3. Forkjøpsrett
Etter gjeldende rett er den klare hovedregelen at fordringer fritt kan overdras. Adgangen til fri overdragelse kan likevel være avskåret eller innskrenket ved lov eller avtale. I den forbindelse nevnes bl.a. finansavtaleloven § 45 som sier at lånefordringer kan overdras til finansinstitusjoner og lignende institusjoner, og at fordringen også kan overdras til andre dersom låntakeren samtykker i dette.
Banklovkommisjonen har undersøkt rettstilstanden på området i en rekke land. Det fremgår at det i alle de aktuelle land er adgang til å overdra fordringer. Det kreves ikke samtykke fra skyldneren. Ingen av landene har regler om forkjøpsrett for skyldneren ved overdragelse.
Banklovkommisjonen foreslår i samsvar med Stortingets vedtak en ny § 45 om forkjøpsrett i finansavtaleloven. Det har vært delte meninger i kommisjonen om behovet for en regel om forkjøpsrett. Kommisjonen mener samlet det er behov for andre lovtiltak, herunder i inkassoloven, for å løse de problemer som var fremme i forbindelse med Stortingets vedtak, og at en forkjøpsrett ikke vil være tilstrekkelig til å ivareta de hensyn som etter kommisjonens syn ligger under stortingsvedtaket.
Banklovkommisjonens forslag gjelder i utgangspunktet overdragelse av fordringer ved lån til forbruker. Videre gjelder forslaget også overdragelse av fordringer knyttet til kausjon uavhengig av om låntakeren er forbruker.
Når det gjelder prisfastsettelse i tilknytning til en eventuell forkjøpsrett uttaler Banklovkommisjonen bl.a. at det eneste sikre holdepunkt for prissettingen ved porteføljeoverdragelser er det vederlag som er betalt for hele porteføljen. Med dette som utgangspunkt er det mulig å beregne en gjennomsnittspris for de enkelte lånefordringer. En gjennomsnittlig prissetting vil imidlertid etter kommisjonens oppfatning ikke ta tilstrekkelig hensyn til variasjonene når det gjelder verdi og forventet inndrivingsmulighet for de enkelte fordringene i porteføljen.
Kommisjonen foreslår ut fra dette å knytte prisen på den enkelte lånefordring til det dobbelte av det gjennomsnittlige prisnivå for fordringene i porteføljen. Også dersom lånefordringen unntaksvis skulle bli avhendet enkeltvis, foreslår kommisjonen at forkjøpsrettsprisen bør legges på det dobbelte av avtalt pris. En lovbestemmelse som bare fastsetter prisen til avtalt pris, vil kunne gjøre det vanskeligere for långiveren å utnytte den markedsmessige restverdi som ligger i fordringen. Det foreslås også en regel som gir adgang til å sette prisen ned dersom den etter omstendighetene vil virke urimelig høy.
Høringsinstansene er delt i synet på innføring av forkjøpsrett ved overdragelse av fordringer. Blant de som støtter forslaget pekes det bl.a. på at det lett fremstår som urimelig at en fordring selges til en oppkrever for et så lavt beløp at skyldneren selv ville hatt muligheten til å innfri. Flere bemerker likevel at de foreslåtte endringene i inkassoloven vil være av minst like stor betydning for å beskytte forbrukerne mot pågående inndrivingsmetoder. Det er også ulike syn på Banklovkommisjonens forslag til prisberegning. Det lanseres en tanke om en offentlig refinansieringsinstitusjon som kan gi skyldnere refinansieringslån på gunstige betingelser.
Blant de som går mot forslaget fremheves det bl.a. at de aktuelle problemstillinger best kan løses gjennom endringer i inkassoloven. Det pekes på at forslaget om forkjøpsrett åpner for at skyldneren vil kunne få sanert store deler av sin gjeld som følge av et kreditorskifte. Flere mener at forkjøpsrettsbestemmelsene ikke må omfatte porteføljeoverdragelse der dette er et ledd i selskapsrettslige eller markedsmessige omstillinger og tilpasninger. Problemet med å finne frem til det beløp debitor skal betale dersom forkjøpsretten skal benyttes, er i seg selv et argument mot forkjøpsrett.
