10. Oppfølging av brudd ved prøveløslatelse og samfunnsstraff
Departementet ser det som svært viktig at brudd på vilkårene under prøveløslatelse eller ved gjennomføringen av samfunnsstraff blir møtt med konsekvente og effektive reaksjoner.
Når prøveløslatte og betinget dømte bryter fastsatte vilkår kan forhørsretten beslutte at den løslatte/betinget dømte må fullbyrde den ubetingede fengselsstraffen, eller sette en ny prøvetid og nye vilkår. Ved brudd på forutsetningene under samfunnstjeneste er retten gitt myndighet til å velge om straffen skal fullbyrdes helt eller delvis.
Hvis en prøveløslatts forhold gir grunn til det, kan fengselsdirektøren i forebyggende øyemed oppheve, endre eller fastsette nye vilkår eller endre prøvetiden, før brudd skjer. Domstolen har den samme myndigheten overfor betinget dømte. I en del fylker har friomsorgen etablert en ordning hvor den domfelte innkalles til «innskjerpingssamtaler» hos politiet eller hos kontorsjefen i friomsorgen, før saken vurderes for omgjøring. Før innskjerpingssamtalen gis gjerne en skriftlig eller muntlig advarsel (irettesetting).
Friomsorgsutvalget mente at friomsorgen burde ha flere reaksjonsalternativer ved brudd på vilkår, og foreslo lovfestet følgende alternativer: skriftlig irettesettelse, innskjerping av vilkår og iverksetting av hvilende vilkår.
I høringsutkastet opprettholdt man rettens adgang til å vedta fullbyrdelse av den subsidiære fengselsstraffen, men ikke adgangen til å sette nye vilkår ved brudd på prøveløslatelse. Det ble foreslått en mer systematisk bruk av delvis fullbyrdelse av fengselsstraffen som en form for «korttidsfengsling», slik det var foreslått i St.meld. nr. 27 (1997-1998).
Departementet foreslo videre ulike reaksjonsformer som kriminalomsorgen skulle iverksette før begjæring om fullbyrdelse av fengselsstraffen ble fremmet for retten. Ved første gangs brudd skulle kriminalomsorgen kunne pålegge domfelte å møte til innskjerping av vilkårene/kravene, og eventuelt fastsette nye, nærmere angitte vilkår. I tillegg ble det foreslått at politiet fikk uttrykkelig hjemmel for å avhente domfelte når dette var nødvendig for å få gjennomført reaksjonen.
Svært få høringsinstanser kommenterte hvilke reaksjoner den domfelte bør kunne ilegges ved brudd.
Departementet foreslår lovfestet bruddreaksjonene som ble fremsatt i høringsutkastet dvs. innskjerpingssamtale og fastsetting av vilkår, jf. § 58.
Både ved betinget dom, prøveløslatelse og samfunnstjeneste setter gjeldende regler krav til at bruddet skal være «alvorlig eller gjentatt» for at retten skal kunne beslutte fullbyrding av fengselsstraffen.
Friomsorgsutvalget ga uttrykk for at tilsyn og andre særvilkår bare bør fastsettes der man har til hensikt å reagere på brudd.
Det ble i høringsutkastet satt som forutsetning at prøveløslatte/samfunnsstraffdømte måtte ha begått mer enn ett brudd før det var aktuelt å bringe saken inn for forhørsretten. Det ble imidlertid foreslått en forenkling ved at man ikke lenger skulle anvende begrepet «alvorlig» brudd. Departementet bemerker at hvis samfunnsstraffdømte reiser til utlandet eller opptrer destruktivt i en gruppesituasjon skulle dette regnes som et brudd.
Det er ikke kommet innvendinger til det materielle innholdet i forslaget.
Departementet bemerker at det er tilstrekkelig med ett nytt brudd etter at domfelte har vært igjennom en innskjerpingssamtale for at saken skal kunne bringes inn for forhørsretten, jf. lovforslaget §§ 44 annet ledd og 58 annet ledd. Dersom den domfelte totalt neglisjerer oppmøteplikten, og unnlater å møte til innskjerpingssamtalen, kan kriminalomsorgen anmode politiet om å pågripe og fremstille ham/henne.
Straffeloven gir forhørsretten myndighet til å beslutte fullbyrding av fengselsstraffen når prøveløslatte/betinget dømte eller samfunnstjenestedømte bryter forutsetningene. I praksis blir prøveløslatte og betinget dømte bare helt unntaksvis satt inn i fengsel på grunn av vilkårsbrudd som ikke innebærer ny kriminalitet. Det er utelukkende påtalemyndigheten som kan bringe bruddsakene inn for retten.
Friomsorgsutvalget foreslo å begrense domstolens myndighet ved brudd slik at den ikke lenger skulle kunne vurdere om fengselsstraffen skulle fullbyrdes dersom alvorlig eller gjentatt brudd var konstatert, men i så fall var pålagt å omgjøre straffen til fengsel.
