9. Samfunnsstraff som ny hovedstraff
I St.meld. nr. 27 (1997-1998) foreslo departementet å styrke muligheten til å føre kontroll med samfunnstjenestedømte ved at retten skulle kunne pålegge den domfelte også å gjennomføre et tilsynsprogram. Departementet foreslår nå å gå lengre, ved å øke antallet timer som den domfelte skal gjennomføre pr. måned, og at timene skal kunne fylles med andre tiltak enn arbeid. I tillegg blir domstolen gitt anledning til å sette vilkår om at den domfelte skal overholde bestemmelser om bosted, oppholdssted, arbeid, opplæring, behandling eller forbys samkvem med bestemte personer.
Friomsorgsutvalget kritiserte i sin innstilling NOU 1993:32 fastsettelsen av vilkår i forbindelse med betingete dommer, og mente at fastsettelsen kunne virke tilfeldig. Utvalget foreslo at tilsyn og andre særvilkår i all hovedsak burde gjelde dommer som ligger i skjæringspunktet mellom betingede og ubetingede dommer.
I høringsutkastet ble samfunnsstraff foreslått lovfestet i straffeloven § 28 a som en ny hovedstraff, bygget opp etter systemet for samfunnstjeneste. Straffen skulle være en kombinasjon av dagens samfunnstjeneste og betinget dom med tilsynsprogram, og erstatte disse reaksjonsformene. Anvendelsesområdet var som i dag straffbare handlinger som ellers ville medført fengselsstraff i inntil ett år, men i større grad enn etter dagens praksis både ubetinget og betinget fengselsstraff. Siktedes samtykke var den eneste absolutte begrensningen for idømmelse av samfunnsstraff.
Departementet foreslo at dagens regler om tilsyn ved betinget dom ble erstattet med regler om en meldeplikt. Denne meldeplikten skulle ikke innebære noen oppfølging av den domfelte utover å registrere at han eller hun melder seg som forutsatt.
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot at samfunnsstraff blir regulert som en hovedstraff. Enkelte var skeptiske til at samfunnsstraffen skal erstatte betinget dom med tilsyn, andre mente anvendelsesområdet er uklart og Riksadvokaten hadde forslag til annen ordlyd i § 28 a.
Departementet fastholder at anvendelsesområdet for samfunnsstraffen må knyttes opp mot både betinget og ubetinget fengselsstraff, men foreslår en endring i lovteksten i § 28 a første ledd i tråd med Riksadvokatens forslag. Kriteriet for å kunne idømme samfunnsstraff blir etter dette om den aktuelle forbrytelse har en strafferamme på 6 år eller mindre. Den nedre del av anvendelsesområdet skal være saker i skjæringspunktet mellom betinget og ubetinget dom. Det er videre et krav at den siktede er bosatt i Norge.
I motsetning til forslaget i høringsutkastet har departementet åpnet for at domstolen kan sette vilkår når den dømmer til samfunnsstraff, men denne adgangen bør ikke benyttes annet enn der domstolen finner det hensiktsmessig å reagere med omgjøring til ubetinget fengselsstraff hvis den domfelte gjentatt bryter vilkårene.
Ved samfunnstjeneste beslutter domstolen i dag omfanget og intensiteten av straffen innenfor en ramme på 360 timer og ett års gjennomføringstid. 20 timer samfunnstjeneste pr. måned er antydet som en veiledende norm.
Departementet foreslo i høringsbrevet at den øvre grensen for timetallet heves fra 360 til 420 timer. Samtidig videreførte man dagens forutsetning om inntil ett års gjennomføringstid. Departementet valgte også å videreføre domstolens adgang til å fravike den øvre grensen på ett års subsidiær fengselsstraff når sterke grunner taler for det. Timetallet bør ikke være høyere enn at det lar seg gjøre å legge til rette gjennomføringen for domfelte som er i fullt arbeid eller opplæring, og departementet antydet en ny norm på 30 timer samfunnsstraff pr. måned.
Det er ulike syn på forslaget. Bare én høringsinstans mener at timetallet blir for høyt. Enkelte mener timetallet bør økes ytterligere.