Justisdepartementet er for sin del kommet til at det på bakgrunn av innvendingene i høringsrunden vil frarå Stortinget å vedta en bestemmelse om forkjøpsrett for låntakere. Etter departementets syn kan en slik forkjøpsrett få uheldige virkninger for utviklingen av effektive finansmarkeder, og skape risiko for at enkelte låntakeres betalingsvilje blir redusert. Selv om en forkjøpsrett kan være til fordel for den enkelte låntaker som måtte benytte seg av den, vil det være en fordel som kan virke vilkårlig i forhold til andre låntakere og andre, mer generelle former for gjeldssanering. Hovedhensyn som en forkjøpsrett skal ivareta - å motvirke uheldige innkrevingsmetoder og lette vanskeligstilte skyldneres stilling - kan etter departementets syn ivaretas bedre ved andre lovtiltak, jf. proposisjonen kap. 4 og 6. En nærmere utdyping av departementets vurderinger fremgår i proposisjonen kap. 3.5.2 - 3.5.10. Det reises bl.a. spørsmål ved om innføring av forkjøpsrett for låntakere vil være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.
Etter dette fremmer departementet i proposisjonen ikke forslag om en bestemmelse i finansavtaleloven om forkjøpsrett for låntakere.
Komiteen viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av finansavtaleloven ba Regjeringen komme tilbake med forslag som åpner for at låntakere får forkjøpsrett når fordringen overdras. Det ble i begrunnelsen for forslaget vist til ulike hensyn, som bl.a. et bedre vern mot å skulle forholde seg til nye kreditorer med fare for å bli utsatt for aktører som benytter harde inndrivingsmetoder. Komiteen viser til at departementet har fulgt opp dette ved å presentere et slikt forslag fra Banklovkommisjonen som har utredet spørsmålet. Komiteen merker seg at Banklovkommisjonen fremhever at den legger frem sitt forslag fordi den er bedt om det og at det i kommisjonen har vært ulike syn på behovet for forkjøpsrett og i hvilken grad dette vil bidra til å styrke låntakernes stilling.
Komiteen legger vekt på at kommisjonen mener de hensyn Stortinget var opptatt av, best kan løses ved endringer i inkassoloven som kommisjonen også foreslår (jf. kap. 4).
Komiteen merker seg at det har vært delte meninger og til dels sterke innvendinger blant høringsinstansene når det gjelder spørsmålet om forkjøpsrett.
Komiteen merker seg videre at departementet på bakgrunn av innvendingene i høringsrunden vil frarå Stortinget å vedta en bestemmelse i finansavtaleloven om forkjøpsrett for låntakere.
Komiteen viser til at forslaget om forkjøpsrett i finansavtaleloven i hovedsak vil gjelde ved overdragelse av forfalte og vesentlig misligholdte lån til forbruker. Undersøkelser tyder på at det i dag først og fremst er andre kundefordringer (f.eks. vederlag for kjøp av varer og tjenester) som overdras, men dette ligger utenfor forslaget til forkjøpsrett.
Komiteen mener at finansavtaleloven i utgangspunktet gir låntakeren et godt vern mot eventuelle uønskede konsekvenser av et kreditorskifte. Det vises her til at skyldneren ikke rettslig sett skal komme i noen dårligere stilling ved at fordringen overdras, og at dette uten låntakers samtykke bare kan skje til annen finansinstitusjon.
Ved overdragelse til annen finansinstitusjon skal reglene i loven gjelde også i forholdet mellom låntakeren og de som har overtatt fordringen. Det betyr at låntakeren vil beholde alle rettigheter etter finansavtaleloven og eventuelle innsigelser eller motkrav i forhold til den opprinnelige kreditoren. Långiveren skal varsle låntakeren om overdragelsen. Låntakeren gis mulighet til å tilbakebetale lånet uten at det påløper gebyr og eventuelt selv flytte lånet til annen institusjon.
Krav om samtykke fra låntaker ved overdragelse av lånefordringen til andre enn finansinstitusjoner reduserer faren for å stå overfor useriøse aktører og harde inndrivingsmetoder. Komiteen vil uansett påpeke at inndriving med ulovlige metoder må løses med strafferettslige virkemidler (kap. 6).
Komiteen viser til at det verken ved behandlingen av finansavtaleloven eller senere er vurdert forslag om en regel om samtykke også der en lånefordring overdras til en annen finansinstitusjon. Komiteen mener at et slikt forslag om ytterligere begrensning i adgangen til overdragelse av fordringer også bør vurderes, og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere forslag om krav til samtykke i finansavtaleloven når forbrukerlån overdras til en annen finansinstitusjon.»
