5. Vederlagsberegning ved inkasso
Hovedregelen etter forslaget fra Banklovkommisjonen til ny inkassolov § 8 b innebærer at kreditor ved inndriving av oppkjøpte krav i utgangspunktet bare kan inndrive 25 pst. av fordringens pålydende beløp. Dersom denne regelen blir lagt til grunn i alle tilfeller, vil det medføre at erververen taper dersom fordringen er kjøpt for mer enn 25 pst. av pålydende. Det er derfor også foreslått en unntaksregel som bestemmer at den som erverver en fordring som del av en portefølje, alltid kan innkreve det dobbelte beløp av det han har betalt for fordringen. Denne regelen vil langt på vei innebære det samme resultat som forslaget til forkjøpsrett i finansavtaleloven § 45 a ved at skyldneren vil kunne bli kvitt gjeldsansvaret ved å betale det dobbelte av overdragelsessummen.
Det er sparsomt med merknader fra høringsinstansene til dette forslaget. De høringsinstanser som har tatt stilling til spørsmålet, har ulike syn. De som støtter forslaget begrunner i stor utstrekning dette med at det er behov for slike regler ved siden av en forkjøpsbestemmelse i finansavtaleloven, og at endringer i inkassolovgivningen kan styrke skyldnerens stilling. De som går imot forslaget er bl.a. kritiske til kvantitativ regulering fordi disse fremstår som tilfeldige, samtidig som det er tale om en detaljregulering som kan virke konkurransehemmende. Man peker også på at reguleringen innebærer et følbart inngrep i avtalefriheten.
Departementet vil ikke tilrå at det innføres regler om fortjenestebegrensning ved egeninkasso av oppkjøpte fordringer. En slik regel har mange av de samme rettsvirkninger som forslaget om forkjøpsrett, og mange av de samme motargumenter gjør seg gjeldende. Et forslag om generelle fortjenestebegrensninger vil dessuten gjelde alle type fordringer og ikke bare lånefordringer.
Det er for det første uheldig at reglene for fortjenestebegrensning påvirker avtaleforholdet mellom aktørene i ulike gjeldsforhold. Resultatet totalt sett kan bli at finansmarkedet blir mindre fleksibelt, og at kredittkostnadene øker. For det annet er det vanskelig å gi en «riktig» verdsettelse av fordringene. For det tredje vil en fortjenestebegrensning ved egeninkasso av oppkjøpte fordringer i realiteten innebære en form for gjeldslettelse for skyldneren.
Det må under enhver omstendighet legges til grunn at der forfalte fordringer overdras sammen med andre aktiva, slik at det i realiteten er tale om overdragelse av hele eller deler av en virksomhet, skal det ikke utløse fortjenestebegrensning. Grensen mellom slik virksomhetsoverdragelse og fordringsoverdragelse som utløser forkjøpsrett eller fortjenestebegrensing, vil være meget vanskelig å trekke. Dette er etter departementets syn et av de mest tungtveiende argument mot innføring av regler om fortjenestebegrensing ved overdragelse av fordringer.
Banklovkommisjonen viser til at en vanlig vederlagsform ved inkasso er provisjonsvederlag beregnet etter hvor mye foretaket klarer å inndrive fra skyldnerne. Kommisjonen mener at inkassoordninger som gir inkassoforetaket en markert egeninteresse i gjennomføringen av inndrivingen, kan føre til fare for bruk av inkassometoder som utsetter skyldnerne for urimelig påtrykk. På dette området foreligger det derfor et klart behov for lovregulering. Kommisjonen peker på at det i forarbeidene til inkassoloven ble forutsatt at «no cure no pay» godtgjørelse av inkassatorer ville gå ut av bruk av seg selv. Det synes klart at det motsatte har skjedd.
Kommisjonen mener det er behov for å supplere generalklausulen om god inkassoskikk i inkassoloven § 8 med en regel som setter en grense for hvor stor andel av inndrevet beløp inkassoforetaket kan betinge seg. Kommisjonen foreslår en ny § 8 a med forbud mot provisjonsbasert vederlag som overstiger 25 prosent av inndrevet beløp.
Flere høringsinstanser går inn for å sette en grense som foreslått. Kredittilsynet reiser likevel spørsmål om provisjonsbasert vederlag, i det hele tatt er i samsvar med kravet om god inkassoskikk. Andre høringsinstanser går imot forslaget som de mener er et inngrep i avtalefriheten. Norske Inkassobyråers Forening viser til at provisjonsbasert inkasso ikke er et «karakteristisk trekk ved ulike tjenester som regelmessig tilbys av foretak som i våre dager driver inkassovirksomhet» slik Banklovkommisjonen uttaler. NIF mener denne typen provisjonsbasert virksomhet er kraftig redusert.
Selv om departementet langt på vei deler de intensjoner som ligger bak Banklovkommisjonens forslag om fortjenestebegrensning ved fremmedinkasso, ser departementet også betenkeligheter ved forslaget.