Departementet mener at gjennomføringstiden i utgangspunktet skal tilsvare den subsidiære fengselsstraffen som domstolen fastsetter. En økning av intensiteten utover hva som er foreslått vil, etter departementets mening, gjøre det praktisk vanskelig for personer som er i fullt arbeid eller under opplæring å gjennomføre straffen.
Innholdet i samfunnstjenesten er ulønnet samfunnsnyttig arbeid. Ny kriminalitet i løpet av gjennomføringstiden eller manglende oppfølging av tjenesteplikten kan føre til omgjøring til ubetinget fengselsstraff hvis bruddet er alvorlig eller har skjedd gjentatt.
Innholdet i tilsyn ved betinget dom er generelt angitt i straffeloven § 53 nr. 2. Kriminalomsorgen er gitt vidt skjønn mht. hva tilsynssamtalen skal gå ut på. Retten kan også knytte ulike særvilkår til tilsynet.
Departementet foreslo i høringsbrevet at kriminalomsorgen skulle gis myndighet til å beslutte det nærmere innholdet av samfunnsstraffen. Det ble vist til at domstolen i dag i stor grad bygger på forslag fra kriminalomsorgen når den utformer betingete dommer med tilsynsprogram. Møteplikten skulle være grunnsteinen i frihetsbegrensningen. Innholdet i samfunnsstraffen ble i forslaget presisert som arbeid, program eller andre tiltak som er egnet til å motvirke kriminalitet.
Enkelte høringsinstanser kritiserer departementets forslag om å forskyve myndigheten til å fastsette innholdet i straffen fra domstolen til kriminalomsorgen. Flere mener at man risikerer at domstolen ikke vil velge denne reaksjonen.
Departementet mener det beste utgangspunktet for å kunne oppnå en individuell tilrettelegging av straffen, er at kriminalomsorgen gis anledning til å fastsette og justere innholdet i samfunnsstraffen etter at domstolen har besluttet hvilket omfang og intensitet straffen skal ha.
Departementet foreslår også at domstolen gis anledning til å fastsette vilkår som den domfelte skal overholde i gjennomføringstiden, men domstolen skal bare kunne fastsette vilkår som er egnet til å følges opp i form av omgjøring ved brudd.
Begrepet «arbeid» som ble brukt i høringsutkastet er erstattet med «samfunnsnyttig tjeneste», uten at det skal innebære noen endring av realiteten. Deltakelse i program og behandling skal i utgangspunktet bygge på frivillighet, men noen program er såpass lite konfronterende i forhold til den enkelte at de bør kunne anvendes uten et samtykke fra den domfelte.
Dersom ikke påtalemyndigheten eller domstolen anser at det er behov for en kartlegging av den domfelte, bør ikke kriminalomsorgens behov alene kunne begrunne innhenting av personundersøkelse.
Nærmere krav til domfeltes gjennomføring av samfunnstraffen gis i § 54.
Under gjennomføring av samfunnstjeneste er beruselse i tjenesten framhevet som et eksempel på et alvorlig brudd. Under gjennomføringen av en betinget dom med tilsyn er det ikke satt noe tilsvarende krav til domfelte.
I høringsutkastet ble det presisert at den domfelte skal møte upåvirket av berusende eller bedøvende midler for å gjennomføre det idømte antallet timer. Det gis ikke et generelt forbud mot å bruke rusmidler, men domfelte som kriminalomsorgen mener kan komme til å begå ny kriminalitet rettet mot noens liv eller helse, skal kunne pålegges generelt å avholde seg fra å bruke rusmidler.
Svært få høringsinstanser har uttalt seg om disse forslagene.
Departementet følger opp forslaget, jf. §§ 54 og 55.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at i vurderingen av om samfunnsstraff kan idømmes, må det legges vekt på at straffens formål blir oppfylt, og hensyn til sikkerhet må være overordnet. Hensynet til den allmenne rettsfølelsen og til fornærmede må også veie tungt. Flertallet er enig i at samfunnsstraff særlig kan være aktuelt for unge lovbrytere, og at det i større grad bør idømmes samfunnsstraff enn rene betingede straffer for disse. Det er viktig at straffereaksjonen overfor unge er en følbar reaksjon, og at unge lovbrytere ikke får en følelse av å ha «sluppet unna». Det er også viktig at reaksjonen og vilkårene eller arbeidet er relevant i forhold til handlingen og individuelt tilpasset.