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 27 (1997-1998) var flertallet i justiskomiteen enig med departementet i at man burde vurdere å overføre kompetansen til å beslutte omgjøring ved brudd på særvilkårene fra domstolen til kriminalomsorgen. Departementet vurderte dette i høringsbrevet, men konkluderte med at dagens ordning burde videreføres. Departementet foreslo imidlertid at også kriminalomsorgen fikk myndighet til å fremme sakene for retten, med mindre forholdet omfattet ny straffbar handling. Dersom retten konstaterer et gjentatt brudd, skal retten ikke vurdere om fengselsstraffen skal fullbyrdes, men bare om fullbyrdingen skal skje helt eller delvis. Den domfelte vil etter forslaget kunne påkjære forhørsrettens avgjørelse. Kjæremål skal som hovedregel ikke gis oppsettende virkning.
Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot at beslutning om fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen skal tilligge domstolen. Enkelte anbefaler likevel at man flytter beslutningskompetansen for gjeninnsettelse av prøveløslatte til kriminalomsorgen. Det er ellers ulike syn på om kriminalomsorgen eller påtalemyndigheten skal gis myndighet til å bringe vilkårsbrudd inn for forhørsretten.
Departementet viderefører forslaget fra høringsutkastet. Det foreslås at påtalemyndigheten kan fremme bruddsaker som gjelder nye straffbare forhold, mens kriminalomsorgen, evt. påtalemyndigheten etter anmodning fra kriminalomsorgen, fremmer saker om brudd på særvilkårene.
Ved ny kriminalitet i forbindelse med prøveløslatelse er domstolen gitt myndighet til å bestemme om reststraff bør fullbyrdes. Ved ny kriminalitet under samfunnstjeneste som innebærer et «alvorlig eller gjentatt» brudd på forutsetningene, skal domstolen beslutte hel eller delvis fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen.
I høringsutkastet ble dagens reaksjonsalternativer og beslutningsmyndighet opprettholdt, men slik at den straffbare handlingen måtte ha skjedd «gjentatt» for at retten skulle kunne beslutte fullbyrdelse av den subsidiære fengselsstraffen.
Få høringsinstanser omtaler behandlingen av nye straffbare forhold.
Departementet foreslår ikke videreført kompetansen retten i dag har til å endre gjennomføringstiden i de tilfellene hvor retten avsier en særskilt dom for den nye handlingen. I prøveløslatelsessituasjoner får retten heller ikke lenger mulighet til å oppheve eller endre fastsatte vilkår, sette nye vilkår eller forlenge prøvetiden.
Etter en ny vurdering har departementet tatt ut kravet om gjentagelse for at retten skal ha anledning til å vurdere om den subsidiære fengselsstraffen/reststraffen bør fullbyrdes.
Komiteen ser det som avgjørende at det skal reageres effektivt når domfelte bryter vilkårene som er satt i forbindelse med prøveløslatelse og samfunnsstraff. «Løslatelse på prøve» må innebære at prøvingen er reell. Dersom den domfelte ikke består prøven, må det få konsekvenser. På samme måte må det få konsekvenser dersom det viser seg at en domfelt ikke er sitt ansvar bevisst, og klarer å følge opp sine plikter i henhold til en samfunnsstraff. Trusselen om en fullbyrding av fengselsstraffen må være reell. Komiteen ser derfor positivt på at det nå ryddes opp i regelverket, slik at ethvert brudd skal føre til en relevant reaksjon, at det klargjøres hva som er et brudd, og hvilken myndighet som skal ta beslutningene.
Komiteen støtter forslagene om at kriminalomsorgen ved første gangs brudd skal innkalle domfelte til samtale, og skjerpe vilkårene, eventuelt sette nye vilkår. På den måten gis domfelte en sjanse. Skusles denne sjansen bort, ved manglende oppmøte eller at ett nytt brudd begås, støtter komiteen reglene om at saken bringes inn for forhørsretten. Det er også naturlig at det er kriminalomsorgen som har myndighet til å fremme en sak for retten når det dreier seg om brudd på vilkårene, mens påtalemyndigheten fremmer saker når det er begått ny kriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet ønsker tydelig og rask reaksjon på brudd på vilkårene for samfunnsstraff. Alle kvalifiserte brudd skal føre til at saken bringes inn for forhørsretten.
Disse medlemmer mener kvalifiserte brudd på vilkårene for samfunnsstraff som hovedregel skal medføre overføring til soning
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme regelendringer som sikrer at kvalifiserte brudd på vilkårene for samfunnsstraff som hovedregel medfører overføring til soning.»
Disse medlemmer foreslår også endringer i § 58 og i straffeloven § 28 b.