Dommer i straffesaker skal forkynnes for den siktede. Forkynnelsen er en formalisert form for underretning om dommen, enten ved at dommen blir avsagt ved opplesning i rettsmøte der siktede er til stede, eller ved at retten eller politiet senere forkynner dommen for siktede ved postforkynnelse eller ved bruk av stevnevitne. Dersom den siktede ikke svarer ved postforkynnelse, må politiet/stevnevitnet finne ut hvor vedkommende oppholder seg, og deretter forkynne dommen for vedkommende personlig.

Forslaget i høringsbrevet bygger på at siktede blir pålagt en aktivitetsplikt ved at han plikter å møte opp til domsavsigelse der dommen samtidig forkynnes (domsforkynnelse), og at han i den forbindelse kan pågripes og fremstilles. Et likestilt alternativ er at siktede blir pålagt å møte frem ved domstolen, eller på et annet egnet sted, for å få dommen forkynt for seg (fremmøteforkynnelse). Ankefristen skulle etter forslaget alternativt løpe fra domsavsigelsen, tidspunktet for fremmøteforkynnelse, ved opphør av gyldig forfallsgrunn eller fra tidspunktet for ordinær forkynnelse.

Tre høringsinstanser går imot at reglene om forkynnelse av dom endres. Det gis bl.a. uttrykk for at reg­lene innebærer en alt for omfattende «byråkratisering», og at det ikke er behov for endringer. De øvrige høringsinstansene som uttaler seg, støtter en lovendring, men har ulike syn på hvor omfattende endringer som bør foretas.

Departementet foreslår en ny § 159 a i domstolloven om forkynnelse av straffedommer ved domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse. Som hovedregel skal innkalling til forkynnelse skje i rettsmøtet der saken tas opp til doms, men unntaksvis kan siktede innkalles til domsforkynnelse også senere. Lovforslaget er for øvrig forenklet i forhold til forslaget som ble sendt på høring.

Lovgivningen om forkynnelse bør ikke legge for stramme bånd på domstolene. Domsforkynnelse bør derfor bare være et alternativ og ikke en hovedregel. Forkynnelse ved oversendelse til stevnevitnet eller politiet bør bare skje der det ikke lykkes å forkynne dommen ved domsavsigelse, fremmøteforkynnelse eller postforkynnelse fra domstolen. Fremmøteforkynnelse bør kunne nyttes selv om det allerede ved innkallelsen er klart at siktede ikke kan eller ikke vil møte. For at ankefristen skal løpe fra fremmøteforkynnelsen bør da kopi av dommen med opplysning om utgangspunktet for ankefristen sendes siktede og dennes forsvarer, men departementet går ikke inn for at forsvareren skal kunne vedta forkynnelse på vegne av sin klient. Det vises for øvrig til forslaget om ny § 159 a i domstolloven og endring av straffeprosessloven §§ 42 og 43.

Departementet foreslår videre at en siktet skal kunne pågripes for å få gjennomført en forkynnelse. Pågripelse kan besluttes når det er gått mer enn én måned siden dom ble avsagt, uten at forsøk på å forkynne dommen på annen måte har lykkes. Det kan også hende at en domfelt med uforkynte dommer kommer i kontakt med politiet i ulike andre sammenhenger. Departementet viser her til erfaringer ved Oslo politidistrikt, der alle innbrakte personer automatisk kontrolleres opp mot bl.a. et register over uforkynte dokumenter. Det vises for øvrig til forslaget til endring av straffeprosessloven §§ 85 og 88.

Høringsinstansene har ulike oppfatninger om hvorvidt ankefristen skal kunne begynne å løpe selv om siktede ikke møter til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse. De fleste går imot at en endring skal gjelde for saker som er fremmet i tiltaltes fravær. Har den siktede vært til stede i det rettsmøtet der tidspunkt for forkynnelse er fastsatt, mener derimot de fleste høringsinstansene at ankefristen kan begynne å løpe selv om siktede ikke møter opp.

Departementet mener at det er et klart behov for at ankefristen skal kunne begynne å løpe selv om den siktede ikke møter opp til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse. Det må imidlertid være et minstekrav at den siktede har fått innkalling til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse i retten. Har han ikke det, bør ikke ankefristen kunne begynne å løpe.