Når det gjelder innholdet i samfunnsstraffen deler flertallet den oppfatningen at det er størst mulighet til å kunne få de beste individuelt tilpassede og relevante oppleggene ved at innholdet defineres av kriminalomsorgen. Men det er også viktig at domstolene kan sette vilkår som må overholdes for at den domfelte skal få sone samfunnsstraff.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, støtter hovedlinjene i den nye samfunnsstraffen. Ved at de som er dømt til samfunnsstraff nå også kan dømmes til å gjennomføre tilsynsprogram, blir det flere likheter mellom denne typen straff og en betinget dom med særvilkår. Det er derfor naturlig med en felles betegnelse samfunnsstraff, som viser at dette er en straff som i utgangspunktet skal gjennomføres ute i samfunnet, i motsetning til fengselsstraffen.
Dette flertallet slutter seg til kriteriene for å kunne idømme samfunnsstraff. Ved å sette en grense for handlinger med en strafferamme på inntil seks år, utelukkes de alvorlige forbrytelsene.
Dette flertallet slutter seg videre til forslaget om å heve den øvre grensen for antall timer til 420 timer og normalt 30 timer pr. måned, og viser i den forbindelsen til sine merknader om dette i Innst. S. nr. 6 (1998-1999).
Komiteens medlemmer fra Høyre vil endre reglene for bruk av samfunnsstraff slik at samfunnsstraff i hovedsak brukes for førstegangsdømte og aldri ved volds- eller sedelighetskriminalitet. Disse medlemmer fremmer forslag til endringer i straffeloven § 28 a i tråd med dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser positivt på innstramningen i samfunnstjenesten i form av økning av den øvre grensen for antall timer, og ved at samfunnstjeneste, som nå omdøpes til samfunnsstraff, kombineres med idømming av tilsynsprogram og kan benyttes også som erstatning for betingede dommer.
Disse medlemmer reagerer imidlertid sterkt på at samfunnsstraff skal kunne brukes for kriminelle handlinger med en strafferamme helt opp til 6 års fengsel. Disse medlemmer mener at samfunnsstraff kan ha en positiv effekt dersom en forbryter får anledning til å gjøre opp for seg i form av samfunnsnyttig arbeid, og mener derfor at en slik ordning kan benyttes som tilleggsstraff i forbindelse med betingede dommer. Forutsetningen må da være at den straffedømte må arbeide på full tid, og ikke bare noen få timer hver dag. Slik samfunnsstraffen legges opp i lovforslaget vil den hovedsakelig virke til å redusere straffebyrden. Forslaget er derfor uakseptabelt for disse medlemmer.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot § 28 a i straffeloven og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at samfunnsstraff kun kan idømmes som tilleggsstraff ved betingede dommer.»
Komiteen mener at det er en selvfølge at en som er dømt til samfunnsstraff skal være helt rusfri når vedkommende møter opp for å gjennomføre ulike oppgaver og delta i tiltak. Det harmonerer også med rusforbudet som gjelder i fengslene. Komiteen ser at det vil være problematisk å kontrollere et forbud mot alkohol som strekker seg utover den tiden domfelte har kontakt med kriminalomsorgen eller dens samarbeidspartnere. Dessuten er samfunnsstraffen en straffeform som krever mer av domfelte i forhold til å ta ansvar for egen situasjon, og takle det åpne samfunnets utfordringer. Komiteen slutter seg derfor til at det i utgangspunktet ikke skal være et absolutt alkoholforbud for alle som er dømt til samfunnsstraff. Komiteen understreker samtidig at et slikt forbud alltid må settes dersom det er noen grunn til å tro at den straffedømte etter tilgang til alkohol kan komme til å begå alvorlig kriminalitet rettet mot noens liv eller helse. Det samme må gjelde dersom vedkommende har et rusproblem.