed tilsidesettes også sentrale deler av innholdet i odelsretten. Disse medlemmer viser til at slekts­tilhørighet og forvalteransvar for landbrukseiendommer står sterkt i Norge. Store deler av den urbane befolkningen har slektstilknytning til landbrukseiendom og føler en forankring til det lokalmiljøet eiendommen er en del av. Mange tilbringer derfor en betydelig del av fritiden sin i lokalmiljøet der eiendommen ligger.

Disse medlemmer peker videre på at nye arbeidsmønstre og ny teknologi er i ferd med å øke mobiliteten mellom yrke og bosted. Fleksibilitet i valg av bosted og yrke er mer fremherskende enn tidligere. Samtidig varierer bostedsbehovene mellom ulike livsfaser. Resultatet er at mulighetene for å bosette seg på og tilbringe tid på landbrukseiendommen veksler mellom ulike livssituasjoner og faser i livet.

Disse medlemmer mener en for streng praktisering av boplikten risikerer å svekke utkantkommunenes muligheter til å tiltrekke seg arbeidskraft og være en integrert del av et nytt og mer fleksibelt arbeidsliv og livsmønster. På denne bakgrunn mener disse medlemmer livsarvinger må få fritak for boplikt.

Disse medlemmer mener samtidig det er urimelig å pålegge samme person boplikt på flere landbrukseiendommer når disse i fellesskap bidrar til brukerens inntekt og sysselsettingsmuligheter i landbruket. I dag er det mulig å få fritak for boplikt dersom man driver flere eiendommer i samme kommune. Også for eiendommer som er spredt over flere kommuner i tillegg til hovedbølet bør det slik disse medlemmer ser det, gis fritak for boplikt. Dagens regler kan føre til at familier som har sin hovedinntekt fra landbruket naturlig nok ikke blir i stand til å oppfylle boplikten på mer enn en eiendom. Resultatet er at familien fratas øvrige bruk og mister en så avgjørende del av næringsgrunnlaget at den tvinges til å oppgi jordbruket som levevei. Disse medlemmer mener det er uheldig at norsk landbruk på denne måten risikerer å gå glipp av aktive yrkesutøvere. Disse medlemmer mener derfor eiere av eiendommer som er spredt over flere kommuner i tillegg til hovedbølet skal gis fritak for boplikt.

Disse medlemmer fremsetter følgende forslag:

«Konsesjonsloven § 6 første ledd nr. 1 annet punktum skal lyde:

Når det gjelder jord- og skogeiendommer over 50 dekar, er konsesjonsfriheten betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen eller i kommunen innen et år og selv driver eiendommen i minst 5 år.

Odelsloven § 27 skal lyde:

Den som tek over eigedom ved odelsløysing har plikt til å busetje seg på eigedomen eller i kommunen og bu der og drive eigedomen i 10 år.

Den som elles tek over eigedom som han har odelsrett til har plikt til å busetje seg på eigedomen eller i kommunen innan 1 år og bu der og drive eigedomen i 5 år.

Den som eig fleire landbrukseigedomar som har vorte drivne saman dei siste 5 åra oppfyller buplikta ved å bu på ein av eigedomane.

Buplikt gjeld likevel ikkje om den som tek over eigedomen er i slekt med siste eigaren i rett opp- og nedstigande line.

Odelsloven § 27 a skal lyde:

Departementet kan etter søknad gi fritak frå bu- og driveplikta etter § 27 anten heilt ut eller for ei viss tid.

Ved avgjerd om søknad om fritak for buplikta skal det leggjast særleg vekt på kor nær tilknyting søkjaren har til eigedomen og søkjaren sin livssituasjon. Vidare skal det mellom anna takast omsyn til bruksstorleiken, avkastningsevna og hustilhøva på eigedomen og på om søkjaren har eigedom i kommunen frå før.

Ved avgjerd av søknad om fritak frå driveplikta skal det takast omsyn til om det i området der eigedomen ligg er bruk for jordbruksarealet som tilleggsareal. Det må òg takast omsyn til kor viktig det er å halde det aktuelle jordbruksarealet i hevd.

Når det i samband med odelsløysing eller offentleg skifte blir søkt om fritak frå kravet om bu- og driveplikt skal retten utsetje den endelege avgjerda i saka til unntaksspørsmålet er avgjort.»

Endring av arealgrensene

Konsesjonslovens § 5 første ledd nr. 2

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil vise til at en ved behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon, la til grunn at det bør legges til rette for et endret mønster for omsetning av små landbrukseiendommer. På slike eiendommer er trolig bofunksjonen viktigere enn landbruksdriften både for eieren og samfunnet. Dette innebærer at det i realiteten er samfunnshensyn knyttet til bosetting som er viktigst for slike eiendommer.

Flertallet vil også vise til at et flertall mente at konsesjonsloven måtte innrettes slik at arealgrensen burde økes på bebygd areal til totalt 20 dekar og at samme grense også ble fastsatt i odelslovens § 2.