Departementet foreslår etter dette at når siktede ikke har fått forkynt dommen på tradisjonelt vis, skal ankefristen løpe fra det tidspunktet siktede var innkalt til doms- eller fremmøteforkynnelse.

For å kunne fange opp de særlige situasjoner som kan oppstå der siktede ikke er blitt kjent med innholdet i dommen før etter, eller like før ankefristens utløp, foreslår departementet å utvide adgangen til å gi fristoppreisning. En anke kan i så fall tas under behandling dersom særlige grunner tilsier at domfelte bør få anken prøvd.

Departementet finner at den ordning som nå blir foreslått, ikke kommer i konflikt med den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Det vises for øvrig til forslaget om endring av straffeprosessloven §§ 310 og 318.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at departementet regner med at minst 10 000 dommer i straffesaker årlig blir oversendt politiet/stevnevitnet for forkynnelse. Det fører ofte til at politiet må bruke betydelige ressurser for å finne ut hvor den tiltalte befinner seg, og bidrar til å forsinke saksbehandlingen. Komiteen har derfor ved flere anledninger grepet tak i denne problemstillingen. Komiteen viser i den anledningen til Innst. O. nr. 63 (1998-1999) hvor komiteen skrev følgende:

«Komiteen er enig i at domsavsigelsen som en hovedregel må kunne skje i rettsmøtet der siktede/tiltalte er til stede og at ankefristen skal løpe fra domsavsigelsen.»

Komiteen viser også til Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000) hvor komiteen hadde følgende merknad:

«Komiteen er kjent med at det ofte tar unødvendig tid fra domsavsigelse til dommen forkynnes for tiltalte, og imøteser en lovendring som fastslår at forkynnelsen skjer på et på forhånd fastsatt tidspunkt, for eksempel domsavsigelsestidspunktet, enten tiltalte har møtt opp eller ei. Andre aktuelle regelendringer kan for eksempel være plikt til å møte hos politiet etter innkalling.»

Komiteen konstaterer at de forslagene departementet nå legger frem langt på vei følger opp komiteens tidligere merknader, og at forslagene har bred støtte fra høringsinstansene.

Komiteen er enig i at hovedregelen skal være at innkalling til forkynnelse skal skje i rettsmøtet der saken tas opp til doms.

Komiteen konstaterer at departementet mener at offentlig domsavsigelse der siktede innkalles (domsforkynnelse) bare bør være et alternativ og ikke fremholdes som hovedregel, og at argumentene for dette er at lovgivningen ikke bør legge for stramme bånd på domstolene. På den andre siden fremheves det at domstolene ikke bør volde unødig arbeid for politiet, unødig ulempe for siktede eller forsinkelser i straffesakskjeden. Komiteen mener at disse sistnevnte hensynene er vesentlige, og vil be departementet etter en tid vurdere om de regelendringene som nå foreslås har fungert tilfredsstillende for å oppnå målet om bedre ressursutnytting og fortgang i saksbehandlingen, og eventuelt komme tilbake til Stortinget med forslag om likevel å gjøre domsforkynnelse til hovedregelen.

Komiteen er enig i at fremmøteforkynnelse bør kunne nyttes selv om det allerede ved innkallelsen er klart at siktede ikke kan eller vil møte.

Komiteen er enig i at ankefristen skal kunne begynne å løpe selv om den siktede ikke møter opp til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse, forutsatt at den siktede har fått innkalling til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse i retten. Komiteen er også enig i at endringen ikke skal gjelde for saker som er fremmet i tiltaltes fravær. Komiteen vil imidlertid peke på at tiltalte som ikke engang møter opp til hovedforhandlingene også er de personene som det er vanskeligst for politiet å få forkynt dommen for, og viser til at Oslo politidistrikt i sin høringsuttalelse antyder en løsning som går ut på å innføre en plikt for tiltalte til å gjøre seg kjent med om det er avsagt dom eller ikke, og at fristen løper fra det tidspunktet han kunne gjort seg kjent med dommen. Komiteen forutsetter at departementet fortløpende har under oppsikt om det er fornuftig å innføre et slikt regelverk, i det minste i saker der det kun blir idømt bot og/eller inndraging, slik Oslo politidistrikt foreslår.

Komiteen viser for øvrig til de respektive fraksjoners merknader og forslag i Innst. S. nr. 6 (1998-1999).