For det første er det vanskelig å fastsette et bestemt beløp for hva som bør være grensen for provisjonsvederlaget. For det annet vil det kunne bli vanskelig å få inkassoforetak til å ta på seg tunge inndrivingsoppgaver fordi dette er mer kostnadskrevende enn et alminnelig inkassooppdrag. For det tredje legger departementet til grunn at en generell bestemmelse om god inkassoskikk er mer fleksibel enn utkastet til § 8 a. Departementet vil etter dette ikke foreslå at det innføres nye regler for vederlagsberegning ved fremmedinkasso.
Komiteen merker seg at departementet ikke vil tilrå Banklovkommisjonens forslag om regler for fortjenestebegrensning ved egeninkasso av oppkjøpte fordringer.
Komiteen registerer at det er sparsomt med merknader fra høringsinstansene til dette forslaget og at det er ulike syn blant de som har tatt stilling til spørsmålet. Komiteen ser at et slikt forslag har mange av de samme rettsvirkninger som forkjøpsrett for fordringer og at mange av de samme motargumenter gjør seg gjeldende. En regel om generell fortjenestebegrensning i inkassoloven vil imidlertid få mer omfattende virkninger fordi det ikke bare vil gjelde lånefordringer overfor forbruker, men alle typer fordringer, for eksempel krav på vederlag for vare- og tjenesteytelser og krav mot næringsdrivende, kommuner og staten.
Komiteen mener det vil være uheldig å gjøre det ugunstig og vanskelig for vare- og tjenestetilbydere å overdra utestående gjeld, f.eks. for næringsdrivende som på grunn av likviditetsproblemer er nødt til å selge unna utestående krav. En fortjenestebegrensning vil normalt medføre at avhenderen vil få en lavere pris for kravet når det overdras, og en svekkelse av kreditors mulighet til å få fullt oppgjør vil antas å medføre en økning av priser på varer og tjenester.
Som ved forkjøpsrett vil komiteen også her peke på vanskeligheten med å gi en «riktig» verdsettelse av fordringene. Problemene vil likeledes være de samme med hensyn til å trekke grensen mellom virksomhetsoverdragelse og fordringsoverdragelse som utløser fortjenestebegrensning. Komiteen merker seg at departementet mener dette er et av de mest tungtveiende argument mot innføring av fortjenestebegrensning ved overdragelse av fordringer.
Videre vil komiteen peke på at en regel om fortjenestebegrensning i realiteten vil innebære en form for gjeldslettelse for skyldneren. Her vil imidlertid dette knytte seg til det enkelte krav, og ikke som i annen lovgivning som gjelder gjeldssanering eller gjeldslettelse, hvor det tas utgangspunkt i skyldnerens samlede økonomiske situasjon. Komiteen mener det vil være uheldig at en tilfeldig begivenhet som overdragelse av krav skal være avgjørende for retten til avkorting av gjeldsansvar og at en slik ikke sikrer seg at det er de skyldnere som trenger det mest, som oppnår gjeldslettelser.
Komiteen merker seg for øvrig at flere høringsinstanser påpeker muligheten av at en regel om fortjenestebegrensning kan føre til at skyldnere vil misligholde sine betalingsforpliktelser for å oppnå den gjeldssanerende virkning en slik regel kan få.
Komiteen mener det ikke er godtgjort at fortjenestebegrensning vil trygge skyldnere mot hardhendt inndriving, og at dette hensynet best ivaretas ved endring av inkassolovens krav om bevilling, og slik bedre muligheter for kontroll og tilsyn. Komiteen vil på dette grunnlag ikke gå inn for en regel om fortjenestebegrensning ved egeninkasso av oppkjøpte fordringer.
Komiteen merker seg videre at departementet heller ikke vil tilrå en regel om fortjenestebegrensning ved provisjonsbasert fremmedinkasso.
Komiteen viser til at Banklovkommisjonen begrunner sitt forslag med at en slik vil kunne begrense inkassatorens egeninteresse og redusere faren for hardhendt inndriving på kanten eller i strid med god inkassoskikk. Kommisjonen har også vurdert et forbud mot provisjonsbasert vederlag, men har kommet til at dette vil bryte for sterkt med dagens inkassopraksis.
Komiteen deler intensjonen kommisjonen legger til grunn, men finner det ikke godtgjort at denne blir oppfylt ved det fremlagte forslaget om begrensning i provisjonsvederlaget. Det er ikke nødvendigvis slik at eventuelle ulovligheter vil begrenses ved at fortjenestemuligheten reduseres.
Komiteen er imidlertid enig i at markert egeninteresse i inndriving kan komme i strid med god inkassoskikk, men at dette bør vurderes etter inkassoloven konkret fra sak til sak, uten en lovfestet beløpsgrense. Komiteen merker seg at kommisjonen selv påpeker vanskeligheten ved presist å angi hvor grensen skal trekkes. Komiteen vil på denne bakgrunn heller ikke innføre nye regler for vederlagsberegning ved fremmedinkasso.