Flertallet støtter derfor de foreslåtte nye arealgrensene som vil føre til at flere eiendommer kan omsettes uten konsesjon, og slik sett få til en større omsetning av slike eiendommer.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen mener at konsesjonsgrensen på fem dekar i dag er overmoden for revisjon. Bestemmelsen medfører at ikke bare nesten alle landbrukseiendommer underlegges konsesjonsplikt, men også eiendommer som verken er egnet som landbruk eller kan gi annet økonomisk livsgrunnlag. Det fører til at det knytter seg betydelig usikkerhet ved overtakelse av selv små eiendommer. Folk som i utgangspunktet ønsker et bo- eller feriested med muligheter for tilhørende biinntekt fra landbruket, skremmes vekk av en tidkrevende saksbehandling med usikkert utfall. Resultatet er at folk med innsatsvilje og kapital utestenges fra landsbygda og landbruket. Disse medlemmer mener en heving av konsesjonsgrensen vil gi et større utbud av landbrukseiendommer og legge til rette for økt rekruttering til landbruket og økt bosetting i distriktene. Regjeringens forslag om å heve konsesjonsgrensen til 20 dekar vil imidlertid bare i beskjeden grad øke utbudet av landbrukseiendommer. Fortsatt skal selv små landbrukseiendommer gjennom en nitid konsesjonsbehandling. Med en konsesjonsgrense på 50 dekar, slik næringslovutvalget foreslo, vil utbudet av landbrukseiendommer øke markert, samtidig som samfunnet fortsatt har muligheter til å legge føringer på overdragelse, bosetting og drift på de største landbrukseiendommene.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremsetter følgende forslag:

«Konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 2 første punktum skal lyde:

2. bebygd eiendom, forutsatt at eiendommen ikke er større enn 50 dekar.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen mener gjeldende konsesjonslovgivning innebærer en klar tilsidesettelse av eiendomsretten. Dette er svært betenkelig idet eiendomsretten er en av de mest fundamentale bærebjelker i vårt demokrati. Videre representerer den en garanti for å oppnå en riktig ressursforvaltning.

Disse medlemmer viser til det samfunns­økonomisk uheldige i at konsesjonslovgivningen også skal ha til hensikt å regulere verdifastsettelsen av eiendom. Dette vil ikke bare frembringe betaling «under bordet», men også svekke eiendommer som pantobjekter. Dermed må den enkelte gårdbruker forme sine investeringer og drift etter «systemets» ønsker - ikke etter hva som er ønskelig og formålstjenlig.

Det er etter komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen sin oppfatning slik at konsesjonslovgivningen ikke er et tjenlig redskap til å fremme en fornuftig ressursutnyttelse i en helhetlig landbrukspolitikk. De selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen vil i tiden fremover måtte ta et større ansvar for egen inntekt. Ett bidrag til dette vil være å redusere omfanget av de reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt. Jord- og konsesjonslovgivningen står sentralt i dette.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Vedtak til lov

om opphevelse av lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven)

I

Lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven), oppheves.

II

Denne lov trer i kraft straks.»

Odelslovens § 2

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen viser til at både odels- og konsesjonsloven legger en kraftig demper på omsetningen av landbrukseiendommer.

Disse medlemmer vil støtte forslaget fra departementet som innebærer en endring av arealgrensen for odlingsjord fra 10 til 20 daa jordbruksareal.

Disse medlemmer stiller seg positive til forslaget om opprettelsen av et utvalg for å kartlegge odelslovens virkninger, og mener en slik kartlegging skal munne ut i forslag om en ytterligere liberalisering av denne lovgivningen. Disse medlemmer vil vurdere å fremme forslag til endringer i odelsloven når utvalgets vurderinger foreligger.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at odelsloven bygger på tanken om slektens tilhørighet til jorda, og bidrar til å fremme personlig ansvar og en langsiktig forvaltning som strekker seg utover en generasjons levetid. Odelsloven fremstår samtidig som et rettslig vern om den private eiendomsrett. En svekkelse av odelsloven vil lett føre til at bondens eiendomsrett settes til side av andre samfunnsmessige hensyn. Disse medlemmer er derfor kritiske til endringer som undergraver odelslovens betydning for langsiktig ressursforvaltning og privat eiendomsrett. Dette gjelder både for små og store landbrukseiendommer. Disse medlemmer viser til at det skal nedsettes et utvalg som skal vurdere virkningene av odelsretten og fremme forslag til eventuelle endringer i lovgivningen. Utvalgets mandat må sikre at disse grunnleggende verdiene knyttet til odelsretten ivaretas. Disse medlemmer kan ikke se noen grunn til å behandle spørsmålet om en heving av arealgrensen i odelsloven før den varslede kartleggingen av odelslovens virkninger er gjennomført og resultatet av utvalgets arbeid foreligger.

Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at opphevingen av adgangen til å nytte forkjøp og alle bestemmelser knyttet til forkjøpsretten og gjennomføringen av den etter forslaget oppheves umiddelbart den datoen loven blir sanksjonert. Dette får også anvendelse for saker som er under behandling og for saker der forkjøp er vedtatt, men der forkjøpet ikke er endelig. Ut fra den foreliggende begrunnelsen for å oppheve forkjøpsretten ber disse medlemmer departementet sørge for at lovendringen også får anvendelse på forkjøpssaker der det er truffet endelig vedtak, men der disse vedtakene ikke er gjennomført ved at eiendommene er tildelt en eller flere av jord­søkerne.