Komiteen registerer at det både i kommisjonens utredning og i høringsrunden er påpekt problemer knyttet til prisfastsettelse av fordringer som overdras. Særlig vil dette gjelde ved porteføljeoverdragelser, som vil være situasjonen i de fleste tilfeller. Videre synes det vanskelig å finne løsninger der forfalte lånefordringer overdras sammen med andre aktiva og hvordan grensen skal trekkes mellom virksomhetsoverdragelse og fordringsoverdragelse. Det vil her være omgåelsesmuligheter som det ikke er funnet noe klart svar på.
Komiteen er enig i at det kan virke støtende at fordringen selges til et så lavt beløp at låntakeren selv kunne hatt mulighet til å innfri lånet. Samtidig kan det neppe sies å være urimelig at låntakeren er ansvarlig for å tilbakebetale de pengene vedkommende faktisk har lånt. Komiteen viser til at flere høringsinstanser påpeker faren for at debitorer vil spekulere i en forkjøpsrett ved at betalingen av fordringen blir trenert inntil den blir overdratt, slik at gjeldsansvaret kan innfris for en lavere sum enn pålydende.
Komiteen peker på at en forkjøpsrett vil ha en gjeldssanerende effekt. Det sentrale utgangspunkt for eksisterende bestemmelser knyttet til gjeldsordninger er at skyldnerens totale økonomiske situasjon legges til grunn. En forkjøpsrett vil åpne for gjeldssanering på grunnlag av et kreditorskifte. Rene tilfeldigheter vil avgjøre hvilke skyldnere som vil nyte godt av dette, og det er ingen sikkerhet for at det er de skyldnere som trenger det mest som oppnår lettelse i gjeldsansvaret. Komiteen mener at privatpersoners muligheter til gjeldssanering og vern mot kreditorforfølgning bør skje ved endringer i gjeldsordningsloven, konkursloven og/eller dekningsloven.
Komiteen merker seg for øvrig at Barne- og familiedepartementet har sendt på høring forslag til endringer i gjeldsordningsloven, hvor hovedhensynet har vært å bidra til større likhet og rettferdighet for de gjeldsrammede.
På bakgrunn av de ovennevnte innvendinger og problemer i forhold til forslaget om en forkjøpsrett i finansavtaleloven, mener komiteen at intensjonen med å beskytte låntakere ytterligere best kan skje ved endinger i andre lover og regler. Komiteen viser her til innstillingen når det gjelder endringer i inkassoloven og andre forslag i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å beskytte låntakeren ytterligere i forhold til de regler i finansavtaleloven som begrenser adgangen til overdragelse av fordringer. Etter disse medlemmers mening bør låntakeren enten ha anledning til å kjøpe fordringen på seg selv når denne fremsettes til salg av lånegiveren, eller kunne reservere seg mot videresalg. Disse medlemmer mener at det kan fremstå som støtende at fordringen selges til et så lavt beløp at låntakeren selv kunne hatt mulighet til å innfri lånet med tilsvarende beløp. Disse medlemmer mener det vil være rimelig at låntaker gis tilbud om å kjøpe fordringen på samme vilkår som det lånegiveren er villig til å selge fordringen for til en tredjepart, eller at låntaker alternativt skal kunne beskytte seg gjennom adgang til å nekte videresalg av fordringen til andre finansinstitusjoner enn den avtalen opprinnelig er inngått med.
Disse medlemmer viser til at ved overdragelser av fordringer har debitor (låntaker) som en avtalepart en mer beskyttelsesverdig interesse enn den tredjepart som ønsker å kjøpe fordringen. Disse medlemmer understreker at forslaget ikke er en særskilt favorisering av debitor så lenge denne må kjøpe fordringen til samme pris som den fra kreditors side skal selges for. Disse medlemmer mener at en eventuell regel om forkjøpsrett eller samtykke skal begrenses til å gjelde forbrukerforhold.
Etter disse medlemmers mening vil det viktigste med en lovfestet forkjøpsrett eller innføring av krav om samtykke være å gjøre det mindre attraktivt for finansinstitusjoner å selge ut deler av sin forbrukerlånportefølje, og disse medlemmer mener i tråd med Forbrukerrådet at en forkjøpsrett vil gjøre det mer attraktivt å komme frem til gode gjeldssaneringsordninger med låntaker direkte.
Disse medlemmer ønsker på denne bakgrunn enten en ordning som åpner for at låntaker som er forbruker får forkjøpsrett når fordringen overdras, eller kan reservere seg mot at lånet overføres til andre finansinstitusjoner.
Disse medlemmer konstaterer at det ikke er flertall for å innføre en forkjøpsrett og støtter på denne bakgrunn forslaget om krav til samtykke når forbrukslån overføres til annen finansinstitusjon.