5. Generelle prinsipper for straffegjennomføringen
Departementet foreslår en bestemmelse i lovens § 2 som generelt angir formålene ved kriminalomsorgens gjennomføring av straff. Kriminalomsorgen pålegges å ta hensyn til formålet med straffen og se til at gjennomføringen skjer på en måte som er betryggende for samfunnet, samt sikre innsatte tilfredsstillende forhold. Gjennomføringen av straffen skal også være et bidrag til å motvirke ny kriminalitet.
Et flertall av høringsinstansene er generelt positive til den foreslåtte formålsbestemmelsen.
Fengselslovutvalget foreslo i NOU 1988:37 en egen bestemmelse som skulle ivareta den gradvise tilbakeføringen av de innsatte til et liv i frihet.
Departementet foreslår i § 3 at det så vidt mulig skal skje en gradvis overgang fra fengsel til full frihet ved gjennomføring av fengselsstraff og forvaring. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett. Det er ikke kommet innvendinger til bestemmelser fra høringsinstansene.
Arbeid og opplæring har inntil nå vært hovedpilarene når det gjelder innholdet i fengselsstraffen. I friomsorgen har tilsynssamtaler vært et sentralt element. Fengselslovutvalget foreslo at fangenes plikt til beskjeftigelse under fullbyrdelsen ble opprettholdt, men slik at arbeid og undervisning ble likestilt i den nye loven.
I utkastet § 3 går departementet inn for at programmer og andre tiltak skal være fullverdige aktiviteter på lik linje med arbeid og opplæring under gjennomføring av straff. Departementet har erstattet begrepet arbeidsplikt med en aktivitetsplikt. Med ett unntak er de høringsinstansene som har uttalt seg generelt sett positive til en likestilling av arbeid, undervisning, programmer og andre tiltak.
For å styrke barnas rettsstilling i forhold til mulighetene for samvær/kontakt med fengslede foreldre, har departementet i § 3 også tatt inn en regel om at barns samværsrett med foreldrene særlig skal vektlegges under gjennomføring av reaksjonen.
Fengselsloven av 1958 har ingen generell bestemmelse om samarbeid med andre offentlige etater. Fengselslovutvalget gikk inn for at de ordinære skolemyndighetene fortsatt bør ha ansvaret for undervisningen, og at fengselshelsetjenesten skal være en del av det ordinære helsetilbudet. Utvalget uttalte videre at den ordinære kommunale sosialomsorg i sin helhet burde overta sosialtjenesten i fengslene.
Departementet foreslår en egen bestemmelse om forvaltningssamarbeid i § 4. I bestemmelsen blir kriminalomsorgen pålagt å samarbeide med andre offentlige etater slik at domfelte og innsatte ytes de tjenester de har krav på også etter annen lovgivning. Å forbedre forvaltningssamarbeidet er en av de store utfordringene kriminalomsorgen står overfor. Det er ikke kommet innvendinger fra høringsinstansene til en slik bestemmelse.
Komiteen mener det er bra at den nye loven åpner med en formålsparagraf, slik at formålene med gjennomføringen av straff blir lovfestet. Loven åpner for mange skjønnsvurderinger, og viktige betingelser vil bli gitt gjennom forskrifter og andre regler. Da er det viktig å ha en formålsparagraf de øvrige bestemmelser og vurderinger må sees i lys av.
Komiteen slutter seg til den foreslåtte § 2, og mener den fanger opp hovedsynet som kom fram under behandlingen av St.meld. nr. 27 (1997-1998), jf. Innst. S. nr. 6 (1998-1999), og som komiteen flere ganger har vist til under budsjettbehandlingen de siste årene. Formålet med straffen er både å straffe vedkommende i tråd med den alminnelige rettsoppfatningen for lovbruddet som er gjort, og å hjelpe lovbrytere tilbake til en kriminalitetsfri tilværelse i samfunnet.
Komiteen mener at det også er bra at man nå lovfester praksisen som har vokst fram de siste årene med en gradvis tilbakeføring til samfunnet gjennom soning under stadig friere forhold og med større krav til de som soner. Det er viktig at det blir lagt til rette for og stilt krav til at innsatte selv tar ansvar for sin situasjon. Ordningen med kontaktbetjent og individuelle planer om framtiden og soningsforløpet ser ut til å være gode verktøy for å oppnå dette. Dette bør være noe alle som soner dommer av noe varighet har rett til å få og plikt til å delta i.
Komiteen ser det som en naturlig utvikling at begrepet «arbeidsplikt» erstattes med «aktivitetsplikt». Det er i tråd med de senere års innhold i soningen. Poenget må være at det ikke tillates at innsatte kan passivisere seg under soningen. Det skal settes krav til at de engasjerer seg i sin egen situasjon, og deltar i arbeid, opplæring, utdanning eller andre tiltak som kan bidra til at de senere får en bedre tilværelse uten kriminalitet. På samme måte må det stilles krav til de som gjennomfører en straff utenfor fengslene. De skal ha en plikt til å gjennomføre programmer, samfunnsnyttig tjeneste eller andre tiltak som kan bidra til at de avstår fra videre kriminalitet, og at de gjør opp for seg etter lovbruddet.
Komiteen viser til at det i dag er svært ulikt hvordan samarbeidet fungerer mellom offentlige etater og instanser på den ene siden og de ulike anstaltene og friomsorgen på den andre siden. Det varierer fra sted til sted, og ser også ut til å være personavhengig. Komiteen synes derfor det er bra at det nå lovfestes at det skal være et slikt samarbeid, og at det samarbeidet skal være så godt at den domfelte og innsatte sikres de tjenester fra det offentlige som borgerne har krav på. Komiteen vil understreke at dersom innsatte ikke får slike rettigheter, vil det i realiteten fungere som en tilleggsstraff, en ekstra byrde en blir pålagt fordi en sitter inne. Ofte vil man nettopp i en slik situasjon ha et ekstra stort behov for tjenester og hjelp fra offentlige etater. Rehabiliteringsoppgaven kan ikke løses av folk innenfor justissektoren alene.